Visste du at Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson var ihuga motstandere av frimureriet?
Olehartattordet.blogg.no:
“Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere av frimureriet. Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: : “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdfald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.”
20. november 1905, tre dager før den nyvalgte norske konge skulle gå ombord i kongeskipet Danneborg som skulle frakte ham til Norge, hadde kronprins Christian Frederik et svært fortrolig møte med sin sønn på Amalienborg. Anledningen var kong Haakons skifte av frimurerlosje.
Teksten fortsetter under bildet
Prins Carl var blitt medlem av Christianlosjen i 1896, men hadde ikke noen særlig interesse for frimureriet. Prinsen hadde fortsatt lærlingegraden, den første av i alt tolv grader. Hans bestefar var øverste beskytter for den danske losjen. Faren, Christian Frederik, var stormester, og innehadde selvsagt øverste grad.
Det er kongelig tradisjon for frimurermedlemskap. “Den kongelige kunst” brukes nå og da som synonym for frimurerordenen. Kong Haakons svigefar, Kong Edward, var stormester i England før han ble konge og fortsatte så som høy beskytter for losjen. I Norge og Svergie var Oscar II stormester. Unionskongens frimureruniform henger fortsatt utstilt i vestibylen i losjen i Oslo. Den 22. september 1894 hadde kongen innviet praktbygget i Kristiania som han selv hadde donert 850 000 kr til for å få reist.
Teksten fortsetter under bildet
Det var på Bygdøy Kongsgård at den første norske frimurerlosje ble stiftet i 1794, med kong Fredrik V tilstede. De første årene lå Norge under den engelske losjen, men fra 1818 ble det holdt møter i Norge etter det såkalte svenske system. Kong Karl Johan ble den første norske stormester.
Den danske frimurerlosjen tok det for gitt at kong Haakon ville overta som stormester eller Viseste Salomos Vicarius som det het i Norge på den tiden, og på Amalienborg utførte kronprins Christian Frederik den høyst uvanlige handling å innføre sin sønn i samtlige resterende elleve grader på samme dag. Han sendte med sin sønn følgende brev:
“Vi Christian Frederik tilkiendegiver herved dig vår højt elskede søn Haakon VII Norges Konge, at vi i henhold til din derom indgivne begiæring vilde have dig løst fra det forhold hvori du som frimurerlærlingebroder står til den VIII Frimurerprovinds, således at du nu, når tiden dertil kommer kan indtræde i den deg underlagte X. Provinds. Gud den aller højeste trefold store bygmester skjænke dig sin velsignelse. Givet i Østen av den VIII Frimurerprovinds, Amalienborgs slott, 20. november 1905. Christian Frederik.”
Teksten fortsetter under bildet
På Wessels Plass i Kristiania var det heller ingen tvil om at den nye kongen kom til å ta plassen til unionskongen som stormester. “Ad interim” utnevnte den Norske Store Landslogo lege Gottfried Conradi til stormester (etter at Thorvald Meyer hadde takket nei av helsegrunner) i påvente av kong Haakon.
Det gikk ikke som frimurerne hadde regnet med. På slutten av 1800-tallet var det blitt kraftig debatt om frimurerordenen i Norge. I stortinget ble losjen til og med foreslått forbudt. Det ble regnet som god norsk holdning å være motstander. Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Teksten fortsetter under bildet
At kong Haakon aldri tok opp sitt medlemskap er først og fremst en manifestasjon av den spesielle folkeutgaven av monarkiet. I 1905 besto frimurerordenen i Norge stort sett av godseiere, offiserer, høyre folk og geistlige. Det ville ha vært i strid med selve fundamentet for det norske kongehuset i “den skjulte republikken” å innlate seg på offentlig eller, hva verre var: hemmelig omgang med dette miljøet.
I stedet valgte Kong Haakon å holde seg orientert om losjen via flere av medlemmene av staben og tjenerskapet på slottet der frimurervesenet var utbredt. Det går også historier om at han under sine reiser til England avla flere besøk i den engelske losjen sammen med sine slektninger, som alle var aktive medlemmer.”
Fra boken Bak fasaden Historien om den kongelige væremåte av Carl-Erik Grimstad utgitt av Cappelen i 1994 – kan leses i sin helhet her.
I dette TV programmet produsert av NRK og med Erling Borgen som programleder, blir frimurer problematikken tatt opp, og da særlig hva slags konsekvenser det kan få når medlemmene i organisasjonen har sverget en ed om lojalitet som er sterkere en noe annet lojalitets bånd medlemmene måtte ha.
“To toppjurister på feltet, Carl August Fleischer og Jan Fridthjof Bernt, advarer mot Frimurerlosjen. Det gjør også Transparency International Norge.
Korrupsjons- og habilitetsspørsmål tas ikke alvorlig nok i Norge, sier Fleischer.
Han peker på at det kan oppstå problemer når den lokale byråkraten møter utbyggeren eller dommeren møter forsvareren i rettssalen hvis begge parter er frimurere.
Opp gjennom historien er det hevdet at Frimurerordenen utgjør en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. Frimurernes hemmelige struktur og elitepregede medlemsmasse har bygd opp rundt dette.
I Frimurerordenen avgir man et troskapsløfte. Kan vi stole på at lojaliteten til lover og regler går foran lojaliteten til den ordenen man er med i?
Det er opplagt en fare for korrupsjon og unnfallenhet. Det er fort gjort at man går for langt i å stole på hverandre og beskytte hverandre. Det er en fare for at man ikke påpeker feil, for ikke å irritere overordnede, sier jussprofessor Carl August Fleischer, som har skrevet boka «Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge».
Jussprofessor Jan Frihdtjof Bernt har skrevet en rekke bøker om forvaltningsrett.
En hovedproblemstilling må være om et løfte om å hjelpe andre frimurerbrødre også kan oppfattes som en forpliktelse til å favorisere alle andre frimurere, når man opptrer som tjenestemann eller folkevalgt, sier Bernt.
Han mener problemet oppstår hvis for eksempel folkevalgte og ledende næringslivsledere er med i samme lokale frimurerlosje. Det kan være eiere av eller ledere i bedrifter som leverer tjenester til kommunen.”
Anbefalt og relatert lesing:
