Derimot: Kjønn blir ikke «tildelt ved fødselen». Det etableres gjennom befruktningen. – Derimot
derimot.no:
«Jeg ønsker bare at du skal være lykkelig – men er du det, nå som du er gutt?»
29. juni 2025 Hege Nordén
Hun var bare 16 år da hun skiftet navn og juridisk kjønn. Etter flere år i helsevesenet har hun endt opp med diagnosen «kjønnsdysfori», og startet med testosteronbehandling. Situasjonen har etter dette forverret seg. Nå stiller moren spørsmål ved om datteren i det hele tatt har blitt riktig forstått – eller om kjønnsidentiteten er et symptom på dypere psykiske sår.
Datteren til en kjær venninne har de siste årene gjennomgått en juridisk og medisinsk kjønnsendring. Hun ble født jente, men identifiserer seg i dag som mann, har endret navn og går nå på testosteronbehandling. Dette til tross for en kompleks og sårbar bakgrunn preget av psykiske utfordringer, et turbulent forhold til faren, og mange år med følelse av utenforskap.
I dag står moren igjen – utslitt, uforstått og alene med spørsmålene systemet aldri tok på alvor.
Det som opprører meg er ikke denne jentas indre kamp, alle ungdommer går igjennom identitetskriser og et slags hatforhold til sin egen kropp, det som opprører meg og skremmer meg er systemets passivitet. Ingen har forsøkt å forstå hvorfor hun føler som hun gjør. Ingen har stilt spørsmål ved årsakene. I stedet har man tilbudt enkle, irreversible løsninger – og gitt kroppen skylden for en følelse som kommer fra sinnet.
Biologi er ikke en tildeling
I dagens samfunn blir unge lært at kjønn er flytende, subjektivt og konstruert. Det kalles gjerne “kjønnstilhørighet”, og man får høre at kjønn blir tildelt ved fødselen – som om det er en administrativ formalitet.
Men dette er helt absurd og vitterlig ikke sant.
Alle vet at kjønn ikke oppstår ved fødsel. Det bestemmes ved befruktning – i DNA-et, i hver eneste celle i kroppen. Å ignorere denne biologiske virkeligheten for å støtte opp under subjektiv opplevelse, er ikke inkludering – det er fornektelse av virkeligheten.
Og resultatet er at disse ungdommene får feil behandling.
Traumene som ble forbigått
Denne unge kvinnen hadde en fraværende og ifølge moren manipulerende og emosjonelt utilgjengelig far. Foreldrene skilte lag da hun var svært liten, og farens tilstedeværelse har siden vært minimal – og utrygg. Storesøsteren har et annet forhold til far. Lillesøster, derimot, sliter tungt med farsrelasjonen og bruker ham aktivt i konflikter med mor.
I ungdomsårene var hun sosialt isolert. Rundt 14-årsalderen fortalte hun at hun var lesbisk. Det ble møtt med støtte og forståelse. Kort tid etter begynte hun å si at hun var gutt. Hun fikk diagnosen “kjønnsdysfori” og ble etter noen år satt på testosteron av det offentlige helsevesenet.
Men hvorfor undersøkte ikke helsevesenet hva som egentlig lå bak denne identitetsreisen?
Hvorfor så de ikke sammenheng mellom barndommens brudd, psykisk smerte, følelsen av å være uønsket og dette behovet for å bli “noe annet”?
I stedet for å utforske denne utviklingen i lys av hennes relasjonstraumer og psykiske sår, ble hun møtt med et system som tilbød enkle svar: Du lider av kjønnsdysfori – her er en resept på testosteron.
Er dette virkelig helsevesenets oppgave? Å sementere en identitet før man har utforsket hva som ligger bak den?
Hva slags behandling er dette?
At en ungdom med dyp psykisk smerte – muligens som følge av utrygg oppvekst og emosjonell forsømmelse av sin far– blir satt på irreversible hormonbehandlinger, uten at man i det hele tatt stiller spørsmål ved traumenes rolle i selvopplevd identitet, er en medisinsk og etisk skandale.
Det er også viktig å huske at slike behandlinger ikke er uten risiko. Testosteron endrer kroppen permanent. Fertiliteten svekkes, og bivirkningene er både fysiske og psykiske. Samtidig viser nyere forskning at mange unge som identifiserer seg som trans i ungdomstiden, i voksen alder viser seg å ha andre underliggende utfordringer – eller angrer.
