341027669_949914319699036_6598154860894917167_n

Politiet skuffer

Blog
341027669_949914319699036_6598154860894917167_n
Midt under Sommeren for to år siden hadde Norge åpnet opp restauranter etter lengre tid med strenge restriksjoner. Det var en varm og herlig dag, helt perfekt for å nyte en flaske vin og god mat på brygga.
Denne kvelden var ekstra interresant, folk man kom i kontakt med hadde mange ulike meninger, men de åpnet seg og gode samtaler fløt på. Mange var kritiske til myndigheter, politiet ja hele systemet.
Videre Utover kvelden observerte jeg 8 politimenn som stod i en stor ring med nesa inn mot hverandre. Jeg gikk bort til de og snek meg i mellom to for å komme inn i sirkelen. Jeg stilte mange samfunnskritiske spørsmål. Jeg lurte bl.a på hvorfor polititet brukte tid på å stå der å skravle, eller bruker tid på å straffe vanlige mennesker for å tisse i en busk, samtidig som de aviser mennesker pga mangel på ressurser som virkelig trenger hjelp. Jeg lurte på hvorfor de hadde budsjetter å følge og hvorfor det var så stort fokus på de områdene der de kunne gi folk bøter. Jeg var opptatt av å spørre om hvem de egentlig beskyttet i dette samfunnet.
Dette skulle jeg aldri ha gjort.. Det svartnet i øynene på samtlige politimenn. De ble projiserende og barnslig. De hånet meg, mobbet meg og prøvde ta kontroll over meg. Men jeg var urørlig der og da og mine ord stod sterkere. De begynte å gå andre veier når de ikke hadde gode svar å gi på mine konkrete spørsmål, de begynte å virke truende. Jeg hadde som mening å få svar på noen viktige spørsmål, kanskje så ett å annet frø, men siden jeg ble til ett mobbeoffer i denne gruppen ønsket jeg å avrunde det hele med å peke med hele hånden på hver enkelt å si at jeg var skuffet, over deg, skuffet over deg og over deg…… Da kjente jeg en arm som tok hardt tak i meg. Jeg får beskjed om at jeg skal bli med til stasjonen. Jeg ber han som kløp meg i armen om å slippe og at det gjorde vondt. Han sa nei og dro meg mot politibilen. Jeg setter meg ned på bakken å sier at de har ingen grunn til å føre meg dit, da kom det plutselig flere av de andre å kastet seg over meg. De hev meg inn i bilen som en filledokke mens jeg hylte å skrik om hjelp.
Hele situasjonen var så absurd. Var det nødvendig for flere digre politimenn å kaste seg over meg på 161 fordi jeg satt meg ned på bakken, hva var jeg egentlig for en trussel? Jeg var helt i sjokk, samtidig som jeg gav av noen gloser for meg selv der en stund. I bilen satt det to politibetjenter, en ung mann og en ung kvinne. Jeg kom i dialog med disse og jeg følte så sterkt at de forstod mye av det jeg formidlet rolig frem.
Fremme på stasjonen åpner døren seg å en politimann roper til meg om at hvis jeg ikke gjør som de sier så må de kroppsvisitere meg. Deretter ble jeg behandlet nedlatende å ført på cella. Jeg var i sjokk og hadde veldig vondt i magen, jeg ringte på klokken der inne mange ganger og spurte etter Farris, eller lignende. Jeg fikk beskjed om at siden jeg var så tjukk i hue å hadde sakt som jeg hadde så kunne jeg bare bli liggende der å ha det så godt.
Jeg var frustrert, jeg følte på urettferdighet. Jeg følte med alle som hadde opplevd tilsvarende eller verre, om hvordan politiet har terrorisert og plaget. Jeg så for meg mennesker som ikke har hatt ett lett liv som kommer i møte med slike uniformerte usympatiske og umodne mennesker. Jeg forstod virkelig hvor mørkt dette systemet kunne være. Plutselig åpner døren seg etter noen timer. En politimann og en kvinne står i åpningen å glor på meg. Mannen knipser å peker mot benken på utsiden av cella. Sett deg der å få på deg skoa om du ikke vil bli her roper han. Jeg svarer raskt at han ikke skal stå der å tro at han kan knipse på meg som en bikkje. Han ble stum et par sekunder og jeg fikk tatt på meg skoene. Når jeg har reist meg opp sier han – Jasså, så du er en slik en sannhetstaler du… ja svarte jeg. Ja det er jeg også svarte han. Så bra, da antar jeg at du har stått over vaksinen sa jeg med en lav stemme. Det tok ikke sekundet en gang før han kastet meg inn i veggen, ryggen og hodet smalt i betongen mens nevene hans trykket mot brystet mitt. Han holdt meg der over gulvet en god stund mens de svarte øynene hans boret seg inn i mine. Jeg kjente tårene mine trillet nedover kinnet. Han virket forbauset over seg selv å slapp meg ned. Jeg så direkte bort på politikvinnen som så det hele. Jeg tittet sjokkert på henne som også så sjokkert ut, mens det var tydelig hvilken siden hun stod på. Hun forsvant brått ut derfra.
