Er det mulig at covid 19 er et fiktivt virus?

binders.info

Hvorfor skrive en slik artikkel som denne?

Helt siden covid19-pandemien brøt ut i februar, 2020, har sterke og meget kvalifiserte røster hevdet at SARS-CoV-2 viruset ikke var noe annet enn et ordinært influensavirus med et nytt navn. Disse røstene omfattet nobelprisvinnere og nobelpriskandidater, professorer og forskere ved anerkjente universiteter som Stanford, Cornell og California, samt en lang rekke andre anerkjente eksperter. Med andre ord ikke personer som serverer lettvint informasjon. Jeg har benyttet informasjon fra disse kildene for å belyse deres synspunkter i denne artikkelen, og de er henvist til ved slutten av denne artikkelen. Det er samtidig verdt å påpeke at stort sett alle de høyt anerkjente og kompetente kildene det blir henvist til, er blitt latterliggjort og snudd ryggen til av kolleger og fagmiljø verden over: Svært få tør stå frem og gi dem sin støtte av frykt for eget rykte og renommè – og derigjennom egen arbeidsplass – selv om de vet at kritikerne har rett. Mengden med informasjon fra anerkjente fagpersoner som kritiserer myndighetenes narrativ rundt covid19 har imidlertid bare fortsatt, og økt i omfang. Og den viser ikke bare at covid19-viruset synes å være ufarlig for de aller fleste, men sannsynliggjør også at det faktisk ikke eksisterer! 

Dokumentasjonen for disse synspunktene, som hittil bare blir rapportert via små informasjonskanaler som det er lett å kritisere og gjøre narr av, er imidlertid så god og kommer fra så mange faglig solide og uavhengige kilder, at det er oppsiktsvekkende at den ikke har fått bred omtale i de store mediekanalene. Og at den ikke er blitt grunnlaget for en bred, dyptgripende debatt i det offentlige rom – hvor de beste fagfolkene fra samtlige parter deltar. Det er kun gjennom en slik bred og opplyst debatt at vi kan få en avklaring på de faktiske forholdene rundt denne pandemien, og nærme oss sannheten om dette utrolige hendelsesforløpet som covid19 synes å være. 

Men informasjon som går imot myndighetenes narrativ, er blitt kontinuerlig avvist av maktmennesker og deres støttespillere som konspirasjoner. Og personer som fremsetter den, blir møtt med kraftige represalier – inkludert å miste sine legebevilgninger og tilgang til internett, finansiering av forskingsprosjekter og karrieremuligheter. Påstandene er imidlertid så alvorlige og oppsiktsvekkende at det er en samfunnsplikt å få dem frem og diskutere dem, slik at den hele og fulle sannheten omkring covid19 kan bli kjent for befolkningen. Dette er bakgrunnen for denne artikkelen. 

Viruset som ikke kan påvises

Christine Massey, en bioanalytikker som arbeider for myndighetene med å utarbeide pålitelig informasjon om covid19, var kanskje den første som påpekte at SARS-CoV-2-viruset sannsynligvis ikke eksisterer. Hun bygger sin konklusjon på et omfattende og langvarig arbeide for å identifisere og dokumentere det. Hennes nysgjerrighet ble vekket etter å ha lest om de anerkjente fagfolkene som avviste viruset som noen stor trussel mot folkehelsen. Og hun kontaktet i første omgang 22 institusjoner i USA og Canada med utgangspunkt i Freedom of Information Act (FOIA) – loven som gir enhver rett til å kreve utlevert informasjon som myndighetene er i besittelse av. Dette omfatter informasjon i FDA, CDC, FIH og andre sentrale offentlige institusjoner. Men ingen av disse kunne gi henne noen dokumentasjon som identifiserte viruset og verifiserte dets egenskaper.

Samtlige henviste til andre institusjoner som hadde denne dokumentasjonen. Massey kontaktet så disse (inkludert det norske helsevesen), men med samme resultat: Alle henviste til andre. Hun fortsatte derfor å utvide sitt søk som nå omfatter 137 institusjoner i flere enn 25 land i Europa, Asia og Australia. Men resultatet er det samme: Ingen har selv dokumentasjon på at covid19-viruset eksisterer – samtlige henviser til at andre har gitt dem informasjonen. Det er blitt som en endeløs runddans hvor alle peker på sidemannen som kilden til sannheten – og ingen undersøkte om denne kilden faktisk eksisterte, før Christine Massey gjorde det. Og i lys av at ingen har kunnet fremlegge den nødvendige dokumentasjonen, heller hun i retning av at covid19 er et «ghost virus»: Det eksisterer ikke. 

