Stormaktsrivalisering Ukraina: Dreier seg om USAs kontroll over EU.
Hovedbudskapet som hamres inn i Norge om Ukraina-konflikten er at det bare er én skyldig: Én enkelt person, Russlands president Vladimir Putin personlig. Det har vært hevda i årevis. Men en konflikt har aldri bare én aktør.
Før en går inn på «hvem som slo først», og «hvem som sa hva når», er det grunn til å oppsummere hva denne striden mest har vist seg å handle om: Nemlig om USAs kontroll over Europa. Mer enn at Russland vil markere at nå får det være nok innringing og økende styrkeoppbygging rundt Russland. President Biden presser USAs interesser på Europa der de europeiske statene har andre interesser og setter samtidig fredsprisvinneren EU i en hjelpesløs skammekrok.
Vi går inn i ei ny historisk tid, i ei førkrigstid: «Krigen mot terror er et tilbakelagt stadium, og en ny æra av offensiv stormaktsrivalisering er i gang.»
Hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg
Geopolitikk — det store sjakkspillet: USA følger planen om innringing
Ny Tids redaktør Svein Gjerdåker skreiv 07.01.2022 at «Inga stormakt likar å verta innringa — aller minst Russland, med dei historiske erfaringane deira. USA aksepterte heller aldri at Sovjetunionen fekk fotfeste i USAs nærområde.»
Russlands erfaringer tilbake til Napoleon i 1812, det vestlige angrepet i 1918 og Hitlers angrep i 1941 tross en avtale om ikke-angrep, tilsier et åpenbart behov for beskyttelse mot angrep vestfra. For det er ikke Russland og Sovjet som har invadert Norge, Tyskland, Frankrike og andre vesteuropeiske land. Men motsatt. Enhver nåtid bygger på historia. Dagens konflikt bygger videre på denne historia.
USAs ledelse følger de geopolitiske planene som tidligere president Jimmy Carters rådgiver Zbigniew Brzezinski skisserte. I boka «Det store sjakkbrettet, Amerikansk dominans og de nødvendige geostrategiske krava» (ikke oversatt til norsk) la Brzezinski fram hvordan USA burde ivareta sine interesser som en innringing av Russland og Kina. Denne strategien skal også være lagt til grunn i amerikanske (USAs) lovvedtak i 1999 og 2006. Akkurat slik USA opptrer i dag. USAs offensiv med sakte framrykking blei stansa i Hviterussland, men nå satser USA mer på å utnytte den suksessen som (det USA-leda?) regimeskiftet som kuppet i Ukraina førte til.
I Dag og Tid 24.12.2021 skreiv Cecilie Hellestveit:
Alt for tre år sidan signaliserte den nye amerikanske forsvarsstrategien at jihadistar måtte nedprioriterast. Lat terrorkrigane gå sin gang! No gjeld det å halde Kina og Russland (og Iran) i sjakk – teknologisk, økonomisk og militært.
Tidligere general(-løytnant) Robert Mood skreiv i en kronikk i Forsvarets forum 05.01.2022:
«Selv om historikerne strides om hvor konkrete og sterke garantier Russland fikk mot en ekspansjon av Nato er det ikke overraskende at utvidelsene østover oppleves både provoserende og ydmykende av president Putin og mange russere.»
Russland: En del av Europa, EUs nabo og handelspartner
Europa er en viktig historisk og tradisjonsrik maktfaktor i verdenssamfunnet. Tidlig på 1970-tallet ivra Kina for et sterkere EU, nettopp for å være en motvekt mot USAs innflytelse i Europa. Enhver stat har sin egen historie og sine egne svake og gode styrker som de alle vil utnytte til sitt eget beste. Det er åpenbart for de fleste europeiske statene i dag at USAs ønsker for Europa ikke løsninga for de europeiske statene.
For de fleste europeiske statene gjør den geografiske nærheten det gunstig med handel med Russland. Ulike allianseforhold til Russland blant de europeiske statene har også bidratt til fred i Europa. Forholdet Frankrike-Russland har historisk lagt en demper på Tysklands og Polens krigslyst.
USA overkjører EU og har maktpolitisk nytte av en krig om Ukraina
Trump gjorde også et stort nummer av at det var ugunstig for Tyskland å kjøpe gass av Russland ved hjelp av rørledninga i Østersjøen (North Stream II) og har reelt stengt rørledningen. USA har «tilfeldigvis» skifergass de vil selge til Europa til erstatning for russisk gass.
For USA er det president Zelenskyj omtaler som Ukraina som Europas skjold mot Russland avslørende. Det er en fullstendig ahistorisk påstand. Det er ikke Russland som har angripi Europa, det er motsatt. Men USA trenger et Ukraina i strid for å holde kontrollen over EU og Europa. Uten den kontrollen kan ikke USA ta opp kampen mot Kina, Russland og Iran i fullt monn.