Jeg hadde ikke batteri på telefonen, ingen bankkort, kun en tynn T-skjorte. Det var kaldt og regnet ute i motsetning til den deilige sommerkvelden. Politimannen dyttet meg ut igjennom porten i kraft, mens han ropte etter meg at jeg var sjuk i hue og burde oppsøke hjelp. Jeg ropte tilbake at det burde han også, mens jeg løp bort fra stasjonen.
Jeg knakk sammen på den våte plenen utenfor. Ikke viste jeg hvordan jeg skulle ta meg hjem, 30 min med bil fra der jeg var. Plutselig stopper det en taxi flere meter bort. Han åpner døra å signaliserer at jeg skal sette meg inn. Jeg løper bort til han og takker så mye. Forklarer at jeg ikke har kort men kan betale når jeg er hjemme. Han kjører meg hjem mens han forteller om folk som har kommet knekt ut av samme sted. Han bodde i nærheten så han hadde sett det flere ganger. Han var for meg et lys sendt fra himmelen og en redning, hvordan skulle jeg ellers ha kommet meg hjem på tomme våte veier mellom natt og dag.
Når jeg vel var hjemme visste jeg at dette kom til å få følger. Jeg visste at de hadde begått et så alvorlig overtramp at de ville prøve å flytte skyld byrden. Jeg hadde blåmerker på kroppen etter jeg ble angrepet og kastet rundt av flere politimenn, rivesår og kul på ryggen/hodet etter jeg ble slengt i veggen når jeg ble løslatt på stasjonen.
Dette dokumenterte jeg.
Jeg ønsket bare å glemme situasjonen, jeg visste også at det ikke ville nytte å gå noe videre mot disse personene. Etter en tid fikk jeg et brev i posten fra politiet om at jeg skulle møte til avhør for at jeg hadde brukt vold mot en politimann. Da kjente jeg sinnet kom over meg. De hadde altså anmeldt meg for noe de hadde påført meg, altså vold. Jeg møtte til avhøret å tok konkret opp spørsmål rundt deres påstand. Hun unge kvinnen som jeg husket fra bilturen holdt avhøret. Hun svarte med å si at jeg ikke hadde påført noen med vold men jeg hadde prøvd. Åja, sa jeg, så i anmeldelsen står det at jeg hadde men nå sier du at jeg prøvde, prøvde på hva da? Hun virket brått usikker å sa åja, nei du hadde visst prøvd å sparke en politimann, i hodet. I hodet sier jeg spørrende? Hvordan skal lille meg nå opp dit? Hun svarte at det var når jeg ble lagt inn i bilen. For det første ble jeg ikke lagt inn i bilen, jeg ble kastet inn som en filledokke etter å ha blitt filleristet for å ha satt meg ned på bakken, for det andre hva skulle han i såfall med hode sitt nede ved bena mine å gjøre? Politikvinnen forstod meg og forstod at det hele var en tøff hendelse for meg, hun var jo vitne til mye. Forklaringen var avgitt og hun virket å være sympatisk å sa at kanskje saken var bra og at jeg fikk fortelle min historie, noe jeg takket for før jeg gikk.
Noen måneder etter kommer det et nytt brev i posten hvor det stod at jeg var tiltalt på 5 punkter, hvor det ene punktet var å ha prøvd å bruke vold mot politiet. Dette ble bare en bekreftelse på at min intuisjon stemte. Det stod flere feil i dette dokumentet, bl.a stod at jeg hadde verge, noe jeg aldri har hatt. Dette dokumentet var de hissige på at jeg skulle undertegne. Men Jeg nektet å la meg kontraktere, jeg visste at det lå en risiko for meg her om at jeg faktisk kunne bli umyndiggjort om jeg signerte dokumentet. De kunne ha tatt over økonomien min og fått meg innlagt med tvangsmedisinering som de har gjort med utallige mennesker opp igjennom historien. Jeg lot meg ikke lure og fikk heller styrke og hjelp av mennesker som vet hvordan man jobber utenfor systemet, under Naturloven.
Dette ble både en kamp og en erfarende reise. De tvang seg på familie i Sverige mange ganger. Sende ut fotsoldatene (politiet) rundt etter meg. De prøvde å pålegge meg deres advokater. Jeg nullet ut dokumenter og rettspapirer. Så fort jeg fikk fjernet deres tildelte advokat til meg prøvde de seg på en ny, men like så fort var han ute når jeg brukte naturloven som går utenfor det systemet som de har pålagt oss. Jeg tok tilbake min kraft som sjel og menneske utenfor personnr (slavenummeret). Rettssystemet ante ikke hvordan de skulle ta eller forholde seg til dette. Jeg flyttet flere ganger på rettssaken og datoer som jeg ønsket uten noen motsigelser. De var nødt til å forholde seg til det jeg gjorde. Kan tro de var frustrerte både rettsapparatet, advokater og politiet.
