Binders.info:
Kreftbehandlingen som virket – og derfor ble sabotert
Helt siden den andre industrielle revolusjonen og Nikola Teslas arbeid med elektromagnetiske bølger, har vitenskapen visst at slike bølger også er en del av den menneskelige biologi. Og det var på dette grunnlaget at dr. Royal Raymond Rife (1888–1971) begynte å anvende elektromagnetiske bølger for å studere og forstå, og senere drepe bakterier og virus. Han begynte sitt arbeid i løpet av 1920-tallet og utviklet enestående og stadig bedre optiske mikroskoper for å observere hvorledes mikrober og virus reagerte på forskjellige bølgefrekvenser. Det sterkeste mikroskopet hans hadde en forstørrelse på 60 000x, og han ble den første som direkte kunne observere levende virus. Andre forskere hadde ikke tilgang til slike optiske mikroskoper og benyttet i stedet elektronmikroskop som dreper bakterieriene og viruset som blir observert.
I løpet av sitt arbeid utviklet Rife en metode for å identifisere forskjellige typer organismer og deres dødelige svingningsfrekvens – deres «Mortal Oscillatory Rates» (MOR). Ved å observere organismene oppdaget han at hver organisme har sin egen «signaturfrekvens» som gjør at den svinger eller vibrerer i resonans, og når tilstrekkelig energi blir tilført med denne frekvensen, blir organismen drept. Denne prosessen kan sammenlignes med hvorledes krystall kan splintres når det utsettes for lydbølger som svinger i resonans med krystallet og har tilstrekkelig energi. For å kunne tilføre elektromagnetiske bølger med riktig frekvens og energi utviklet han stadig bedre instrumenter, og gjennom sine mikroskoper kunne han observere hvilken effekt bølgene hadde på organismene han undersøkte. Han gjennomførte et stort antall forsøk hvor han så at forskjellige virus ble drept med riktige frekvensinnstillinger, og resultatene ble samlet i grafiske fremstillinger som fremdeles er i bruk.
Hans arbeid ble etter hvert kjent i en rekke forskningsmiljøer og kliniske virksomheter sendte ham stadig flere syke vevsprøver til analysering, inkludert et stort antall fra svulster. Og det under dette arbeidet at han oppdaget ett virus som gikk igjen i alle kreftprøvene. Denne oppdagelsen ble i 1931 demonstrert for mer enn femti forskningspatologer fra anerkjente amerikanske institusjoner. Og samme året ble 44 av Los Angeles-områdets ledende leger samlet for å hylle arbeidet til Rife og behandlingen som de mente kunne helbrede alle typer bakterie- og virusbaserte sykdommer. Deretter fikk arbeidet til Rife omfattende omtale i amerikanske medier og ble raskt kjent over hele USA. Leger fra hele landet strømmet til hans laboratorium i San Diego for å få informasjon om forskningen hans og kontrollere resultatene han hevdet å oppnå.
I 1934 ble det inngått et samarbeide med University of Southern California (USC) for å anvende dr. Rifes behandlingsmetode på uhelbredelige kreftpasienter. Universitetet nedsatte en egen prosjektgruppe, Special Medical Research Committee, som var ansvarlig for samarbeidet mellom universitetet og dr. Rife og hans klinikk (laboratorium). Uhelbredelige pasientene ble fraktet av et legeteam fra Pasadena County Hospital til klinikken i San Diego hvor de ble behandlet. I første omgang omfattet behandlingen 16 slike pasienter, og etter ni dagers behandling ble 14 erklært kreftfrie. De to siste ble erklært kreftfrie etter ytterligere en måned med behandling. Behandlingen og resultatene var så lovende at stadig flere leger ønsket å bli informert, og besøkte klinikken i San Diego for selv å observere behandlingsmetodene. Etter hvert ble flere klinikker åpnet i Syd-California, og Rife innledet også samarbeide med anerkjente kreftleger i San Francisco, Chicago, New Jersey og Canada.
Komiteen rapporterte i 1936 om «fenomenale resultater» og samarbeidet med Rife varte i ca. 10 år.105 I 1939 ble dr. Rife invitert til London for å presentere sitt arbeid for Society of Medicine som nettopp hadde undersøkt og bekreftet hans oppdagelser. Han mottok også invitasjoner fra Tyskland og Frankrike. I 1944 ble Rifes behandlingsmetoder for virus og bakterielle infeksjoner og hans mikroskop beskrevet og hyllet både av Franklin Instituttet (Philadelphia) og av Smithsonian Instituttet i Washington D.C.
