Den europeiske kulturboikotten mot Russland stadig mer absurd – og den fører til motstand
Av Sybille Fuchs, WSWS.
Kulturboikotten mot russiske kunstnere, museer og vitenskapelige institusjoner antar en stadig mer hevngjerrig karakter. Enhver kunstner som avstår fra å avgi en politisk solidaritetserklæring med Ukraina og opposisjon mot Russland, blir av ulike kulturorganisasjoner behandlet som en av Vladimir Putins medskyldige, uavhengig av vedkommende kunstners bidrag til den globale kulturen innen musikk, maleri eller litteratur.
Kunstnere og akademikere av russisk opphav blir ekskludert fra kulturaktiviteter på en måte som truer med å ligne jødiske kunstneres skjebne i Nazi-Tyskland for nesten 90 år siden.
Samtidig er det imidlertid et voksende kor av kunstnere og intellektuelle som motsetter seg denne antiRussland-kampanjen. Til en viss grad artikulerer de sentimentene til millioner av arbeidere og unge mennesker som er dypt foruroliget av den massive opprustingen som finner sted og den tiltakende faren for atomkrig – en fare som ikke blir adressert av politiske partier eller av media.
Den nylige modige erklæringen fra den belgiske nasjonaloperaen La Monnaie i Brussel, om at de den kommende sesongen vil fortsette å framføre russiske verk fordi deres oppgave er å skape kunst, ikke føre krig («make art, not war»), har funnet gjenklang i andre land, også i Tyskland.
Ett nylig eksempel er tildelingen av Osnabrück-musikkprisen til den unge russiske fiolinisten Dmitrij Smirnov, for en konsert der han spilte et verk av den ukrainske komponisten Valentin Silvestrov. Programmet for konserten ble bevisst endret og fant sted under mottoet «Ikke brenn bruer.» I stedet for musikken til Haydn ble konserten fokusert på musikkstykker av ukrainske komponister og den russiske komponisten Dmitri Sjostakovitsj.
Beslagleggelse av kunstverk
AntiRussland-kulturboikotten har blitt en sentral del av den nåværende hysteriske krigspropagandaen. Kunst og kultur blir nå, til tross for deres dype røtter i menneskehetens lengsel etter fredelige og humane sosiale relasjoner, som helhet omgjort til krigsvåpen av de ansvarlige for kulturpolitikken.
I en regelrett kriminell handling konfiskerte nylig finske tollmyndigheter kjente kunstverk av europeiske mestere til en verdi av anslagsvis € 42 millioner, som var utlånt til vesteuropeiske museer. Kunstverkene var på vei tilbake til Russland etter at den russiske regjeringen beordret landets museer å hente hjem sine eiendeler.
Blant de konfiskerte maleriene og skulpturene fra russiske museer, som inntil nylig var utstilt i Gallerie d’Italia i Palazzo Reale i Milano, og i Fondazione Alda Fendi i Roma, er Titians verdenskjente verk «Portrett av ei ung kvinne med fjærhatt» (1536). Maleriet ble lånt ut til Milano-museet sammen med andre verk av Titian, så vel som malerier av høyrenessansekunstneren Giovanni Cariani og av Pablo Picasso. Mesterverket «Bevinget Cupido» av Antonio Canova ble også stilt ut i Milano. Verkene kom fra samlingene tilhørende Eremitasjen og statsmuseet Tsarskoe Selo i St. Petersburg, og statsgalleriet Tretyakov i Moskva.
Det finske tollvesenets inndragning ved Vaalimaa-grenseovergangen i Sør-Finland ble begrunnet med EUs sanksjoner mot Russland. At slike sanksjoner skal omfatte konfiskeringen av kunstverk minner om de barbariske handlingene begått av nazistene.
Finland var i andre verdenskrig alliert med Tyskland og deltok i krigen mot Sovjetunionen med egne divisjoner fra 1941 til 1944. Nå søker den finske regjeringen så snart som mulig å bli med i NATO og forsøker å piske opp en ekstrem fiendtlighet mot Russland.