I riktig tid før rettssaken var jeg så heldig å få Barbro Paulsen som advokat. de rakk akkurat ikke å sette inn den siste tildelte advokaten på meg. Barbro Paulsen som så mange kjenner til, En av Norges dyktigste advokater på mange områder. Hun kom inn som en kraft-kvinne og jeg kjente meg så trygg under hennes vinger.
Jeg har sett henne på frihetsmarkeringer å virkelig beundret henne for det mennesket hun er og det hun jobber for.. Vår frihet! Nå skulle hun ta min sak og det var en stor ære! Jeg sa til alle de nærmeste at jeg gleder meg til rettssaken, jeg kommer til å sitte å være helt starstrucked ropte jeg ut av meg entusiastisk!
Rettssaken var interessant, jeg følte meg så trygg og beskyttet på flere måter. Dommer og juryen syntes til å være empatiske i blikket mens jeg fortalte min historie. Politi-vitnene hadde ulike forklaringer og politimannen som hadde falskt anklaget meg kom med mye rart som ikke stemte. Barbro fikk han til å sprekke til slutt hvor han viste sitt sinne og utrykket sterkt at det hele handlet om at jeg ikke skulle komme der å fortelle hvordan de skulle gjøre jobben sin. Takk, ingen flere spørsmål sa Barbro og han maskjerte forbannet ut av salen. I den avsluttende talen til Barbro satt jeg der med både tårer og stjerner i øynene. Hun snakket ikke bare på mine vegne men på hele folket sine vegne. Til å med politiadvokaten som bare satt å så ned i dokumentene sine reiste blikket sitt opp på Barbro. Juryen fulgte engasjert med og jeg var like starstrucked som jeg hadde forespeilet meg. Det var som på film og man gikk smilene ut av rettssalen vel vitende om at uansett hvordan dette ville gå så hadde store frø blitt sådd denne dagen.
Dommen ville komme i etterkant av rettssaken. Jeg visste at om jeg skulle bli dømt på samtlige punkter ville dette bli et alvorlig utfall for meg. Jeg har en liten sønn og tanken på å skulle være borte fra han i lengre tid var utenkelig.
Heldigvis måtte jeg bare betale noen usle tusenlapper for å ha slengt et par gloser og for å nekte å vise legitimasjon. Resten ble avfeid og sannheten fikk seire!! En stor Takk til Barbro Paulsen
Dette var en lettelse, jeg kjente på styrke i meg selv og en takknemlighet til alle som hjalp meg rundt. En ny lærdom og innsikt som kun overveldende erfaringer kan gi.
Jeg hadde også anmeldt politiet. Ett år etter rettssaken tok det før de tok kontakt å ville høre min historie, igjen. Jeg fortalte at jeg ikke hadde troen på dette systemet, de hadde jo tross alt løyet og konstruert noe som kunne ha ødelagt for mitt liv og for de rundt meg. Han spurte om det var en erstatningssak. Nei svarte jeg dette handler om at rett skal være riktig, ingen vil ha slike mennesker i slike stillinger og i uniform. Han sa at de skulle se på saken og så klart avhøre de involverte. Jeg verken trodde eller hadde forhåpninger om at disse som utførte vold og terror skulle få noen konsekvenser… Og riktig nok, et brev kom i posten for litt siden. Det var åpnet og teipet sammen igjen. Der stod det at de kjente sig ikke igjen i anklagene. Saken blir henlagt.
Ingen ting annet å forvente, men denne historien er et godt eksempel på hvordan systemet fungerer og hvordan de benytter sine ressurser. Det er iallfall ikke Vi folket de beskytter og prøver man å stille de kritiske spørsmål så kommer de etter deg. Jeg vet med hånden på hjertet at jeg forteller sannheten og de lyver. Helt sikkert derfor de var raske med å si at kameraovervåkingen på stasjonen forsvinner etter veldig kort tid. De skjuler alle slike bevis. Å være kritisk til systemet i dag anses å være på toppen av trussel-listen i Norge. Den eneste man isåfall er en trussel for da er myndighetene, de som de aller fleste nordmenn har mistet tilliten til.
Den dagen alle innser den høyeste loven av alle lover NATURLOVEN da er vi endelig frie og kan skrote fødselsnummeret vårt som er et slavenummer. Slike historier som jeg har fortalt om her i dag må frem i lyset og ikke ties. De vil prøve å sensurere, bryte ned, plante falske historier og heksejakte folk som tenker med hjerte og er en trussel for et korrupt system. Jeg ser flere som står fram og har opplevd tilsvarende. Dette er omfattende kriminelle handlingene som utføres i vårt samfunn mot enkeltindivider, i større og mindre grad. Ingen etat skal behandle mennesker på den måten.