Denne konklusjonen underbygges bl.a. av undersøkelser som doktor i virologi og immunologi, Derek Knauss, gjorde i 2021 ved et klinisk laboratorium i Syd-California. Hans laboratorieteam hentet frem det som skulle være 1500 positive covid19-prøver, og undersøkte dem med elektron-mikroskop. Men de var ikke i stand til å oppdage et eneste covid-virus i dem. Snarere oppdaget de at prøvene inneholdt hovedsakelig influensa-A virus, samt et visst omfang av influensa B. Prøvene ble deretter sendt til laboratorier på universitetene Stanford, Cornell og California som fikk samme resultat: Det var ingen covid19 i prøvene, kun influensa A og B. Dr. Knauss henvendte seg så til CDC og ba om covid-prøver fra dem, men fikk som svar at CDC ikke hadde slike. Han og laboratorieteamet konkluderte derfor til slutt at deres omfattende laboratoriearbeid hadde dokumentert at covid19-viruset var fiktivt – en innbilning. Det var prøvenes ordinære influensavirus som var blitt omdøpt til Covid, og det var influensaviruset som, sammen med underliggende alvorlige sykdommer som hjerte-kar, kreft, diabetes, lungeemfysem, osv., hadde forårsaket de mange dødsfallene. Influensaen hadde svekket immunforsvaret og de underliggende sykdommene hadde tatt over. Det var overhodet ikke noe nytt virus involvert.

Dr. Knauss undret seg over hvorfor ingen av laboratoriene verden over har vært i stand til å isolere og beskrive covid19-viruset. Og hans svar er klart: De har aldri vært i stand til å finne det. Alt de har funnet, er små fragmenter av RNA som kan ha kommet fra en hvilken som helst organisme – både planter og dyr. Slike RNA-fragmenter finnes overalt i våre omgivelser, og det er derfor ikke overraskende at de også finnes i oss, men de kommer ikke fra noe nytt virus. RNA-fragmentene som er blitt påvist i «covid-prøvene» i laboratoriene, er 37-40 basepar lange, og det er ikke et virus påpeker han. Et virus-genom har 30 000 – 40 000 basepar. Likevel har forskere, på basis av slike få basepar, konkludert med covid-forklaringen. Men det hele er en oppkonstruert forklaring basert på datamaskiners algoritmeanalyser, for det som faktisk eksisterer, er ansamlinger av små RNA-fragmenter fra utallige kilder i naturen, inkludert helt ordinære influensavarianter – tilsvarende dem som dukker opp hvert år. Konklusjonen er entydig, sier Knauss: «Covid19» er et innbilt fenomen, det eksisterer ikke!

Det som er skjedd, er at laboratoriene – og datamaskinene – er blitt fôret med prøver som inneholder en «biologisk suppe» av organiske fragmenter, og så er maskinene blitt programmert til å sette fragmentene sammen til en organisme. Resultatet ble en kunstig organisme som kun inneholdt en liten brøkdel av baseparene som hele, naturlige virus har. Men forskerne og helsemyndighetene slo seg til ro med dette og kalte nyskapningen (som datamaskinen sto for) for «covid19». Deretter lanserte de verdensomspennende og svært kostbare prosjekter for å utrydde den – selv om den altså ikke eksisterer andre steder enn i datamaskinenes programmer.  

Etter flere års innsats med tusenvis av personer i karantene, nedstenging av hele samfunn, reiseforbud og konkurser – og vaksiner som skal ha gitt oss immunitet mot monsteret, besluttes det så at kampen har lyktes: Det skremmende viruset er nedkjempet. Men en betingelse for å kunne returnere til det normale hverdagslivet, er at den globale befolkningen fortsetter å ta vaksiner jevnlig – de skal holde det nye viruset i sjakk også i fremtiden. Alle i den vestlige verden puster nå lettet ut og er fornøyd, og roser myndighetene for handlekraft og god innsats. Det gjør også alle vaksineprodusentene som har tjent store summer på disse nye vaksinene. 

Ubrukelige virustester benyttes for å påvise covid19

Laboratorieteamet til dr. Knauss benyttet ikke PCR-tester, men elektronmikroskop for å analysere innholdet i prøvene de undersøkte. Dette ble gjort fordi PCR-testene er «ubrukelige for å påvise virus», noe som ble bekreftet av Dr. Kary B. Mullis, oppfinneren av testen. Og som igjen er blitt bekreftet av mange andre leger og forskere, inkludert dr. Knauss. Det er derfor en tankevekker at denne testen likevel representerer «gullstandarden» for helsevesen verden over for å påvise covid19.

