Tyrannens siste dans
I Tyskland er obligatorisk vaksinasjon ikke avskaffet, kun utsatt. For første gang i etterkrigshistorien kan folk havne i fengsel allerede senere denne våre , ikke for noe de har gjort, men for det de er.
I samme grad som vaksinasjonskampanjen begynner å bli tåpelig og burde bli mere usannsynlig, øker deres talsmenn presset – men de vil ikke være i stand til å skjule sin feilslåtte politikk for alltid.
For hva annet hjelper når vaksinasjoner ofte viser seg å være ineffektive og til og med skadelige? Flere vaksinasjoner! Og hvis mange mennesker bare ikke vil gå med på det lenger? Da trengs det mer tvang, flere regler.
Med denne “logikken” ødelegger Covid-klikken i Tyskland og andre steder ikke bare den allerede smuldrende tilliten til politikk, men også restene av vårt demokratiske system.
Debatter om obligatorisk vaksinering, utvisning av uvaksinerte mennesker fra Forbundsdagens plenumssal, forkorting av gyldighetsperioden for gjennomgått sykdom– forkjemperne for tvangsregimet fortsetter å stole på latterliggjøringen og splittelsen i samfunnet av de uvaksinerte.
De oppfører seg selvsikkert, som om deres vei gjennom krisen, som så langt har vært ledsaget av et spor av ødeleggelse, var en strålende suksesshistorie. Kanskje er vi faktisk vitne til det siste gisp av en døende fortelling – eller kanskje vil forkjemperne klare å komme seg gjennom en gang til i forlengelsen og i et siste forsøk få dyttet inn sitt kjære prosjekt.
En ting er sikkert: på dette tidspunktet vil man ikke like å være i skoene til de som må rettferdiggjøre en tilsynelatende stort sett ubrukelig vaksinasjon, spesielt når det gjelder Omicron. Sannhetens øyeblikk kan fortsatt bare være forsinket, og de høye forekomstratene lar makthaverne spille på folks frykt igjen – men før eller siden vil det siste sukket nå oss, det er og bør være uunngåelig.
Allerede har flere og flere villledede mennesker samlet seg ved portene til den åndelige festningen der deres plageånder har forskanset seg.
I Tyskland er obligatorisk vaksinasjon ikke avskaffet, kun utsatt. For første gang i etterkrigshistorien kan folk havne i fengsel allerede senere denne våren, ikke for noe de har gjort, men for det de er.
De uvaksinerte kan snart bli bøtelagt av regjeringen og fengslet som en erstatning om de bryter loven flere ganger eller ikke betaler bøtene. Det er ikke lenger nok å få 60, 70 eller 80 prosent av innbyggerne til å vaksinere seg, men som det sies, “alle må gjøre det.”
Og hvordan reagerer de fleste innbyggerne? I stedet for å rette sin aggresjon mot de som undertrykker dem, retter de sin aggresjon mot de som påpeker undertrykkelsen. Kai Strittmatter beskriver mentaliteten til den underdanige meget treffende i sin bok om Kina:
“Et spesielt stadium av nummenhet er der subjektet hater alt som er godt og rettferdig. Hver idealist er for ham en hykler, alle som står opp for rettferdighet er for ham en skamløs opportunist, som i virkeligheten bare handler for seg selv.»
Hvorfor er det slik?
«Inntrykket av moralsk underlegenhet vekker defensive reflekser hos mennesker overalt. Selv i Vesten har studier vist at de som er de eneste i en gruppe som handler moralsk rett, ikke høster beundring, men hat. De viser de andre sine egne feil og minner dem om at andre handlinger fortsatt er mulige.»
FRYKTEN FOR SANNHET
Dagens situasjon er rett og slett absurd. Trangen til å vaksinere ser ut til å øke når ineffektiviteten til denne injeksjonen for reell beskyttelse blir tydelig.
Jo mer de rådende fortellingene smuldrer opp – spesielt om den antatt beskyttende effekten av injeksjonen – jo mer selvsikre og intolerante ser tilhengerne ut til å bli.
Vi kan bare håpe, som den wienske psykiateren Raphael Bonelli antar, at dette er det siste av flere faser av «forsvar» – et psykologisk begrep som beskriver motstand mot en sannhet som kommer til syne i den terapeutiske prosessen og som av pasienten oppfattes som uutholdelig. .
Folk dør i forbindelse med vaksinasjonen. Å legge merke til dette er det første trinnet. Det andre ville være å akseptere dette faktumet, tro det og trekke de nødvendige konklusjonene – for eksempel å mistro den nåværende massevaksinasjonskampanjen eller revurdere sin egen intensjon om å la seg vaksinere.
Hvorfor klarer ikke så mange å se det åpenbare men istedenfor forblir lojale mot regjeringen i det verste angrepet på frihet på 76 år? Dette, sier Bonelli, har mye å gjøre med dynamikken i undertrykkelse som er velkjent for psykiatere.