Tilsvarende forsøk i Frankrike på å konfiskere kunstverk fra russiske eiere har så langt blitt avvist. I løpet av de siste månedene har over 1 million besøkende sett Morozov-samlingen av moderne kunst ved Fondation Louis Vuitton i Paris. Samlingen inkluderer rundt 200 verk av kunstnere som Pierre Bonnard, Paul Cézanne, Paul Gauguin, Henri Matisse, Claude Monet og Picasso. Da utstillingen ble avsluttet, ble det oppfordret til å konfiskere disse verkene under EU-sanksjoner, eller til-og-med auksjonere dem vekk for å «hjelpe Ukraina». Et slikt grep ble imidlertid av franske advokater erklært utillatelig.
Andre museer må nå avlyse utstillinger med russiske kunstverk, eller på annen måte endre sine planer. Dette rammer ikke bare kunstmuseer; der det arkeologiske museet i Chemnitz i Tyskland også har måttet gjennomgå deres timeplan. En mumifisert skytisk figur fra Novosibirsk skulle stilles ut i museet, som for anledningen hadde anskaffet en spesiell kjøleanordning for å bevare figuren.
Felles forskningsprosjekter og samarbeid mellom tyske og russiske museer, universiteter og vitenskapelige institusjoner, hvorav noen har eksistert i flere tiår, har også brått blitt terminert. Dr. Matthias Wemhoff, direktør for Berlins Museum for forhistorie og tidlig historie, uttrykte eksempelvis hans beklagelse over at en planlagt utstilling som omhandler utgravninger utført av den berømte arkeologen Heinrich Schliemann (1822-1890) og som skulle åpne i mai, ikke vil gå videre til Moskva som tidligere planlagt.
Tsjaikovskij og Dostojevskij i siktene
De nåværende kulturkrigerne rammer til-og-med komponister og diktere fra tidligere århundrer, som var aktive kunstnere lenge før Putins fødsel, og i en tid da Europas eliter var favorittgjester ved den russiske tsarens hoff. I tillegg til å avlyse opptredener av førsteklasses russiske musikere, som dirigenten Valery Gergiev og sopranen Anna Netrebko, søker ryggradsløse utdannings- og kulturansvarlige å slette udødelige verk av litteratur og musikk fra kulturarven.
I Cardiff, Wales ble et konsertprogram med verk av Tsjaikovskij kansellert, selv om komponisten var veldig glad i Ukraina, hans bestefars fødested. Berlin Radios Symfoniorkester avlyste en framføring av Tsjaikovskijs «Slavisk marsj» og spilte i stedet en salme av den ukrainske komponisten Mytsjailo Werbyzkis. I Szczecin (Polen) ble Tsjaikovskijs musikk på en konsert erstattet med stykker av Antonin Dvořák og Ludwig van Beethoven. I Bydgoszcz i Nord-Polen ble Tsjaikovskijs opera «Eugene Onegin» avlyst, i tillegg til en framføring av Mussorgskijs «Boris Godunov» på det polske nasjonalteateret.
Tilbake i mars avlyste den greske kulturministeren Lina Mendoni alle framføringene av Tsjaikovskijs «Svanesjøen» med Bolsjoi-balletten, hvilket utløste en proteststorm. Dusinvis av greske Facebook-brukere postet deres rasende kommentarer adressert til Mendoni. «Du er latterlig i en farlig grad, og selvfølgelig, opprørende ignorarnt,» og «gi oss beskjed når bokbrenningen begynner.» Og: «Snart må vi lese Tolstoj i kjelleren og gjemme Tsjaikovskijs plater i skittentøyskurva. Mendoni er en skam for kulturen i Hellas.»
Til-og-med verdenslitteraturen, i form av verk av Tolstoj eller Dostojevskij, har vært i siktene. Universitetet i Milano forsøkte for eksempel å avlyse en Dostojevskij-forelesning for å «unngå spenninger» – et grep som også førte til voldsomme protester. Paolo Nori, foreleseren som skulle holde foredraget, skrev: «Det som finner sted i Ukraina er forferdelig og får meg til å gråte, men disse reaksjonene er latterlige. Da jeg leste denne e-posten fra universitetet kunne jeg ikke tro det.»
