Hvem vinner, hvem taper? Hva skjer egentlig i Ukraina

av Jacques Baud den 11. april, 2022

Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo.

Den operasjonelle situasjonen (1. del)

Per 25. mars 2022 bekrefter vår analyse av situasjonen observasjonene og konklusjonene som ble gjort i midten av mars.

Offensiven som ble lansert den 24. februar er artikulert i to innsatslinjer, i samsvar med russisk operasjonell doktrine:

1) En hovedinnsats rettet mot den sørlige delen av landet, i Donbas-regionen og langs kysten av Azovhavet. Som doktrinen sier, er hovedmålene nøytraliseringen av de ukrainske væpnede styrkene (målet om «demilitarisering») og nøytraliseringen av ultranasjonalistiske, paramilitære militser i byene Kharkov og Mariupol (målet om «denazifisering» ). Dette primære fremstøtet blir ledet av en koalisjon av styrker: gjennom Kharkov og Krim er det russiske styrker fra det sørlige militærdistriktet; i sentrum er det militsstyrker fra Donetsk- og Lugansk-republikkene; den tsjetsjenske nasjonalgarden bidrar med engasjement i byområdet Mariupol;

2) En sekundær innsats på Kiev, med sikte på å «binde opp» ukrainske (og vestlige) styrker, for å hindre dem i å utføre operasjoner mot hovedfremstøtet eller til og med ta russiske koalisjonsstyrker bakfra.

Denne offensiven følger, til punkt og prikke, målene som ble definert av Vladimir Putin den 24. februar. Men, bare lyttende til sin egen partiskhet, har vestlige «eksperter» og politikere fått detfor seg at Russlands mål er å ta over Ukraina og styrte regjeringen der. Ved å bruke en veldig vestlig logikk ser de Kiev som «tyngdepunktet» (Schwerpunkt) for ukrainske styrker. I følge Clausewitz er «tyngdepunktet» det elementet som en krigførende henter sin styrke og evne til å handle fra, og er derfor det primære målet for en motstanders strategi. Dette er grunnen til at vestlige systematisk har forsøkt å ta kontroll over hovedsteder i krigene de har utkjempet. Opplært og rådgitt av NATO-eksperter, har den ukrainske generalstaben, forutsigbart nok, brukt den samme logikken, med fokus på å styrke forsvaret av Kiev og dens omgivelser, samtidig som troppene er hjelpeløse i Donbas, langs aksen til den viktigste russiske innsatsen.

Hvis man hadde lyttet nøye til Vladimir Putin, ville man ha innsett at den russiske koalisjonens strategiske mål ikke er å ta over Ukraina, men å fjerne enhver trussel mot den russisktalende befolkningen i Donbas. I henhold til denne generelle målsettingen er det «virkelige» tyngdepunktet som den russiske koalisjonen prøver å sikte mot hoveddelen av de ukrainske væpnede styrkene, som er samlet i den sør-sørøstlige delen av landet (siden slutten av 2021), og ikke i Kiev.

Russisk suksess eller fiasko?

Overbevist om at den russiske offensiven er rettet mot Kiev, har vestlige eksperter ganske logisk konkludert med at (a) russerne stopper opp, og at (b) deres offensiv er dømt til å mislykkes fordi de ikke vil være i stand til å holde landet på lang sikt. Generalene som har fulgt hverandre på fransk TV ser ut til å ha glemt hva selv en andreløytnant forstår godt: «Kjenn din fiende!» – ikke slik man ønsker at han skal være, men som han er. Med slike generaler trenger vi ikke lenger en fiende.

Når det er sagt, er den vestlige fortellingen om en russisk offensiv som står fast, og hvis suksesser er magre, også en del av propagandakrigen som føres av begge sider. For eksempel viser sekvensen av kart over operasjoner, publisert av Libération fra slutten av februar, nesten ingen forskjell fra den ene dagen til den andre, frem til 18. mars (da media sluttet å oppdatere den). Den 23. februar evaluerte journalisten Élise Vincent på France 5 [TV-stasjonen] territoriet tatt av den russiske koalisjonen som ekvivalent med Sveits eller Nederland. I virkeligheten er vi mer i området Storbritannia.

La oss for eksempel observere forskjellen mellom kartet over situasjonen 25. mars 2022, som publisert av Ouest-France:

… og som utgitt av det franske departementet for de væpnede styrker: 

I tillegg bør det bemerkes at ukrainske styrker ikke vises på noe kart (presentert i våre medier) over konfliktsituasjonen. Så selv om kartet til det franske forsvarsdepartementet gir et litt ærligere bilde av virkeligheten, så unngår det likevel nøye å nevne de ukrainske styrkene som er omringet i heksegryten Kramatorsk.