“Når et trossystem som ens egen følelse av trygghet er nært knyttet blir truet med kollaps, avviser folk konsekvent og ofte aggressivt sannheter som ikke passer inn i prefabrikkerte bilder.”
DE SÅRBARE VAKSINERTE
La oss se tilbake i tiden: tidlig på høsten 2021 hadde 60 til 70 prosent av menneskene allerede mottatt begge vaksinene. Men i stedet for at covid-pandemien avtok som et resultat av den antatt fordelaktige vaksinasjonen, ble det rapportert om dramatisk økende “tilfeller”. En bølge av diskriminering av en bestemt befolkningsgruppe fulgte fort etter, uten sidestykke i etterkrigshistorien.
Men igjen, ingenting av dette så ut til å hjelpe, igjen steg antallet hendelser. Og man leser rapporter overalt om overfylte intensivavdelinger – hovedsakelig fordi det allerede hadde vært en mangel på pleiepersonell under epidemien, ikke fordi det var blitt knapt på sengeplasser.
Dette ble fulgt av en moderne heksejakt av verste sort: uvaksinerte mennesker ville “okkupere” de knappe sykehusplassene som faktisk var reservert for anstendige (vaksinerte) mennesker.
De offisielle tallene for forholdet mellom vaksinerte og uvaksinerte på intensivavdelinger kan trygt betviles – i mange tilfeller er det ikke engang brukbare tall å finne. Effekten av injeksjonen er uansett ikke så imponerende at man ikke også kunne respektere forsakelsen av den som rasjonell og menneskelig forståelig.
Faktisk tyder nå ferske tall fra Robert Koch Institute på at vaksinerte personer er mer sannsynlig å få Omicron-varianten enn uvaksinerte, som blant andre Gunnar Kaiser rapporterer i en video.
“Av de 5 116 Omicron-tilfellene hvis vaksinasjonsstatus var kjent, var 4 020 fullvaksinert.” Avrunder vi tallene oppover kan vi si at én av fem av de berørte var uvaksinert, hver annen hadde fått en booster, og de resterende tre hadde blitt vaksinert «bare» to ganger.
Så det ser ut til at de dobbeltvaksinerte for øyeblikket er en spesielt sårbar gruppe når det gjelder Omicron – og det etter et års forsøk på å selge oss denne statusen som den beste som finnes “fullvaksinert”.
Siden det ikke er mulig å bli uvaksinert igjen, kan slike sårbare mennesker bare søke tilflukt i neste «booster». I mellomtiden ser det imidlertid ut til at selv ivrige tilhengere av vaksinasjon er klar over at beskyttelsen som vaksinene gir har en ganske kort holdbarhet – etter to til tre måneder avtar immuniteten raskt.
Og selv om all denne informasjonen på imponerende vis burde ha tilbakevist fikseringen av vaksinasjon som den antatte eneste løsningen, er forslagsstillernes svar på dette enda flere vaksinasjoner.
Kanskje også andre, «oppdaterte» vaksiner. Den “evige vaksinasjonen”, som tidligere kun var malt på veggen av sinnsyke konspirasjonsteoretikere, ser nå ut til å nærme seg menneskeheten for alvor.
MOT EN EVIG TID MED VAKSINERING
Det sier seg selv at de i politikken og media som har gjennomført denne enestående påtrengende vaksinasjonskampanjen vil ha det vanskelig å selge et endeløst vaksinasjonsmaraton til det hittil tålmodige folket.
Millioner av mennesker vil før eller siden forvandle seg fra tilhengere av diskriminering av uvaksinerte til å bli diskriminert selv for mangel på nye doser. På et tidspunkt vil nesten ingen klare å følge med i vaksineprogrammet.
Statsmakten burde derfor enten åpenlyst kreve vaksinasjon på livstid, eller innrømme at hele logikken de har forplantet i hos folket i mere enn to år, har vært ekstremt feilaktig.
Det bør være klart: Siden vaksinasjoner ikke bare gir overveiende til ingen fordeler for forsøkspersonene, bortsett fra mulige vaksineskader – til og med øker risikoen for infeksjon (!), bør obligatorisk vaksinasjon, i det minste når det gjelder Omicron, skrinlegges som en historisk useriøs idé.
Indirekte press for å vaksinere seg bør også fullstendig elimineres fra det offentliges narrativ. Til slutt må talsmenn opptre med den beskjedenhet som er passende for de ganske magre resultatene av deres handlinger.
Men politikerene fortsetter å spille videre. Fra perspektivet til de farmasøytiske lobbyistene og “deres” politikere, gir denne taktikken perfekt mening. Selv om hele korthuset kollapser i midten av 2022 eller 2023, kan millioner av vaksinedoser fortsatt injiseres frem til da. Damene og herrene spiller poker med livene til folket.