Det PCR-testene påviser, er at prøvene inneholder diverse biologisk materiale – en organisk blanding av biologiske fragmenter som ingen vet med sikkerhet hvor kommer fra. Likevel har helsemyndighetene enstemmig besluttet at dette materialet utgjør det nye, skremmende covid19-viruset. Med en slik fremgangsmåte, er det ikke til å undres over at forekomsten av covid19 er stor verden over. Når myndighetene så i tillegg beslutter at alle dødsfall hvor den avdøde hadde det påståtte covid19-virust (som er påvist med den ubrukelige PCR-testen), skal registreres som covid19-dødsfall, slik WHO ba dem gjøre kort etter utbruddet av pandemien, er det heller ikke til å undres over at omfanget av både covid19-smittede og covid19-døde blir stort.

Å hevde at det biologiske materialet i prøvene stammer fra et covid19-virus, slik helsemyndighetene gjør, blir som å hevde at alt aluminium i et gjenvinningsanlegg, stammer fra utenomjordiske, flyvende tallerkener.  Slike farkoster er heller ikke identifisert, men hvis vi bestemmer oss for at de eksisterer, og at all aluminium kommer fra disse, blir det mange tallerkener!

Enkelte steder har helsevesenet gjennomført en grundigere analyse av covid19-døde, bla. i USA og Italia. Og da oppdaget de at 94% av dem døde av andre, bakenforliggende årsaker som hjerte-kar, kreft, overvekt, diabetes, og lungesykdommer – i tillegg til høy alder. Gjennomsnittsalderen på de døde var typisk godt over 80 år, og mange over 90. Deres immunforsvar var allerede svekket, vanlig influensa svekket immunforsvaret ytterligere, og de bakenforliggende helseproblemene medførte dødsfall. Slike dødsfall skjer hvert år, men under pandemien er en stor andel blitt registrert som covid19-døde, som for å markere at viruset er ekstraordinært farlig.

Det utvikles eksperimentelle vaksiner mot et virus som ikke er identifisert

På grunnlag av de svært upålitelige testresultatene for et virus som ikke er påvist, har legemiddelindustrien i rekordtempo utviklet en rekke nye vaksiner. Alle er eksperimentelle, for stort tidspress gjorde det umulig å følge etablerte rutiner for vaksineutvikling: De innebærer en langvarig (typisk 6-8 år eller mer) og trinnvis prosess med en kontrollpunkter underveis. Men for covid19 ble det hele unnagjort i løpet av et års tid før vaksinene ble gitt til millioner av mennesker. Og ikke nok med at utviklingen gikk raskt, vaksinene er basert på helt ny og eksperimentell teknologi (mRNA) hvor menneskers arvestoff er involvert – uten å ane noe om langtidseffektene av å «tukle» med vårt genmateriale. Men verst er det at disse kontroversielle vaksinene er utviklet uten at viruset de skal bekjempe, med sikkerhet er identifisert. Hvorledes det i det hele tatt er mulig å utvikle en vaksine mot et virus som ikke er identifisert og beskrevet, er ubegripelig.

Lettere å begripe er det at vaksineprodusentene raskt inngikk avtaler med myndighetene om at de ikke skulle ha erstatningsansvar for skader og dødsfall som de eksperimentelle vaksinene forårsaker. Dette til tross for at skadeomfanget allerede er stort – og økende. På CDCs hjemmesider opplyses det at covid19-vaksinene er opp mot 500 ganger mer dødelige enn andre vaksiner. Likevel tvinges mennesker til å bli vaksinert, ikke bare en gang, men 3 – 4 ganger (og etter hvert ganske sikkert flere). Og det utstedes vaksine-pass som, hvis man ikke lar seg vaksinere, hindrer mennesker uten pass i å bevege seg fritt i det offentlige rom, beholde sine arbeidsplasser, reise internasjonalt, osv. Det er millioner av mennesker som – av forskjellige grunner som angst, religiøs overbevisning, motstand mot statlig inngripen i menneskers liv, osv. – ikke ønsker å bli vaksinert. De blir derved fratatt sine grunnleggende menneskerettigheter. Men for legemiddelselskapene er vaksinene som skal hindre oss i å bli syke av et virus som synes å være funnet på, blitt en eventyrlig lukrativ virksomhet: Selskapene trenger jo ikke å bekymre seg for erstatninger for sykdom og dødsfall som vaksinene medfører.

