Wokepocalypse Now: EU’s Neo-Marxist Ballet of Globalism
La oss ta en dypdykk ned i den surrealistiske verden av globalistisk woke-magi og de neo-Marxistiske krumspringene til EU og WEF, fordi åpenbart er dette det beste materialet siden Shakespeare og Monty Python bestemte seg for å skrive et samarbeidsstykke.
Så, her har du det, den moderne versjonen av Marx og Mao’s kjærlighetsbarn – globalismen og Woke. Dette dynamiske paret, styrt av EU og WEF, ser ut til å ha skapt en slags magisk eliksir av politisk korrekthet og bærekraft, en slags skummel smoothie som gjør at Karl Marx vrir seg i graven og Mao løfter et imaginært glass i ære.
Inn i denne suppa av politisk korrekthet blir vi introdusert for et arsenal av buzzwords som om de er tatt rett ut av en postmoderne poesiworkshop. Woke, bærekraft, inkludering, likhet, rettferdighet – det er som å lese en ordsky dannet av en robot som har slurpet opp hele Marx-Engels-samlingen og spyttet den ut igjen som en kulturkritisk rap.
Og la oss ikke glemme den globale borgeren, en mystisk skapning som støtter alle EU sine 17 bærekraftsmål. Men her er det en viktig detalj – EU bryr seg mindre om rettighetene til den globale borgeren enn om deres plikter. Rettigheter er så gammeldags, ikke sant? EU vil ha deg til å være en global borger som deler aksjer i det store fellesskapet, som om det er en utvidet familie hvor du kan låne naboens gressklipper og diskutere kritisk raseteori over en kopp te.
Og for å gi denne surrealistiske forestillingen litt tyngde, har vi James Lindsey, vår moderne dagens Neo-Marxistiske Sherlock Holmes, som avslører hemmelighetene bak denne kulturelle revolusjonen i et foredrag til EU Parlamentet. Han avslører hvordan EU, som en utrolig dårlig tryllekunstner, prøver å forvandle kapitalisme til neo-Marxisme ved å omfordele «kapitalen». Men hei, denne gangen er det ikke bare penger de omfordeler, det er også sosial og kulturell kapital, fordi ingenting sier revolusjon som å bytte kulturelle baseballkort.
Og så er det ESG, den nye rockestjernen i globalistenes verden. Bedrifter blir bedømt etter miljø, sosiale og styringsmessige kriterier. Det er som om de prøver å score bedriftene etter hvor godt de følger reglene i et Monopol-spill, bare at vinneren får en klem fra EU-kommisjonen og en urokkelig plass i den woke hall of fame.
Så, kjære leser, hvis du fortsatt ikke har forstått, la meg oppsummere: Vi er midt i en neo-Marxistisk kulturell revolusjon, EU og WEF er våre ufrivillige guider gjennom denne surrealistiske reisen, og hvis du ikke støtter kampen mot dette, ender vi alle opp som marionetter i en globalistisk versjon av «The Truman Show». Så la oss holde fast i lommebøkene våre, fyr opp ovnen med gamle aksjekurver, og forberede oss på den kommende woke-apokalypsen. Etter alt, det er bedre å le av det absurde enn å gråte over det. Eller er det? Jeg vet ærlig talt ikke lenger.
la oss ta et skritt tilbake og se på bakgrunnen til våre hoveddansere, nemlig Neo-marxisme og dens eldre fjerne slektning, Marxism.
1. Den Gamle Ringreven: Marxism
Marxism, den originale talspersonen for klassekampen og økonomisk revolusjon. Karl Marx og Friedrich Engels, en dynamisk duo av det 19. århundre, satte scenen for en teaterforestilling som involverte kapitalistiske skurker, proletariske helter og et utrettelig ønske om å rive ned det kapitalistiske teppet. De sa: «Arbeidere i verden, foren dere!» – og verden tenkte «Kanskje senere.»
2. Den Nye Kids on the Block: Neo-Marxism
Inn kom Neo-Marxisme, iført regnbuefargede tåspissko og med en playliste som inkluderte mer enn bare klassekampens symfonier. Neo-marxistene sier: «Å, du tenkte det var bare klasse, ikke sant? Vi legger til rase, kjønn, og et kulturelt twist på vårt politiske retoriske ballett.»
3. Økonomisk Balett vs. Kulturell Karneval:
Marxism: Hovednummeret er økonomisk ujevnhet, produksjonsmidler, og arbeiderklassens frigjøring. Imagine Swan Lake, men med fabrikkarbeidere og en kapitalistisk svaneprinsesse.
Neo-Marxism: De legger til nye dansetrinn som inkluderer kjønnsidentitet, rasemessig undertrykkelse, og en kulturell miks av salsa og hip-hop. Forestill deg Nøtteknekkeren, men med et feministisk twist og et soundtrack fra 90-tallets protestrock.
4. Målet: Fra Kapitalistisk Tango til Kulturell Waltz
Marxism: Revolusjon, revolusjon, revolusjon! Klassen triumferer, og kapitalismen blir beseiret som skurken i siste akt.
Neo-Marxism: Kritisk teori stjeler rampelyset. Målet er å skape en bevissthet om ulike undertrykkelsesformer, danse på ruiner av patriarkatet, og ende opp med en kulturell karneval av inkludering.
5. Identitetspolitikk: Den Nye Star Power:
Marxism: Mindre fokus på identitet, mer på klasse. Alle er arbeidere først, og det er som å være i en kollektivistisk karaoke hvor alle synger samme sang.
Neo-Marxism: Identitetspolitikk blir stjernen. Rase, kjønn, seksualitet – alle får sin egen solo i den globale karnevalen. Det er som en flerkulturell potluck, hvor alle bidrar med sitt eget unike krydder.
Så, kjære lesere, det er forskjellen mellom Marxism og Neo-Marxism. Én er den gamle skolen som kjemper økonomiske slag, mens den andre er den nye kid on the block som vil at alle skal danse til en mer inkluderende rytme. Det er som å sammenligne en vintage klassiker med den nyeste Spotify-spillelisten. Revolusjonen har fått en kulturell oppgradering – og det er bare én del av det forrykte teateret som er «Wokepocalypse Now.» Heng med oss, det er fortsatt flere dansetrinn igjen i dette politiske ballettet.
