Russland er ikke så isolert som Washington vil du skal tro
De langsiktige effektene av å bygge en tvungen global anti-Russland blokk kan vise seg å bli kostbar for Washington, og i alle fall virker uttalelser om et nytt jernteppe som faller rundt Russland å komme for tidlig.
Noen amerikanske politikere og forståsegpåere erklærer at Russland – og dets befolkning – er avskåret fra resten av verden. For eksempel har statsviter Nina Khrusjtsjova sagt: “Resten av verden” hater Russland og “Russland er den globale fienden.” New York Times konkluderer med at Russland nå er “en økonomisk paria” og at et “nytt jernteppe” faller ned rundt Russland.
Utvilsomt vil sanksjonene pålagt av velstående vestlige nasjoner påvirke det russiske regimet, den russiske økonomien og det russiske folket negativt. Vanlige russere, som i dag nyter godt av et BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger som bare er en brøkdel av størrelsen til mange vestlige land, vil lide mye.
Men når det kommer til graden av Russlands isolasjon, overvurderer de som gleder seg over at Russland er “avskåret” saken. Faktisk har mange av verdens største land vist en motvilje til å delta i USAs sanksjonsordninger og har i stedet omfavnet en langt mer anonym tilnærming.
Så lenge Kina, India, Brasil og andre store stater fortsetter å være i det minste delvis sympatiske til Moskva, vil de gi et stort marked for Russlands naturressurser og dets øvrige eksport. Og disse nasjonene har signalisert at de ikke avskjærer Russland ennå.
Dessuten, hvis USA skal kreve at verden faller i tråd med amerikanske sanksjoner, betyr det at USA må håndheve sin politikk overfor motvillige nasjoner. Det betyr til syvende og sist at USA må true – eller i noen tilfeller implementere – sekundære sanksjoner designet for å straffe land som ikke sanksjonerer Russland også.
De langsiktige effektene av å bygge en tvunget global anti-Russland allianse kan vise seg å bli kostbare for Washington. I alle fall virker uttalelser om et nytt jernteppe som faller rundt Russland å komme for tidlig.
Trettifem FN-medlemsstater – som representerer halvparten av verdens befolkning – avsto fra å stemme
For amerikanere som ser på TV-nyheter, høres det utvilsomt ut som om hele verden har forent seg bak en amerikansk-ledet kampanje for moralsk rettferdighet mot russerne. Men i store deler av den virkelige verden ser ting litt annerledes ut. Anthony Faiola og Lesley Wroughton oppsummerte situasjonen i Washington Post for et par dager siden:
“Mange land i utvikling, inkludert noen av Russlands nærmeste allierte, er urolige over Putins brudd på ukrainsk suverenitet. Likevel sikrer gigantene i det globale sør – inkludert India, Brasil og Sør-Afrika – innsatsen mens Kina fortsatt offentlig støtter Putin. Til og med NATO-medlemmet Tyrkia opptrer lurt og beveger seg for å stenge Bosporus- og Dardanellene for alle krigsskip, ikke bare for russerne.»
«Akkurat som vestlige tilskuere ofte trekker på skuldrene ved fjerntliggende konflikter i Midtøsten og Afrika, ser noen innbyggere i fremvoksende økonomier på Ukraina og ser seg selv uten hund med seg i kamp – og med tvingende nasjonale interesser for ikke å fremmedgjøre Russland.
I et bredt spekter av utviklingsland filtreres Kremls samtalepunkter inn i mainstream-nyheter og sosiale medier. Men i enda mer målte vurderinger fremstiller Ukraina som ikke den kongelige kampen mellom godt og ondt som Vesten er vitne til, men en machiavellisk tautrekking mellom Washington og Moskva.»
I mellomtiden konkluderer James Pindell ved Boston Globe,
«Muligens tapt i alle overskriftene [om at hele verden er forent mot Russland] er at det ikke er hele verden mot Russland. Faktisk jobber de fleste av tre enorme kontinenter – Asia, Afrika og Sør-Amerika – enten fortsatt med Russland eller prøver å projisere bilder av nøytralitet.»