Forårsaker vaksinene smitte og dødsfall?

Det har lenge forundret myndighetene hvorfor smittenivået og dødsfall fra covid19 er så lavt i Afrika som i gjennomsnitt har en lav andel med vaksinerte i befolkningen, mens smittenivået og dødsraten er høy i den vestlige verden som har en høy vaksinasjonsgrad. En forklaring som har vært lansert av flere eksperter, bl.a. av dr. Janci Chunn Lindsay, Ph.D, Molecular Biologist and Toxicologist ved University of Texas, er at det kan være nettopp vaksinen som forårsaker smitten og dødsfallene, og ikke det omtalte «fantom-viruset». Disse hastverks-vaksinene som skal beskytte oss mot et ikke-identifisert virus, kan selv ha forårsaket tusener av dødsfall verden over. Det faktiske antallet forsøkes holdes skjult, og kun de mest åpenbare blir registrert som vaksine-dødsfall. Alle de andre, som det er flest av, blir nå registrert som forårsaket av andre sykdommer. En fremgangsmåte man altså ikke er villig til å benytte når covid19-døde skal registreres – for den ville drastisk redusere antallet som dør av covid19. 

Per dato (1.5.2022) er det globalt registrert i underkant av 6,3 millioner døde fra covid19 i en verdensbefolkning på nesten 8 milliarder – og med en metode som ikke er beregnet på slik registrering, og fra et virus som ikke synes å eksistere. Asia-syken på slutten av 1950-tallet, medførte ca. 4 millioner dødsfall i en verdensbefolkning på 3 milliarder. Skalerer man dagens covid19-situasjon med Asia-syken, blir dødeligheten fra covid19 ca. 60% av den Asia-syken forårsaket. Hvis den globale dødeligheten forbundet med covid19 skulle være på samme nivå som Asia-syken (som ikke medførte alarmerende tilstander i samfunnet), skulle det nå vært 10,7 millioner døde, ikke 6,3. Samtidig rapporterer WHO at det globalt dør ca. 35 millioner mennesker hvert år av livsstilssykdommer (hjerte- kar, kreft, diabetes, overvekt, osv.) – sykdommer som vi meget vel kan gjøre noe med. Men dette synes ikke å skape alarmerende tilstander.

Store samfunnsomkostninger fra myndighetenes håndtering av pandemien

I Norge har myndighetene benyttet opp mot 1000 milliarder av våre skattekroner for å beskytte oss og kompensere for skader som covid19 hevdes å ha påført oss. I global sammenheng anslås de samlete omkostningene å være over 8000 milliarder dollar (rundt 80 000 milliarder kroner – omtrent 7-8 norske «oljefond»). Folk er satt i karantene, ungdom er blitt hindret i å gå på skole og få sine normale skoleår, folk har mistet sitt levebrød og næringsvirksomhet er gått konkurs eller avviklet, servicenæringen og kulturlivet er blitt lammet, reiselivet opphørt, kontakt mellom mennesker er i lange perioder blitt mer eller mindre forbudt, osv. Men verdensbefolkningens egne omkostninger forbundet med pandemitiltakene som er gjennomført, og særlig for dem som fra før hadde lite, overstiger langt utbetalingene fra myndighetene som for mange er blitt stusselige plaster på gapende sår. Og alt er skjedd pga. et virus som synes å være funnet på: Det synes kun å eksistere i programmene til helsevesenets datamaskiner og i «hodene» (bevisstheten) til helsemyndighetene. Men det har altså gitt legemiddelindustrien enorme inntekter og helsemyndighetene en samfunnsinnflytelse som overkjører våre demokratiske institusjoner. 

Hvorledes avdekke konspirasjoner?

Synspunktene som er beskrevet ovenfor, vil raskt bli anklaget for å reflektere konspirasjonsteorier. For i vestlige samfunn har vi lenge hatt tillit til at «staten» som vi i stor grad har overlatt våre interesser og livsskjebner til, vil oss vel. Og at den har holdt private interesser under oppsyn, slik at også de må tøyle sine ambisjoner om stadig mer velstand og makt. Men hva skjer når den øverste samfunnsmakten – både innen offentlig og privat sektor – synes å stå for de mest omfattende konspirasjonene? Og at den har samler seg i det stille, hver for seg eller over organisasjonsgrensene, og godt utenfor demokratiets søkelys, og inngår avtaler, samarbeid og «forståelser» som gagner dem selv, men ikke oss? 