Keira Bell – det er for sent å angre
Mønsteret er ikke unikt. I Storbritannia vant Keira Bell frem i retten etter å ha saksøkt den kjente Tavistock-klinikken. Hun ble satt på pubertetsblokkere som tenåring, og senere testosteron, uten at klinikken utforsket årsakene til hennes kjønnsforvirring.
I dag sier hun:
«Jeg ble ikke hjulpet – jeg ble bekreftet. De undersøkte aldri hvorfor jeg hadde det så vondt inni meg.»
Hun angrer dypt, og hennes sak har fått konsekvenser for britisk helsevesen. I Norge har vi ennå ikke tatt denne debatten på alvor.
Eksplosiv vekst – hvorfor?
Tall fra England viser at antallet jenter som henvises til kjønnsidentitetsklinikker har økt med over 4000 % på ti år. Det er ikke en jevn økning på tvers av kjønn – det er en eksplosjon av jenter i tenårene. Hva skyldes dette?
Hva skjer med jenter som vokser opp i et stadig mer pornofisert, presset, prestasjonsorientert samfunn, samtidig som de sliter med traumer og relasjonsbrudd? Er det mulig at “trans”-identitet i mange tilfeller tilbyr et slags utløp – en flukt fra en smertefull virkelighet? At man blir tilbudt et miljø der man endelig føler en slags tilhørighet?
Morens fortelling
Moren til jenta er i dag et nervevrak. Hun har gjort alt hun kan for å støtte barnet sitt. Slitt seg selv ut fysisk og mentalt med en underliggende frykt for å miste barnet sitt totalt. Til tross for all kjærlighet og støtte har relasjonen blitt snudd på hodet. Det opprinnelige navnet – gitt i kjærlighet – er forkastet. Det nye guttenavnet må brukes, sammen med “han”, og enhver tvil, undring eller motstand blir møtt med beskyldninger om manglende respekt.
Hun sier:
«Jeg har akseptert og elsket ham gjennom alt. Men nå føler jeg meg psykisk mishandlet. Jeg må gå på nåler i mitt eget hjem. Hvis jeg sier én feil ting, snur alt.»
Det er faren – som aldri er til stede – som trekkes inn i alle diskusjoner. Moren blir gjort til syndebukk for alt. Og helsevesenet? De støtter en irreversibel medisinsk behandling av en frisk kropp, uten å stille ett eneste spørsmål ved psykologien bak.
Et system som svikter
En tenåringsjente med depresjon og traumer ville aldri fått kosmetisk kirurgi eller steroider som løsning. Men med kjønnsdysfori er reseptblokken raskere enn vurderingene.
Dette representerer en ny type overgrep – et institusjonalisert svik forkledd som aksept.
Vi burde hjelpe unge til å akseptere sin kropp, forstå sin historie og hele sine sår. I stedet tilbyr vi dem hormoner og identitetsmarkører – som et plaster på traumer vi ikke tør snakke om.
Hvor går vi herfra?
Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene.
Hvem har ansvar for å undersøke årsaken til en ungdoms selvforståelse når den kolliderer med biologisk realitet? Hvem beskytter foreldrene? Og hvem våger å si imot et stadig mer rigid system som har gjort kjønnsidentitet til et hellig tabu?
- Er det virkelig mulig å være “født i feil kropp”?
- Hvorfor ser vi denne eksplosive veksten, særlig blant unge jenter med psykisk sårbarhet?
- Hvem har ansvaret for å utrede, støtte og beskytte – før irreversible skritt tas?
- Vet vi at man faktisk blir lykkeligere om man «skifter kjønn»? Løser det problemet?
Dette handler ikke om hat mot de som er annerledes og opplever seg selv som noe annet enn det de er. Det handler om kjærlighet. Om ansvar. Og om et dypere spørsmål: Hva gjør vi når samfunnet har gjort følelser til sannhet og kroppen til en fiende?
Kjærlighet er ikke å bekrefte alt et menneske føler. Kjærlighet er å tørre å stå i sannheten – selv når den er ubehagelig. Og ekte støtte er å hjelpe noen å helbrede, ikke å kutte, endre og fornekte den de er.
Innlegget er hentet fra Foreningen lov og helse
Forsidebilde er KI-generert
