Derimot: Verden endrer seg fort.Men hvor er medienes kritiske spørsmål til makten? – Derimot
derimot.no:
Stoltenberg, Kina og Nei til EU
Så du intervjuet med «verdens mektigste nordmann», daværende NATO-sjef Jens Stoltenberg, på NRK for 2,5 måned siden? Programmet var det første i en ny serie om maktpersoner. «Yama utfordrer.»
Av Jan Christensen
Det har hittil blitt med dette ene programmet. Hvorfor?
Fordi det ikke er NRKs oppgave å stille kritiske spørsmål til maktpersoner?
Fordi intervjueren, Yama Wolesmal, tok oppgaven for alvorlig?
Stoltenberg blottstilte manglende kunnskaper, blant annet om Kina.
– At Kina ikke har vært innblandet i en eneste krig de siste 40 årene, visste han ikke.
USA har til sammenligning startet 13.
– At Kina kun hadde en eneste utenlandsbase, visste han heller ikke.
USA har til sammenligning over 750, mange på Kinas dørstokk.
– Om han hadde blitt spurt om Kinas fredsbevarende FN-styrker, ville han antageligvis vært like blank.
– Kanskje også når det gjelder militærutgifter? Til tross for amerikanernes rekordbudsjetter, bruker Kina kun tredjeparten av USAs.
Dette til tross – Stoltenberg var sikker i sin sak. Kina ruster opp, blir stadig sterkere militært og «tar seg til rette».
Mon tro hva han mener om denne norske fregatten, underlagt amerikansk kommando, som nå «tar seg til rette» i kinesiske nærområder?
At maktpersoner mangler viktige fakta-kunnskaper og har et ensidig verdensbilde, er farlig, men ikke noe nytt. Dessverre avsløres de sjelden. Mot innlærte floskler og etterplapring, formidlet med patos, smil og overbevisende retoriske knep, velger de fleste journalister rollen som Maktas mikrofonstativ.
Avdøde professor Arnulf Kolstad ønsket en gang å intelligens-teste våre politikere. Ingen ville stille opp.
Like ille er det at et flertall tror på disse politikerne. Våre dominerende, redaktørstyrte nyhetsmedia forer oss med samme påstander. Falske nyheter får godkjent-stempel og oppfattes som god fisk.
Men det stopper ikke der.
På våre utdanningsinstitusjoner fremmes det samme nyhetsbildet. Som i media, har alternative synspunkter vanskelige kår.
Det lønner seg å følge strømmen om du vil opp og fram.
Meningsdiktatur? Så absolutt. De få som bryter ut av folden, forsvarer ytringsfriheten og evner å se ting i en større sammenheng, straffes gjennom sanksjoner. Ingen pressestøtte. Boikott. Forbud. Tvilsom fortolkning av lovverket med mulig pengekrav – eller harde straffer – som resultat.
Mest kjent her er Julian Assange i Wikileaks.
Han avslørte amerikanske krigsforbrytelser i Irak, satt innesperret i 12 år uten lov og dom, og ble tvunget til å innrømme skyld for å slippe dødsstraff eller råtne i et høysikkerhetsfengsel.
Når en maktperson som Stoltenberg ikke veit bedre, hva da med de andre politikerne? Har de mer peiling? Neppe!
Hvor mye av Vestens svartmaling av Kina skyldes mistro til alt som ikke kommer fra våre allierte?
Hvor mye skyldes at Vesten kommer til kort overfor Kinas framskritt og suksess?
Kina har de siste 40 årene utviklet seg med stormskritt. Både innenlands og i forhold til andre land. Flertallet av kineserne er løftet opp fra fattigdom til middelklasse. Ingen andre land har klart noe lignende.
I handelsforbindelsene med Norge og andre land, brukes win-win som prinsipp. Samarbeidet skal tjene begge parter.
Kina har også som hovedregel ikke å blande seg inn i andre lands indre forhold. Et lands utvikling og styresett må være innbyggernes eget valg. Å vite hva som er best for de enkelte land, er ikke opp til Kina å bestemme. Utviklingen må få gå sin gang uten press utenfra.
