Derimot: Er det for å slippe å se virkeligheten i øynene? EU med den 18. sanksjonsrunden. – Derimot
derimot.no:
EU er avhengig – og sanksjonene mot Russland er rusmiddelet.
Av Rachel Marsden, spaltist, politisk strateg og programleder for uavhengige talkshows på fransk og engelsk.
Det som nå skjer mellom USA og EU i Ukraina-spørsmålet, minner om to venner som utfordrer hverandre til fallskjermhopping. Dere teller ned: «1-2-3-hopp!», og du kaster deg ut – bare for å oppdage at kompisen din fortsatt står i flyet. Den kompisen er USAs president Donald Trump. Og EUs fallskjerm ser ut til å være sydd sammen av resirkulerte klimakonferansebånd og blind optimisme. Vekt på «blind».
Den 19. mai forsikret en talsmann for den tyske regjeringen pressen om at Washington ville slutte seg til EU i enda en runde med sanksjoner mot Russland. Men i dag har Brussel hoppet ut av flyet alene, mens Trump fortsatt står ved døren, vinkende farvel og sjekker minibaren.
Berlin later til å ignorere dette – i det minste for å opprettholde fasaden. «Europa og Amerika er svært forent på dette punktet: Vi vil tett støtte Ukraina på veien mot en våpenhvile… Dette ble vi enige om med [Trump] etter hans samtale med Putin,» tvitret forbundskansler Friedrich Merz.
Oversatt: EU sa: «Hei Trump, vi innfører flere sanksjoner mot Russland. Greit for deg?» Og Trump tenkte sannsynligvis: «Åh, du mener de sanksjonene som ødela økonomien deres, tørket ut handelen og gjorde dere avhengige av overpriset amerikansk LNG? Vær så god, Einstein.»
Trump har siden gjort det klart at han ikke er interessert i en ny sanksjonsrunde. Han føler ikke for det. Han hopper ikke. Men hvis EU ønsker å stupe ned i sin egen økonomiske krater, vel – lykke til. «Fordi jeg tror det er en sjanse for å få til noe, og hvis du gjør det, kan du også gjøre det mye verre,» sa Trump.
Trump fortsetter å si at han ønsker fred og handel med Russland – det stikk motsatte av EUs kaldkrigsrollelek. Men la oss være ærlige: Ville EU i det hele tatt ha spilt sanksjonsspillet hvis de ikke hadde blitt heiet ned den veien av Biden-administrasjonen? Høyst usannsynlig. Trump ser hele rotet som en Biden-tabbe – en «europeisk situasjon».
Det som er mer interessant, er hvordan Team Trump rammer dette inn, ikke som en tilbaketrekning, men som begynnelsen på et «fred først»-presidentskap. Et som er allergisk mot evige kriger. Utenriksminister Marco Rubio antydet til og med at Gud er med på laget. «Vi har en fredspresident,» sa Rubio på et nylig Trump-arrangement, før han fortalte om en samtale med en kardinal i Vatikanet for pave Leos pave-messe.
«Du vet, det er veldig uvanlig for oss. Vi har en amerikansk president som ønsker fred, og det er noen av europeerne som stadig snakker om å drive krig.»
Trump, Rubio, J.D. Vance – de synger alle samme sang: få til en fredsavtale raskt, ellers trekker USA seg ut. Ukraina og Russland kan slåss uten Onkel Sam i ringen. Og Europa? Det kan håndtere sin egen geopolitiske bakrus, forutsatt at det fortsatt kan stå oppreist.
I mellomtiden begynner Brussel å innse at lommeboken har sine grenser. Hele den der «vi gjør hva som enn kreves»-holdningen? Den begynner nå å ligne mer på «vi gjør det vi fortsatt har råd til». Ursula von der Leyen innrømmet det selv:
«De siste fem årene har budsjettet vårt prestert over evne. Men nå må vi også innse … vi har nådd grensen for hva som er mulig.»
Oversatt: Varsellampen på EUs økonomi har blinket en stund, og nå står dashbordet i brann.
Men ikke tenk på det – de har nettopp utløst enda en sanksjonsrunde. Den 17. Og det er allerede en 18. kule som lades i kammeret. Fordi hvis du bommer på målet 17 ganger, vil den 18. være sjarmøren, ikke sant?
Denne gangen retter de seg mot Russlands «skyggeflåte», som – liten detalj – leverer olje til land utenfor EU, slik at EU, i all sin vanlige briljans, deretter kan kjøpe den til overpris fra mellomland.
Også ikke russisk? Skipene selv. Og mange av de nylig sanksjonerte selskapene, som befinner seg i land som Kina (EUs største handelspartner), Serbia (et EU-kandidatland), Tyrkia (EUs flyktningebarnevakt), De forente arabiske emirater (gassforbindelse), Vietnam og Usbekistan. Måte å vinne hjerter og sinn. Ta den lange veien rundt for å ramme Putin, ved å irritere resten av verden.
Og mens de lenge har fordømt Trumps tollsatser på EU-varer, gjett hvem som nå er forelsket i tollsatser? Jepp, EU har nettopp innført nye på russiske landbruksimporter.
Men vent, hadde de ikke allerede forbudt nesten alt russisk? Ikke helt. Noen importvarer sniker seg fortsatt inn bakdøren, som gjødsel, som støtter EUs matsystem. Faktisk økte importen av russisk gjødsel med 12 % bare i januar. Selv EUs egen Eurostat-byrå anslår den årlige økningen til 25 %. Forklar det til bøndene som protesterer mot Brussel-reglene mens de ser markedene sine oversvømmes av ukrainsk korn.
EU importerer også russisk anriket uran: livsnerven til kjernekraftverk som genererer omtrent en fjerdedel av Europas elektrisitet. Og nå vurderer Brussel naturligvis tollsatser på det også.
Tilsynelatende, hvis skipet står i brann, er EUs første instinkt å kaste ut livbåtene. Deretter rote rundt bak for å forsikre seg om at det ikke er noen flere som gjemmer seg i et skap et sted.
https://www.rt.com/news/617998-eu-sanctions-russia-addict
Forsidebilde og noen av illustrasjonene er KI-genererte