Vi har lenge trodd at Den fjerde statsmakten – pressen og media – alltid ville holde både de øvrige statsmaktene og de mektige innen privat (og religiøs) sektor «i ørene», og informere befolkningen gjennom opplyste debatter hvis samfunnskontrakten mellom makten og folket om åpenhet og rettferdighet, ble brutt. Men når det nå synes å vise seg at også media er blitt fanget av maktens påvirkningsprosesser, hvorledes kan vi da få tilgang til den fulle informasjon om sannheten? En informasjon som er avgjørende for å kunne sikre våre demokratiske rettigheter og den rettferdige fordelingen av samfunnets verdier som tilhører oss alle?

I forsøk på å rydde opp i dette villniset av påstander og anklager om falske nyheter og konspirasjoner, har en del velmenende personer gått sammen for å etablere «sannhetsdomstoler» eller fakta-sjekkere (som Faktisk.no) som skal avsløre disse. Men kildene som benyttes for å avdekke den reelle og ekte sannhetene, er den øverste samfunnsmakten: Vitenskapen, myndighetene og ledere innen privat sektor. Hva skjer da, hvis det er denne makten som står for de største og mest omfattende usannhetene og konspirasjonene? Vil den øverste samfunnsmakten erkjenne – når den blir kontaktet – at det den forteller, faktisk er usant og er en del av en omfattende, kanskje global, konspirasjon? Neppe. I stedet vil fakta-sjekkerne i sin blinde tillit til makten, ende opp med å videreføre og spre maktens narrespill – som derved får et uberettiget sannhetsstempel. Derved blir fakta-sjekkerne en del av maktens nettverk for å spre usann informasjon, og de blir således selv en del av konspirasjonen som makten står bak. 

Hvem kan vi stole på?

Det naturlige – og nærliggende – spørsmålet blir da: Hvis vi ikke kan stole på samfunnsmakten og fakta-sjekkerne, hvem kan vi da stole på? Det korte svaret er: «Egentlig ingen. Du må selv finne frem til den beste og mest troverdige informasjonen, og så beslutte hva du vil tro på.»  

Dette vil kanskje medføre en større egeninnsats enn du egentlig hadde tenkt deg, og det kan derfor være fristende å «lukke øynene» og akseptere samfunnsmaktens beskrivelser: For de representerer jo tross alt STATEN, og den må du jo stole på? 

En stor rød varsellampe bør imidlertid blinke når du får informasjon fra samfunnsmakten om viktige hendelser og problemkomplekser, og den gir inntrykk av at informasjonen er ukontroversiell: «Alle er enige i disse forklaringene og beskrivelsene». Men slike hendelser eksisterer stort sett ikke i livet: Hvis de er store og viktige, vil det alltid være dyktige, innsiktsfulle og solid utdannete personer med godt begrunnete motforestillinger. Og hvis makten forsøker å skjule eller underslå slike motforestillinger, får du og resten av befolkningen bare kunnskap om deler av sannheten – nettopp de delene som makten ønsker at du skal ha informasjon om. Men kjennskap til alle de delene av sakskomplekset som viser at makten kanskje ikke velger de beste løsningene, er på feilspor eller bevisst velger løsninger som gagner den selv, men ikke deg, det får du ikke. Og uten slik informasjon og innsikt, vil du ikke kunne vite om gode eller dårlige løsninger velges: Om det er maktens interesser som styrer valgene, eller befolkningens – som den skal ivareta. Derfor er det avgjørende for din egen opplysnings skyld, for din egen evne til å delta i samfunnsutviklingen som en opplyst borger – at du får oversikt over alle vesentlige synspunkter og argumenter omkring hendelsene og sakskomplekset som diskuteres. Og hvis makten ikke selv sørger for at disse blir fremlagt for befolkningen på en god og solid måte, er det et varsel om at den har noe å skjule: At det er informasjon og kunnskap den ikke ønsker vi skal ha. Og da er det fare på ferde – for vi blir ført bak lyset.

Det er pressens og medias oppgave å gripe fatt i denne problemstillingen på en skikkelig og redelig måte ved å løfte frem i det offentlige rom, godt underbygde synspunkter fra alle parter, og sørge for at disse blir belyst og diskutert i omfattende folkeopplysningsprosesser. Hvis den ønsker å ivareta sin rolle som Den fjerde statsmakt, hadde den gjort nettopp det, og vi ville fått et langt bedre og mer opplyst samfunn enn det vi har i dag. Og maktens mange narrespill ville stadig blitt avslørt.

Referanser

Les artikkelen direkte fra binders.info