Faktisk burde situasjonskartet, per 25. mars, se mer slik ut: 

Figur 1: Situasjonen per 25. mars 2022. [“Poussée principale”= primært fremstøt; “poussée secondaire”= sekundært fremstøt]. Det beinformede, blå området markerer plasseringen av massen til den ukrainske hæren (i virkeligheten er denne «massen av» ukrainsk hær delt opp i flere mindre heksegryter). De røde pilene viser den generelle offensiven til den russiske hæren. De oransje pilene viser fremstøtet til Donbass-styrkene. Den røde stiplede linjen viser maksimal fremrykning for russiske koalisjonsstyrker.

Dessuten er ukrainske styrker aldri angitt på våre kart, da dette ville vist at de ikke var utplassert på den russiske grensen i februar 2022, men ble omgruppert sør i landet, som forberedelse til sin offensiv, hvis innledende fase startet 16. februar. Dette bekrefter at Russland kun reagerte på en situasjon igangsatt av Vesten, ved hjelp av Ukraina, som vi skal se. For tiden er det disse styrkene som er omringet i Kramatorsk-gryten og blir metodisk fragmentert og nøytralisert, litt etter litt, av den russiske koalisjonen.

Den vagheten som opprettholdes i Vesten om situasjonen til de ukrainske styrkene, har andre virkninger. For det første opprettholder den illusjonen om en mulig ukrainsk seier. Derfor, i stedet for å oppmuntre til en forhandlingsprosess, søker Vesten å forlenge krigen. Dette er grunnen til at EU og noen av medlemslandene har sendt våpen og oppmuntrer sivilbefolkningen og frivillige av alle slag til å gå og kjempe, ofte uten trening og uten noen reell kommandostruktur – med dødelige konsekvenser.

Vi vet at i en konflikt har hver part en tendens til å informere på en måte som gir et positivt bilde av egne handlinger. Men bildet vi har av situasjonen og av de ukrainske styrkene er utelukkende basert på data levert av Kiev. Det maskerer de dype manglene til den ukrainske ledelsen, selv om den ble trent og gitt råd fra NATOs militær.

Militær logikk ville fått styrkene som er fanget i Kramatorsk-gryten til å trekke seg tilbake til en linje ved Dnepr, for eksempel, for å omgruppere og føre motoffensiv. Men president Zelensky forbød dem å trekke seg. Selv tilbake i 2014 og 2015 viste en grundig undersøkelse av operasjonene at ukrainerne brukte «vestlig stil»-planer, totalt uegnet for forholdene, og i møte med en mer fantasifull, mer fleksibel motstander som hadde lettere lederstrukturer. Det er det samme fenomenet i dag.

Det begrensede synet på slagmarken som våre medier har gitt oss, har til syvende og sist gjort det umulig for Vesten å hjelpe den ukrainske generalstaben til å ta de riktige avgjørelsene. Og det har fått Vesten til å tro at det åpenbare strategiske målet er Kiev; at «demilitarisering» er rettet mot Ukrainas medlemskap i NATO; og at «denazifisering» er rettet mot å velte Zelensky. Denne fabelen ble fyrt opp under av Vladimir Putins appell til det ukrainske militæret om å nekte å følge ordre, som feilaktig ble tolket (med stor fantasi) som en oppfordring om å styrte regjeringen. Imidlertid var denne appellen rettet mot at de ukrainske styrkene som var utplassert i Donbas, skulle overgi seg uten å slåss. Den vestlige tolkningen fikk den ukrainske regjeringen til å feilvurdere russiske målsetninger og misbruke sin mulighet til å vinne. 

Du vinner ikke en krig med feilslutninger – du taper den. Og det er det som skjer. Altså var russiske koalisjonen aldri «på flukt» eller «ble stoppet» av heroisk motstand – den angrep rett og slett ikke der den var forventet å angripe. Vi ønsket ikke å høre på hva Vladimir Putin hadde fortalt oss veldig tydelig. Dette er grunnen til at Vesten dermed har blitt – volens nolens – hovedarkitekten bak det ukrainske nederlaget som tar form. Paradoksalt nok er det sannsynligvis på grunn av våre selverklærte «eksperter» og rekreasjonsstrateger på våre TV-apparater at Ukraina er i denne situasjonen i dag.

Oversatt av Monica Sortland

Forsidebilde: «Men of war. Albrecht Dürer (1489)

Post Views: 10

Les artikkelen direkte på derimot.no