Jeg er opptatt av gjensidig fordelaktige handelsforbindelser. Å kreve at for eksempel andre land skal danse etter vår pipe, er ingen farbar vei, selv om EU langt på vei har fått til dette i Norge.
Vår underdanige og karrierebevisste politiske elite setter selv vår Grunnlov i spill når det kreves av «diktatorene» i Brussel.
Av sånne grunner er jeg både mot EU og dens forlengende arm EØS. Men siden vårt land er avhengig av handel med omverdenen, er det viktig at vi har alternativer – og at vi fremmer og jobber for disse alternativene.
Her kommer jevnbyrdige handelsavtaler inn.
Handel, uten krav om å overstyre motpartens regelverk.
Her kommer også WTO, verdens handelsorganisasjon inn. Som hovedoppgave skal WTO jobbe for at handelen mellom landene forgår mest mulig lett og forutsigbart.
Hva med BRICS? Kan et eventuelt samarbeid her tjene også norske interesser?
Til flere handelspartnere Norge har, til mindre avhengig blir vi av handel med EU-landene.
Siden 2008 har Norge forhandlet om en handelsavtale med Kina. En sånn avtale kunne endret den ubalanse som i dag er i handelen mellom våre to land, og åpnet for større eksport fra Norge til Kina.
Dessverre ble det avsluttende arbeidet med handelsavtalen lagt på is av Norge under statsminister Støres nylige Kinabesøk.
Angivelig på grunn av krigen i Ukraina, der Kina – også i følge den kunnskapsløse Stoltenberg, og et like kunnskapsløst Poliets Sikkerhetstjeneste (PST) – er en avgjørende støttespiller for Russland.
Hvordan svarte så Kina da Norge la handelsavtalen på is? De vendte det andre kinnet til.
Ga nordmenn to ukers visumfri innreise til Kina, og utvidet seinere til en måned. Kinesere som ønsker å besøke Norge, må fortsatt gjennom en langdryg visumprosedyre, overstyrt av EU/Schengen.
Kina er ledende både på elbiler, solceller og batterier. Milevidt foran både EU og USA.
For et offisielt Norge som – i hvert fall verbalt – satser på grønt skifte, ligger her enorme muligheter til fordelaktig gjensidig samarbeid. Norsk næringsliv kan ri flere hester, og redusere handelen med en europisk union som mest synes å ønske Norge som råvarekoloni.
Rett nok er forsyningslinjene lange, men for Norge med skipsfart og gunstig geografiske posisjon, bør dette ikke være til noen stor ulempe.
Ta som eksempel våre nordområder, som nå er inne i vanskelige tider på grunn av russerhat og boikott.
Kirkenes kunne blitt viktig transitthavn for kinesiske varer, enten varene kom med jernbane gjennom Russland, eller med båt langs Nordøst-passasjen.
Om vi samtidig hadde vært like forutseende som 1800-tallets Bergensborgerskap – som mot alle odds satset på tog til Oslo – kunne jernbane fra Fauske til Kirkenes blitt en ny framtid for Nord-Norge.
Trekk ut alle vår oljefondsinvesteringer i ulovlige israelsk okkupasjon, rundt 200 milliarder eller 1% av Oljefondet, og vi har nok penger! Med moderne kinesiske jernbaneteknologi i et joint-venture-samarbeid med vårt eget BaneNor, kunne et sånt prosjekt blitt realisert i løpet av en stortingsperiode. «Belt and Road», som kineserne kaller det.
Dessverre. Sånt er foreløpig i det blå. Fordi vi mangler visjonære politikere med kunnskap og integritet. I stedet har vi flust opp av de som tror på krig, våpen og sanksjoner mot alle som truer vestlig overherredømme.
Nei til EU mangler også visjoner.
Organisasjonen kunne vært en kraftfull stemme i kampen for fordelaktige handelsforbindelser, men evner dårlig å forene EU/EØS-motstanden og å fremme alternative løsninger.
Hvorfor er det sånn?
Må det være sånn?
Forsidebilde: engin akyurt