“Det er lett å se hvorfor så mange kommer til feile konklusjoner. Mange av de som roper om at det er en verden forent mot Russland går ofte vekk fra det faktum at de fleste av verdens regimer stemte for en nylig FN-resolusjon som fordømmer den russiske invasjonen av Ukraina.»
Faktisk stemte 141 FNs medlemsland tidligere denne måneden for å fordømme Russland for invasjonen. Bare fem stater, inkludert Russland, stemte mot tiltaket. Det antas at praktisk talt hele verden har fordømt Russland og er også entusiastisk over USAs sanksjoner.
Likevel valgte trettifem stater å avstå fra avstemningen som fordømmer Russland, og mange av disse avholdende statene er virkelig enorme stater – de er de store statene fra det globale sør nevnt av Faiola og Wroughton.
Faktisk inneholder statene som enten avsto fra å stemme i FN-avstemningen eller stemte imot, mer enn halvparten – 53 % – av verdens befolkning. Blant avholdsstatene er Kina og trettitre andre stater som til sammen har opptil mer enn 3,9 milliarder av verdens 7,7 milliarder mennesker. Å kombinere nei-velgerne med de avholdende statene legger ytterligere to hundre millioner mennesker til alliansen av stater som nekter å fordømme Ukraina-invasjonen.
Mange tidligere sovjetstater er i alliansen som ikke stemte for å fordømme Russland, det samme er alle de store statene i Sør-Asia – Pakistan, India og Bangladesh. Afrika ser også ut til å passe inn i regionen som tilsynelatende konkluderer med at det “ikke har noe peng i å delta i denne kampen også.”
Nesten en tredjedel av Afrikas regimer – seksten stater – avsto fra å stemme i FNs avstemning. Irak – et land som USA brukte tjue år og milliarder av dollar på å prøve (men mislykket) å gjøre om til en amerikansk klientstat – stemte også for å avstå fra å stemme.
Hvordan et regime stemmer i FNs generalforsamling forteller oss selvsagt ikke så mye om mannens meninger på gaten i hvert land. Men det bør bemerkes at – så sjokkerende som dette kan virke for amerikanere – milliarder av mennesker i verden er ikke automatisk enige i hva den amerikanske regjeringen sier om hvem verden skal hate til enhver tid.
Uansett, mannen på gata lager ikke politikken de bare stemmer den frem. Hvis vi antar at en tredjedel av regimene i Afrika, det meste av Sør-Asia, pluss Kina og Vietnam, nå nekter å fordømme invasjonen av Ukraina. I så fall taler det ikke akkurat til en verden som står i kø for å adlyde USA-ledede sanksjoner og “isolere” Russland.
Riktignok vil det å se på befolkningen overdrive den geopolitiske innflytelsen til disse meningsmotstanderne, og befolkningen gir oss et begrenset syn på størrelsen på økonomiene til disse statene. Når det tas i betraktning, finner vi likevel at den økonomiske alliansen av avholdsmedlemmer ikke er helt ubetydelig. Dessuten, selv blant land som stemte med USA om FN-resolusjonen, har det vært mangel på entusiasme for amerikanske sanksjoner.
Argentinas regime motsetter seg alle sanksjoner og har uttalt at de mener sanksjoner er i strid med fredsprosessen. Brasil, Chile, Uruguay og andre latinamerikanske stater prøver å stikke hull i USAs sanksjonskrav ved enhver mulighet.
Når det gjelder Afrika, bemerker Pindell:
«Over havet har ingen land i Afrika, inkludert Sør-Afrika, sluttet seg til oppfordringen om å gjøre Russland til en ensom uteligger i globale relasjoner. Noe av dette har å gjøre med russiske militære bånd til visse nasjoner, eller at noen afrikanske nasjoner ikke føler behov for å vasse inn i europeiske forhold etter århundrer med europeisk imperialisme og kolonisering.»
