Derimot: Folk velger de som taler deres sak.Høyrepopulismen er et reultat av venstresiden svik. – Derimot
derimot.no:
HØYREPOPULISME
– også kalt ekstremhøyre har fått stor tilslutning i Europa. Jeg spør meg; hvorfor? Hva har gjødslet dette «ugraset», for ifølge media er dette ugras som bør lukes bort. Og hvor mye av disse partienes tilslutning er egentlig «høyre» eller «venstre»? Finnes det blomster blant ugraset?
Av Rolf Galgerud
I Tyskland snakkes det høyt om å gjøre dette, luke bort AfD – forby partiet som nå er et av de største i Tyskland. Men så har jo Tyskland lange og solide tradisjoner i å luke bort uønsket politisk ugras.
En viktig årsak til økningen av den såkalte ekstremhøyrebevegelsen er
fraværet av en reell venstreside
Kortversjonen er fraværet av en reell vestrebevegelse, en venstrebevegelse som arbeider aktivt og levende med arbeiderklassens problemer.
Dagens «venstreside» kan man definere med tre ord; CO2, NATO og Pride. Andre aktiviteter framstår, i beste fall, som «venstrehåndsarbeid», med liten eller ingen organisatorisk tyngde bak.
En kan merke seg at det var de konservative regjeringene i Europa som for mer enn ti år siden «åpnet sine hjerter» og tok inn horder av ukvalifisert arbeidskraft i form av flyktninger fra Midtøsten. En flyktningstrøm som ble skapt av FN, som stoppet tilførselen av mat til flyktningleirene der, tvang folk ut på flukt, på leiting etter et sted å overleve. For å si det med Darwin P. Erlandsen i Dusteforbundet: «Tilfeldig? Neppe.»
Det var en villet flyktningstrøm, villet av den egentlige høyresiden. Deres motiver var to:
- Ødelegge arbeidsmarkedet, presse lønnsnivået nedover.
- Skape fremmedhat som er med på å splitte opp arbeiderklassen, svekke arbeiderbevegelsen politisk.
«Venstresiden» omfavnet mottaket av disse flyktningene, og de forbehold som jeg har klart å registrere gikk på forholdene flyktningene skulle få i mottakerlandet som flyktning. I og for seg viktig – men langt fra nok.
«Venstresiden» har i liten eller ingen grad vært opptatt av konsekvensene av den faktiske masseinnvandringen som skjedde parallelt med EUs åpne arbeidsmarked med nyopptatte medlemsland i Øst-Europa. En grunn er vel at dette i liten eller ingen grad rammer akademikere, det vil si kjernetroppene i dagens venstrepartier.
I Norge vet jeg om ett unntak, Samorg. i Oslo, under ledelse av Roy Pedersen, som satte i gang et viktig arbeid for å hindre at innvandrere ble brukt til å presse lønnsnivået nedover. Dette er et arbeid det bør stå stor respekt av. Men det er også det eneste tilfellet jeg kjenner til.
Hvor finnes hjelp?
Så hva skal du som ufaglært arbeider i et europeisk land gjøre når du ser at flyktninger, i sitt behov av inntekt, presses til å ta arbeid til lavere betaling enn din, altså tvinges til å underby deg på arbeidsmarkedet. Hvor skal du gå?
Fagbevegelsen, det som er igjen av den, ser ikke ut til å makte å gjøre noe med dette. Alternativet for deg, fattig og arbeidsløs, er å få disse menneskene tilbake dit de kom fra så du kan få tilbake din jobb og kanskje den lønnen du hadde før.
Man kunne selvfølgelig, i en akademisk opplyst forståelse, si at man burde la aggresjonen gå ut over de som skaffet disse menneskene til landet, ikke rette den imot disse stakkars menneskene, som verken hadde hus eller jobb. Men sånn er ikke de fleste mennesker, dessverre. Aggresjonen rammer først og fremst den synlige, den som står nærmest. Det andre er for stort og komplisert, innfløkt, for de fleste. FNs rolle i strømmen av flyktninger fra Midtøsten for ca. ti år siden, blir aldri nevnt i media.
Fremmedhat – en avskyelig ting!
Etter mitt syn er aggresjon – hat mot andre, enten det skyldes hudfarge eller kultur en avskyelig ting og bør bekjempes. Men jeg forstår hvorfor dette hatet oppstår. Det er et godt organisert spill – et teater med mange høytlønnede psykologer som rådgivere for instruktørene. De vet hvilke strenger det skal spilles på.
At dette tilspisser seg nå, i nedgangstider, og særlig når «de etablerte partier» ser ut til å være hjelpeløse. Og politikerne har seg selv å skylde, de har gitt i fra seg alle muligheter til å styre den økonomiske politikken. I EU til en ikke-demokratisk sentralbank, i Norge til en privatisert Norges Bank.
Å stanse plyndringen av u-landene må være venstresidens oppgave
Og hvem er mest ekstreme, parlamentene som skal styre landene, men som gir fra seg verktøyet for å styre – kontrollen over den økonomiske politikken, eller de som mener at innvandring må reguleres i kontrollerte former og at økt innvandring ikke løser folkenes behov hverken her eller der flyktningen kommer fra. Løsningen på flyktningproblemet er å få stanset utbyttingen – plyndringen av disse landene. Dette burde igjen bli en viktig oppgave for de som definerer seg som venstreside. Men det er jo en ekstrem tanke.
For eksempel skjer det store ting i sentral-Afrika, hvor tre stater har kastet sine diktatorer og skal starte en prosess som skal gi folket sin rettmessige andel av landenes naturrikdommer. Jeg har ikke registrert noen aktivitet til støtte for disse landene. (Det kan ha skjedd uten at jeg vet det, jeg innrømmer at jeg er ikke den best informerte). Kan tausheten skyldes at revolusjonene i disse landene har skjedd som militærkupp, og kupp er jo udemokratisk? En mekanisk tankegang som den som benyttes i forhold til Ukraina? Mekanisk og historieløst. En langt større filosof enn meg har sagt noe slikt som; kjenner du ikke historien, så forstår du ikke dagen i dag.
Eller gjøres dette opp på kammerset i den alliansen som både SV og Rødt nå støtter i deres antiimperialistiske kamp, at de snakker med Frankrike og USA direkte?
Forsidebilde: iStock
