Argument: Skolestengninger
Argumentagder.no:
Kommentar 07.03.2025: Administrasjonen forslo nedleggelse av hele åtte skoler. Bare en blir nedlagt.
Av Bernt H. Utne, publisert 07.03.2025
Storkommunen Kristiansand har til sammen 42 skoler. Det er altfor mange i forhold til innbyggertallet kunne Sirill Berg, styreleder av Kommunalt foreldreutvalg Kristiansand (Komfug), fortelle til Fædrelandsvennen 2. september 2024. Åtte skoler var foreslått nedlagt, men hele 14 skoler var på sikt i faresonen mente Berg. Årsaken var at Kristiansand har en dyr skolestruktur med mange små skoler. "Nedleggelser har vært i komminga i mange år" fortalte Berg i september. Altså for omtrent et halvt år siden. I bystyret 5. mars endte det med nedleggelse av en skole. Rosseland skole. I storkommunens utkant. Selvfølgelig.
Hovedutfordringen er ikke antall skoler. Men antall elever. Som har gått klart tilbake de siste ti år. Det henger sammen med fallet i fertiliteten fra rundt 2010. Det fødes i dag ca 25 % færre barn pr. kvinne enn det gjorde for 15 år siden. Slikt får følger for skolesektoren. Som det etter hvert får for andre deler av samfunnslivet når aldersfordelingen i befolkningen endres. Vi blir altså flere eldre og færre yngre. Det treffer til slutt alle deler av samfunnsøkonomien fra næringslivet til boligsektoren.
Hvordan skoleadministrasjonen kan vite hvor mange barn folk vil få om 20 år er underlig.
Nå er reduksjonen i elevgrunnlaget ikke det samme i alle deler av kommunen. Det er i aldersgruppen 25 til 50 at folk får barn, og noen bydeler har en større andel av innbyggere i denne aldersgruppen enn andre. Det tok ikke skolebehovsplanen hensyn til. Den fokuserte på et stort antall ledige pulter, og at elevtallet forventes å synke videre frem mot 2045. Hvordan skoleadministrasjonen kan vite hvor mange barn folk vil få om 20 år er underlig. Men fertiliteten henger vanligvis nøye sammen med innbyggernes økonomiske og samfunnsmessige perspektiver. Avgifts- og bompenge-politikken, antall arbeidsføre utenfor arbeidslivet, likestillings-parametrene og redusert eiendomsskatt er alle faktorer som også har betydning i denne saken.
At det først og fremst er Høyre som her har gått i bresjen for kravet om reduksjon i antall skoler er ikke overraskende. Det skyldes partiets prioritering av kostbare prestisjeprosjekter som teaterhuset Kilden, kunstmuseet Kunstsilo og Kulturskole. Som selvsagt ligger i byens sentrum, men uten busstilbud eller offentlige parkeringsmuligheter i nærheten. Det er kulturtilbud som først og fremst brukes av de eldre og velstående deler av befolkningen. De bor ofte innen bekvem gåavstand fra kulturinstitusjonene, og rammes ikke av skolenedleggelser eller andre tiltak som først og fremst treffer de om bor utenfor sentrum. Som for eksempel bompenger og byvekstavtale.
Viktigst er imidlertid driftskostnadene knyttet til disse kulturprosjektene. De belaster kommunens driftsbudsjett med kostnader som er bundet ved avtaler med fylke og stat. De årlige overføringer kan altså ikke uten videre endres. Andelen av kommunens driftsbudsjett som bystyret har full råderett over er altså med Høyres tidligere prioriteringer redusert. Så når ordfører Mathias Bernander klager over at skolesaken er den vanskeligste han har stått i bør han først og fremst skylde på sine to forgjengere, Høyreordførerne Grundekjøn og Furre. For det var de som forpliktet kommunen i de kostbare kulturprosjektene.
Da må man finne andre sektorer å spare på. Det mest nærliggende er skole – og oppvekstsektoren. Andelen av elever som går på private skoler har i denne sammenheng også betydning. Hvis andelen elever i de privatdrevne skolene stiger øker samtidig de tomme pultene i de offentlige skoler. For Høyre, som prinsipielt støtter private skoler, er denne problemstillingen en krevende politisk spagat. På den ene siden støtter partiet private skoler, mens de på den annen side synes lite om tomme skolepulter.
En kommune som signaliserer at den ikke tror på befolkningsvekst forteller samtidig at den ikke tror på fremtiden.
Folk som tror på fremtiden får også barn. En kommune som signaliserer at den ikke tror på befolkningsvekst forteller samtidig at den ikke tror på fremtiden. Det fremtidige behov for skoler er derfor også en indikasjon på hvilke ambisjoner kommunen egentlig har. Når man aksepterer reduksjon i barn og ungdoms muligheter for opplæring og utvikling i nærmiljøet viser det at man tror på en negativ samfunnsutvikling. Det er et profeti som fort kan bli selvoppfyllende.
Kristiansand trenger åpenbart incentiver for tro på fremtiden. Og barna er fremtiden, også for de eldre deler av befolkningen. Det bør de ansvarlige politikere reflektere litt nærmere over. Og i mellomtiden gjør det ingenting om innbyggere som føler for det ligger litt sammen og gjør noe. Kanskje kan de tomme skolepultene på litt sikt fylles!
Kommentarer? Gå til vår Facebook-side eller send til post@argumentagder.no