Han sa Dostojevskij ikke bare hadde blitt dømt til flere år i en arbeidsleir for å ha deltatt i et opprør mot tsarregimet, han var også i hyppige problemer med sensuren. «Vi burde snakke mer om Dostojevskij eller Tolstoj, den første som promoterte ikkevoldelige bevegelser og som var sterkt beundret av Gandhi. At et universitet skulle forby dette studiet er ikke til å tro!»
I en tweet påpekte Nori også at den kjente forfatteren Mikhail Bulgakov ble født i Kiev, men alltid hadde skrevet på russisk.
Selv en statue av Dostojevskij i Firenze har blitt gjenstand for et absurd angrep. Den står i Cascine-parken og burde ifølge de såkalte «kulturkrigerne» flyttes, for å forsvinne inn i et depot.
Tiltakende protester
Denne voldsomme kampanjen mot russisk kultur bringer uunngåelig tankene til tiden med nazistyre i Tyskland, og utestengelsen av alle jødiske kunstnere og deres kunstverk fra kulturlivet.
«Hva gir oss som tyskere rett til å sette likhetstegn mellom russisk kultur og krig? Husker vi ikke hva tysk kultur betydde etter verdenskrigen?» skrev filmprodusent Günter Rohrbach i en besk kommentar i Süddeutsche Zeitung. Han refererte til forbrytelsene begått av den tyske hæren Wehrmacht i dens utryddelseskrig i Sovjetunionen, og stilt spørsmål ved hvor alvorlige «skyldtilståelsene» er ment «som våre politikere år etter år kommer med, og med god grunn, på våre skammens lokaliseringer?!»
Rohrbach fortsatte: «Hva gir oss retten, av alle mennesker oss tyskere, til å utestenge russiske kunstnere, vitenskapsrepresentanter og idrettsutøvere fra det offentlige liv, for å forhindre dem fra å utøve deres yrker, og å kreve at de kommer med uttalelser som tilsvarer tilståelser? Vet vi ikke lenger hvem vi er, hvor vi kommer fra?»
Den kjente filmskaperen, filmprodusenten og forfatteren Alexander Kluge (f. 1932) uttrykte i en annen kritisk artikkel i Süddeutsche Zeitung hans redsel for at «store russiske kunstnere blir presset til å komme med bekvemmelige uttalelser». Han uttalte rett ut: «En krig er en utfordring for kunsten. I krigstider blir kunst ofte brukt av begge sider til propagandaformål. Den er ikke egnet for et slikt formål. Egentlig tilhører den den folkelige motstanden mot krig.» Derfor kan «forhindring av kunstnere ikke være en handling mot krig.»
Blant de få kritiske røstene som har fått gehør i tyske medier er forfatteren Christian Baron, filosofen og den tidligere kulturministeren Julian Nida-Rümelin, og forfatteren og visepresidenten ved Kunstakademiet i Berlin, Kathrin Röggla. På Saarländischer Rundfunk uttrykte den østerrikskfødte Röggla sin motstand mot den «avhengslede debatten» om en generell kulturboikott av Russland. Hun advarte for farene «dersom folk igjen ble utsatt for slike strømninger som xenofobi eller nasjonalisme».
Arbeidende mennesker, unge mennesker, kunstnere og intellektuelle over hele Europa må ikke tillate en gjentakelse av dette misbruket av kunsten. Årelatingen av jødisk kultur på 1930-tallet har satt dype spor helt fram til i dag. En fornyet rasistisk og nasjonalistisk undertrykkelse av menneskelige kulturelle prestasjoner og kunstverk ville uunngåelig bane vei for barbari. Arbeidere, ungdom og seriøse intellektuelle må beskytte og bevare kunsten og kulturen i alle land, ved å bygge en internasjonal og sosialistisk bevegelse mot krig.
Denne artikkelen er gjengitt etter WSWS med deres oversettelse fra tysk.
Innlegget er hentet fra Steigan.no
15 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 15 ganger.
Post Views: 16