Så, hvilken del av den globale økonomien vil sannsynligvis opprettholde bånd med Moskva i løpet av denne antatte isolasjonsperioden USA og EU har påført Russland? Ser vi på et begrenset utvalg av sanksjonsmotstandere – dvs. Russland, India, Kina, Brasil og Mexico – finner vi at denne “alliansen” til sammen utgjør en hel tredjedel av globalt BNP (Kina og India utgjør selvfølgelig det meste av dette ). Det ligner på de kombinerte økonomiene i USA og EU.
En gang i tiden, selvfølgelig, ville det å være avskåret fra USA og Europa ha etterlatt enhver stat med bare en liten del av den globale markedsplassen. Tilbake i 1990, for eksempel, utgjorde USA og EU sammen til mer enn 40 prosent av verdensøkonomien, mens Kina, India, Mexico, Russland og Brasil til sammen utgjør 18 prosent.
Men ting har endret seg de siste tretti årene, og de to alliansene er nå like:
For å bruke et gammelt begrep fra den kalde krigen, etterlater alt dette en tredjedel av den globale økonomien «alliansefritt». Som vi har sett, er store deler av Afrika, Asia og til og med Latin-Amerika ikke overbevist om at de må kutte handelen med Russland.
Vi kan bli enda mer konservative når det gjelder å måle økonomisk styrke utenfor USA-EU-blokken. Ingen titt på geopolitisk, økonomisk innflytelse er komplett uten å vurdere rollen til total rikdom.
Og det er her USA og dets nærmeste allierte ser mest potente ut. Tross alt, ifølge Credit Suisse, er 30 % av verdens rikdom amerikansk rikdom, med kinesisk rikdom som utgjør omtrent 18 % av den globale økonomien. Vesteuropeisk økonomi er også enorm, med Storbritannia, Frankrike, Italia, Spania og Tyskland til sammen 16 %. Så, ja, alliansen Kina-India-Russland utgjør bare en femtedel av den globale økonomien, mens USA og Vest-Europa til sammen har nesten halvparten av den globale rikdommen.
Men det etterlater også nesten halvparten av verdens rikdom på steder som ikke akkurat kan tas for gitt når det gjelder amerikanske sanksjoner.
Hvordan USA kunne ende opp med å isolere seg:
Nå er det store spørsmålet hvordan Washington vil svare på andre land som nekter å hoppe på sanksjonsvognen. Hvis USA bestemmer seg for å nøye seg med å «sende en melding» med trusler om sanksjoner og la det stå ved det, så vil USA ha lite å bekymre seg for når det gjelder å opprettholde gode relasjoner med handelspartnere og geopolitiske partnere.
Selv forholdet til Kina ville fortsette stort sett som normalt. Men det begynner å bli klart at de fleste av verdens regimer ikke planlegger å frivillig kaste Russland inn i det ytre mørket. Hvis USA virkelig ønsker å isolere Russland, vil Washington måtte true og tvinge andre regimer som ikke går med på det.
USA setter seg selv i en posisjon til å bruke verdifull geopolitisk kapital for å tvinge potensielle partnere som India, Pakistan og Mexico til å følge linjen for sanksjoner. Det gjenstår å se hvor langt USA er villig til å gå. Hvis de går all-in på dette, vil det skade forholdet til allierte, noe som kan begrense USAs geopolitiske posisjon. Det er selvfølgelig akkurat det Moskva og Beijing ville elske å se.
Ryan McMaken ( @ryanmcmaken ) er seniorredaktør ved Mises Institute. Ryan har en bachelorgrad i økonomi og en mastergrad i offentlig politikk og internasjonale relasjoner fra University of Colorado. Han var boligøkonom for staten Colorado. Han er forfatteren av Commie Cowboys: The Bourgeoisie and the Nation-State in the Western Genre. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Mises Institute og er oversatt til norsk av nettsiden Politikeren.
