Ukraina-krigen har det også. Alt har en forhistorie.
Majdan, Kyiv
Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt nyhetsbrev
Tror du dagens krig i Ukraina har en forhistorie? Eller har den brått oppstått?
Har Den europeiske union, EU, noen rolle i konflikten?
Mens 25.000 demonstrerte mot EU-medlemskap i Oslo i 1994, demonstrerte 100.000 i Kyiv i 2013 mot at det ikke ble noen avtale med EU.
Vår demonstrasjon var for solidaritet, folkestyre og nasjonal uavhengighet.
Hvorfor demonstrerte folk i Ukraina, et land med nær 50 millioner innbyggere, for nærmere tilknytning til EU?
En viktig årsak må tilskrives Ukrainas åpning mot vest. I 2008 ble det eksempelvis undertegnet en avtale mellom Ukraina og Schengen-landene, inkludert Norge, om visumlettelser. Det førte blant annet til at vi nordmenn kunne reise visumfritt til Ukraina, mens ukrainske statsborgere uten for mye vansker kunne få visum og arbeidsmuligheter i Vesten. Selv om mye i avtalen enda ikke var på plass, ga dette nytt fremtidshåp til mange ukrainere.
Ukrainas mer åpne grenser betød også mer vestlig innflytelse. Fram til 2014 hadde eksempelvis USA brukt over 5 milliarder dollar til «demokratiutvikling» i landet.
Selv besøkte jeg Ukraina – Lviv, Kyiv, Odessa og Krim – for første gang i 2010. Jeg ergret meg over store forsinkelser ved grensa mot Polen. Jeg opplevde store kontraster mellom fattig og rik. Mye fattigdom, stor arbeidsledighet. Å ta ferge mellom Odessa og Krim var nå ikke lenger mulig. Røver-oligarkene – minst like grådige som i Russland – hadde solgt fergene til utlandet.
I 2021 besøkte jeg bare Kyiv. Mer vestlig enn sist, større «utstillingsvinduer». Landets folketall hadde i mellomtiden gått ned med rundt 10%, antageligvis som følge av forverra levekår og utvandring.
I 2010 fikk Ukraina en ny president. Viktor Janukovitsj. Han ønsket godt forhold både til vest og øst, og prøvde å balansere Ukraina mellom de to maktblokkene.
Etter flere års forhandlinger med EU om en assosieringsavtale, nektet han imidlertid å undertegne det foreliggende utkastet. Frykten var at Ukraina skulle bli oversvømmet med billige EU-produkter. At ukrainske varer ikke ville klare seg i konkurransen med EU – mye på grunn av dårlig vedlikeholdte fabrikker og lav produktivitet.
Jamfør ellers med andre land i Øst-Europa: Industridød, massearbeidsledighet og nærmest tvungen eksport av arbeidskraft til Vesten.
For å styrke Ukrainas posisjon og modernisere landets produksjonskapasitet, ba presidenten om kreditt fra EU og Det internasjonale pengefond. Håpet var noen titalls milliarder dollar. EU lovte 610 millioner euro. Dog, ikke uten betingelser: Ukraina måtte ikke slutte seg til den planlagte eurasiatiske unionen mellom Russland og andre tidligere sovjetrepublikker.
Janukovitsj vendte seg så mot Russland. Hva kunne de tilby? Over det tidobbelte i kreditt, gjeldsavskrivelser, billige gassleveranser og tollfri eksport. Samtidig krevde russerne at en eventuell ukrainsk EU-tilhørighet, ikke måtte føre til at Ukraina videreeksporterte billige EU-varer til Russland.
Janukovitsj mente at det for Ukraina var mer å hente gjennom en avtale med Russland, men på samme tid ikke lukke døren for nærmere samarbeid med EU.
At dette i november 2013 skulle føre til store protestdemonstrasjoner for en avtale med EU, kom overraskende.
Mange demonstranter fryktet nå at det ville bli vanskeligere å få visum til EU/EØS-land.
Da demonstrasjonene var i ferd med å ebbe ut, blusset de de opp igjen. Kravet var at den folkevalgte presidenten måtte gå av.
Nå skjedde ting raskt.
Rundt 100 demonstranter og politifolk ble drept, de fleste av kulene kom fra det opprørskontrollerte hotel Ukraina, rett ved Majdan-plassen.
Janukovitsj fikk skylden for drapene – som enda ikke er etterforsket.
EU fikk på plass en avtale som ble undertegnet av opposisjonen og regimet. Hovedinnholdet var dannelse av samlingsregjering, ekstraordinært presidentvalg og avståelse fra voldsbruk.
USA stod på sidelinjen, men mente EU burde gjort mer for å fremtvinge regimeskifte. I en avlyttet telefonsamtale skal den amerikanske viseutenriksminister, Victoria Nuland, ha uttalt «fuck the EU».
Den EU-regisserte avtalen ble brutt 22.2.14, dagen etter at den ble inngått. Opposisjonen, der væpna høyreekstreme nå spilte en ledende rolle, okkuperte parlamentet og andre offentlige bygninger. Janukovitsj ble avsatt og flyktet. En vestlig-orientert markedsorientert regjering tok makten. Russisk ble forbudt som offisielt språk. Den mangeårige leieavtalen som Russland hadde om flåtebasen på Krim, skulle sies opp.
EU-ledere som tidligere ivret for en fredelig utgang på opprøret, støttet statskuppet. Samtidig ble Ukraina nå lovt den milliardstøtte som EU tidligere var uvillig til å gi.
Russland forholdt seg passiv til alle disse begivenhetene. At det i kjølvannet av Majdan-opprøret brøt ut motstand mot kuppmakerne både i Øst-Ukraina og på Krim, var neppe russernes skyld – eller fortjeneste.
Resultatet i øst ble en 8 år lang borgerkrig med 14.000 drepte. Krim, der befolkningen i hovedsak var russere, ble etter folkeavstemning gjenforent med Russland.
Seinere fikk vi brutte Minsk-avtaler. Ukraina ønsket å bli medlem av NATO. NATO så med velvilje på å innvilge medlemskap. Russland gikk til krig mot Ukraina bl.a. for å forhindre NATO-medlemskap.
I dag tar de aller fleste her til lands avstand fra krigen. Tusenvis drepes, landet legges i ruiner, hat mellom folkegrupper øker.
De aller fleste av oss håper også på en snarlig og varig fredsløsning.
I mellomtiden er det vår plikt å gi humanitær hjelp til krigsofrene og til å ta i mot flyktninger. Russland startet krigen, og må fordømmes.
Så kan vi spørre om hvorfor Russland mot alle odds allikevel invaderte Ukraina?
Om hvordan krigen kunne vært forhindret?
Og diskutere hvilke lærdommer vi EU-motstandere kan trekke av det som har skjedd.
Jan Christensen
Forsidebilde: Federico Di Dio photography
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.
Post Views: 2