De prøver å gi inntrykk, gjennom en selvsikker aura fullstendig skilt fra virkeligheten, at ting kan fortsette for alltid, og at å gi etter for oppfordringen om å vaksinere seg er siste sjanse for alle til å leve et halvt bekymringsløst liv de neste årene.
Å leve i denne staten betyr med jevne mellomrom å kjøpe seg ut av statens trakassering ved å ofre kroppen sin til staten og medisinselskapene i håp om at det skal gå bra igjen og at det ikke vil oppstå verre helseproblemer.
Det er allerede tegn på at de «fullvaksinerte» vil bli den nye fienden i 2022, sammen med uvaksinerte. Vi står overfor en endeløs løkke av nye bølger, ny panikk, nye vaksinefeil, nye boostere, og så videre.
Og selv om regjeringens påberopte “vaksinasjonsrate” øker, vil folk fortsette å skylde på de resterende 20, 10, 5 eller 2 prosentene for smitten og dødsfallene i samfunnet.
En årssyklus – som ved frivillig influensavaksinasjon – ser imidlertid ikke ut til å være tilstrekkelig. Hvis man utvider denne logikken til slutten, vil 20-åringer i dag fortsatt trenge å bli vaksinert 120 eller til og med 240 ganger iløpet av livet.
Og selv om vaksineskaden som nå oppstår anses som relativt liten – noe som ville være ensbetydende med å gjøre narr av de som er berørte – vil det forbli så “få” tilfeller med en slik permanent eksponering for tvilsomme, utilstrekkelig testede stoffer? Vil ikke eksponeringen øke for hver ny booster?
DEN SYKE REPUBLIKKEN
Sykefrekvensen blant folk i dette landet er allerede høy – når det gjelder Covid, men også andre infeksjoner og sykdommer. Aldri før har jeg observert en slik opphopning i mitt personlige miljø.
Det er svært vanskelig å bevise om dette ofte skyldes “vaksineskade”. Men til syvende og sist kan man snakke om en storslått svikt i helsepolitikken de siste årene – enten årsaken er mangel på hjelp, spesielt ved psykiske og psykosomatiske sykdommer, et ødelagt helsevesen, eller en statsråd som sammen med f.eks. tenkende mennesker, snakker og regulerer helseplager. Vaksineskremselen forsterker bare denne tendensen.
Jo mer «helse» ble fokus i hverdagspolitikken og «hold deg frisk» ble vår tids mantra, jo sykere ble folk.
Som et resultat trenger vi snarest det motsatte av det som skjer nå: en slutt på de konstante angrepene på vår psyke, vår mentale helse, vår sosiale samhørighet og vår fysiske integritet.
Det er også mer optimistiske spådommer, nemlig at Omicron som en smittsom variant med relativt mildt sykdomsforløp kan bli Coronas avskjedspresentasjon for å si det sånn.
Mens orkesteret for politisk panikk vil være motvillige til å forlate sitt elskede påskudd om undertrykkelse, kan andre saker følge i dets fotspor: Økototalitarisme, en ny bølge av flyktninger, forsyningsmangel, finanskrise, energikrise, spenninger med Russland…
En slik manipulert befolkning kan dermed bøyes ytterligere etter vilje av en målbevisst maktelite.
Men fremtiden er åpen. Også for hovedpersonene er Covid-manøveren ikke annet enn et eksperiment som – fra deres synspunkt – kan lykkes eller mislykkes. Motsetningene jeg hentydet til kan føre til en kollaps av fortellingen, som allerede nå holdes i live mer dårlig enn bra.
I en tid hvor vi har blitt forrådt av nesten alle som vi kunne ha forventet hjelp fra, er vi overlatt til oss selv.
Dette kan virke skremmende, men det er også en mulighet for oss til å bli politisk modne – hvis vi ikke allerede har gjort det. En ny kultur av mot, solidaritet og selvorganisering kan oppstå, og er i mange tilfeller allerede i ferd med å vokse frem.
Roland Rottenfußer, født i 1963, jobbet som bokredaktør og journalist for ulike forlag etter å ha studert tysk. Fra 2001 til 2005 var han redaktør ved det åndelige magasinforbindelsen, senere ved «Zeitpunkt». Han jobber for tiden som redaktør, tekstforfatter og forfatterspeider for Goldmann Verlag. Siden 2006 har han vært sjefredaktør i Hinter den Schlagzeilen.
Creative Commons-lisensavtale
Dette verket ble først publisert på tysk og er lisensiert under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International-lisens. Distribusjon og reproduksjon er tillatt i henhold til lisensvilkårene.
Artikkelen er oversatt av Politikeren til norsk ved delvis bruk av oversettelsesverktøy som Google Translate med rettelser. All kreditt for teksten går til forfatteren av verket. Orginalverket kan leses her:
https://www.rubikon.news/artikel/der-letzte-tanz-der-tyrannen
