fakta360.no: Fysisk test av CO2 hypotesen – konklusjon: Feil!

Fakta360.no

fakta360.no:

At CO2 blokkerer direkte infrarød stråling (IR) i et spesifikt frekvensområde og sprer strålene i alle retninger kjenner vi godt til. At vanndamp gjør dette 95 prosent mer effektivt enn CO2 er også kjent kunnskap. CO2 sin andel av direkte spredning er altså bare på 5 prosent, og av disse igjen er det antatt at menneskeskapt andel er 4 prosent. Bare ut fra dette perspektivet – altså om man tror på drivhuseffekten – så er menneskets påvirkning ca. 4% av de 5%. Dette er i seg selv forsvinnende lite, men ikke poenget i denne artikkelen.

CO2 sin effekt på temperaturen er direkte og umiddelbar da IR strålingen foregår med lysets hastighet. Eksperimenter med CO2 i tuber viser også at ved en viss konsentrasjon på ca. 50ppm så har man blokkert omentrent all IR stråling fra kilden. Om man øker CO2 konsentrasjonen fra 50 til 200ppm vil man blokkere svært lite ekstra energi. Det er som å fortsette å male et hus rødt. Den største effekten får du på første strøket, så å male huset det 4. strøket gjør ikke huset mer rødt enn det 3. strøket. Dette kalles metningen.

Å teste oppvarming fra CO2 i et prøverør slik som Arrhenius og hele klimaindustriens hypotese er basert på, fungerer rett og slett ikke, fordi hele planeten og atmosfæren er totalt forskjellig fra et testtube med CO2 . Responsen fra systemene vil ikke være lik. Så hvor kan vi finne gode forhold for å teste CO2 hypotesen?

Det første man må se etter er steder som er ekstremt tørre på jorden, for ellers er det ikke CO2 man tester men vanndampen som er den totalt dominerende effekten. Dernest må man på disse stedene se den samme utviklingen av CO2 konsentrasjonen slik som IPCC legger til grunn for sine beregninger. I denne videoen fra David Siegel legges det fram to slike steder. Det er Vostok stasjonen i Antarktis og Death Walley i USA.

Begge disse stedene er ekstremt tørre og derved eliminerer man påvirkningen fra vanndamp. Dernest sjekker man om CO2 konsentrasjonene er en godt innblandet gass også der. Den nærmeste CO2 målestasjonen til Antarktis er Cape Grim i Tasmania og den viser det samme som over alt ellers i verden. Vi antar derfor ar både Antarktis og Death Walley har samme stigning på CO2 nivåene slik det måles rundt om i hele verden, og slik IPCC legger til grunn for egne beregninger.

Begge temperaturseriene viser samme svake oppadgående trend på cirka 0,8 grader pr 100 år. Denne trenden er også målt og bekreftet fra de eldste og mest pålitelige temperaturstasjonene vi har, på Stykkishólmur stasjonen på Island helt tilbake fra 1798 til nå. Denne stasjonen er svært upåvirket av menneskelig aktivitet slik som infrastruktur, byer og derved UHI-effekten (Urban Heat Island).

Figur 2. Temperaturserie fra Island siden 1798

Nedenfor i figur 3 ser vi CO2 utslipp og innhold i atmosfæren som skyter opp i været siden 1950-årene. IPCC sine globale temperaturkart viser at temperaturen skyter opp som en hockey kølle sammen med CO2 .

Figur 3. CO2 konsentrasjon i atmosfæren og utslipp siden 1750.

Dersom det var CO2 som kontrollerte jordens temperatur så skulle altså figur 2 være flat på venstresiden i første halvdel og deretter skyte opp på den høyre halvdel etter 1900, slik at den samsvarer med figur 3.

Men dette finner man altså ikke på verdens tørreste steder, hvor vanndamp i atmosfæren i all praktisk henseende er eliminert. Vi kan derfor konkludere med det samme som David Siegel presenterer i sin video, at CO2 har ingen målbar effekt på temperaturen i virkelighetens verden, slik som det nå faktisk er målt.

Loading

Les artikkelen direkte på fakta360.no

Legg igjen en kommentar