Ukraina er i praksis et Nato-medlem. Det er Nato under sin offensive og krigerske leder Jens Stoltenberg som har kjørt fram sine posisjoner i flere år og som har ført til Russlands motreaksjon. Etter at Russland samla så mange soldater på sitt eget statsareal, er det ikke de europeiske statslederne som har vært på offensiven. Fra USA og USA-vennlige røster i Europa har de europeiske statslederne blitt anklaga for passivitet. Den nye tyske forbundskansleren har særlig har fått kritikk for å legge bånd på den krigsivrige grønne utenriksministeren. Tyskland vil ikke igjen, som i 1941, sende soldater til Ukraina for å død i strid med Russland (tidl. Sovjet), og den tyske regjeringa vil heller ikke sende våpen eller tillate at Storbritannia bruker tysk luftterritorium for å fly inn utstyr og soldater.
Tyskland og Frankrike har hatt en helt annen tilnærming til Russland om Ukraina enn USA. Det er ikke tilfeldig. Jo mer konflikt om Ukraina, jo mer makt får sjefene i det ovalet kontoret i Washington over ikke bare Ukraina, men hele Europa.
Helge Lurås skreiv:
«Og ingen land i den tidligere atlantiske kjerne av NATO er villige til å vurdere å risikere krig med Russland over ukrainsk jord og selvstendighet. Det betyr mye mer for Russlands egen opplevelse av sikkerhet å ha kontroll og innflytelse i sine grensetrakter enn det gagner oss å ha en så offensiv fot langt fra oss selv i Vest-Europa, for ikke å snakke om for USA på et helt annet kontinent.»
[Utheva av politikus].
Dag og Tids redaktør Svein Gjerdåker skreiv i sin leder 18.02.2022 :
«Men Vesten og USA har òg ansvar for å roa situasjonen og tona ned retorikken, og ikkje bera ved til bålet. Då er det ikkje klokt av Natos forsvarsministrar, slik dei gjorde denne veka, å gå saman om å auka Natos militære styrkar i Aust-Europa.
Og det er uklokt av USAs president Biden å spissa til situasjonen slik han har gjort i tale etter tale, og dermed byggja opp under krigsfrykta. … Denne konflikten fortel oss på nytt at internasjonal politikk er for alvorleg til å verta overlaten til amerikanarane. Som det var i Irak og Afghanistan.»
Tidligere oberstløytnant Håkon Lutdal skreiv i et innlegg 19.02.2022 at Natos neste generalsekretær må bli «en sterk og selvstendig person som ikke adlyder USAs minste vink. NATO har i for lang tid opptrådt som en aggressiv politisk aktør og talerør for USA.» Det er nok svært liten grunn til å tru på en mindre krigersk Nato-leder. Det som er i Europas interesser er ikke USAs interesser.
Innse at Krim fortsatt er russisk!
For Nato, og EU, hvor viktig er det at Russland overgir Krim og sin marine til et fiendtlig innstilt Ukraina? Når skal i så fall da Nato gjenerobre Krim? Det kommer ikke til å skje! Det er fullstendig urealistisk. Det er som tidligere statsråd i Gerhardsens regjeringer i ti år og stortingsrepresentant i 19 år, Jens Haugland, skreiv om en annen sak enn gjenerobring av Krim: «… eit typisk døme på politisk nærsyn og mangel på realpolitikk. Men til slutt går det gale for den som ikke vil akseptere kjensgjerningar». Som USA som brukte 23 år på å anerkjenne Folkerepublikken Kina før president Nixon kom krypende til Beijing i 1972.
Til VG ba Kåre Willoch Høyres landsmøte i 2017 si fra om at Nato må gi opp Krim:
«– Jeg kan ikke se noen realisme bak forventingene om at Krim skal komme tilbake til Ukraina. Og måler man forventingene blant de som bor på Krim, så har de heller ikke uttrykt noen forventning om å få komme tilbake.»
Carl I. Hagen har også en kronikk om dette i Aftenposten 18.12.2018: Krim er russisk! Hagen viser til folkeavstemninga og oppsummerer:
«I valget mellom å være en del av Russland eller Ukraina sa over 90 % at de ønsket Russland.
Jeg er tilhenger av at folket skal ha stor makt, og med et slikt resultat burde Vesten sagt at «når befolkningen på Krim ønsker å være en del av Russland, så bør vi respektere det, samt anerkjenne at Krim er russisk igjen».»
Gjerdåker oppsummerer…
«Ein måte å koma ut av konflikten på er at Ukraina, EU og Nato godtek at Krimhalvøya er tapt for Ukraina. Det er ho likevel realpolitisk. Russland vil aldri trekkja seg ut av Krim.»
…og foreslår grensa til Russland:
«Det er å vona at Russlands handlemåte den siste tida er avgrensa til at landet vil gje ei klar melding om at Nato-grensa går mellom Polen og Ukraina. Ei slik grense bør stillteiande vera til å leva med for både Ukraina og Nato.»
Men sjøl om USA gir opp offensiven mot Russland fra Europa:
Ukraina-konflikten er varselet
om den den kommende offensive stormaktsrivaliseringa,
på veg mot
den unngåelige verdensomfattende krigen.
.
Framheva bilde:
Tidligere artikler på politikus.no om Russland:
01.02.2022: Tyskland — helt avhengig av russisk gass, olje og kull
— truer Russland med ikke å kjøpe mer!
30.01.2022: Putin, smartere enn norske journalister forstår.
10.01.2022: Nato mot Russland: Er «kloke avgjerder» mulig?
31.12.2021: Mens vi venter på Russland…
51 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 51 ganger.
Post Views: 84