Motgang og sabotasje
Hvorledes kunne en så lovende behandlingsmetode som var støttet av fremragende leger og institusjoner over hele USA (og i Europa), bare forsvinne og etter hvert bli glemt av de fleste innen helsevesenet? Og de få som fremdeles er kjent med dr. Rife og hans kreftbehandlingsmetoder, forbinder dem stort sett med «svindel og juks». Hva skjedde?
Allerede i 1934 fremsatte direktøren for American Medical Association (AMA), Morris Fishbein som hadde full kontroll over organisasjonen, et lukrativt tilbud – «an offer you can’t refuse» – for å overta virksomheten til Rife. Men Rife avslo. Hensikten til AMA, som frontet Rockefellers farmasøytiske virksomhet og var støttet av et stort nettverk av ressurssterke legemiddelbedrifter, bransjeorganisasjoner og legeforeninger over hele USA – i tillegg til å ha et nært samarbeide med føderale og statlige helsemyndigheter – var å nedlegge virksomheten til Rife. Den utgjorde en direkte trussel mot Rockefellers Drug Trust og derfor også mot AMA og hele den etablerte legemiddelindustrien og deres øvrige støttespillere.
Da Rife avslo tilbudet fra AMA, vurderte organisasjonen et rettslig løp som var benyttet tidligere mot mindre bedrifter som ble oppfattet som «markedstrusler». AMA hadde store ressurser i ryggen og kunne kjøre nesten uendelige rettsaker basert på grunnløse eller fiktive anklager som de mindre bedrifter ikke hadde råd til å forsvare seg mot. Og i valget mellom å gå konkurs eller å gi etter for AMA, valgte de det siste: Tilbudet fra AMA var et tilbud de ikke kunne si nei til. Men virksomheten til Rife ble vurdert som vanskelig å angripe på denne måten: Den var veldrevet og godt dokumentert, og i tillegg var den støttet av mange anerkjente institusjoner og leger:
Det legemiddelindustrien ønsket minst av alt i verden, var en offentlig rettssak om en smertefri behandling som helbredet 100 % av pasientene som hadde (mente legene) uhelbredelig kreft, og som i tillegg ikke kostet noe å benytte – bortsett fra litt elektrisitet. En slik rettssak og informasjonen som ville fremkomme, kunne ha gitt folk ideen om at de ikke hadde behov for legemidler.
AMA valgte derfor en annen, mer forbrytersk fremgangsmåte. Det begynte med stjeling av komponenter, fotografier, filmer og journaler fra Rifes laboratorium. De skyldige ble aldri tatt. Men da Rife forsøkte å erstatte og reprodusere det som var fjernet, brøt noen seg inn og ved hjelp av en storslegge ødela hans dyrebare mikroskop. Tidligere var et helt nytt laboratorium i New Jersey, Burnett Lab, blitt tent på – rett før det skulle annonsere at det hadde bekreftet arbeidet og resultatene til Rife. Kort etter det siste innbruddet hos Rife, dukket FBI uanmeldt opp og beslagla alt det gjenværende av Rifes 50 år lange forskningsarbeid.
Som om ikke det var nok, konstruerte et av Rockefellers legemiddelselskaper en meningsløs rettssak mot selskapet «Beam Ray Corporation» – den eneste produsenten av frekvensinstrumentene som Rife benyttet. Legemiddelselskapet tapte saken, men rettsaken fikk likevel den ønskede effekten: Beam Ray Corporation hadde brukt alle sine ressurser på å forsvare seg og gikk konkurs. Dette innebar at den kommersielle produksjonen av instrumentene opphørte og ingen ny virksomhet ble etablert: Dette var mot slutten av 30-tallet og den store depresjonen hadde skremt investorene. Leger som forsøkte å forsvare Rife og hans arbeid, mistet den økonomiske støtten til sine forskningsprosjekter. Det samme skjedde med institusjonene hvor de arbeidet: Det økonomiske grunnlaget for deres virksomhet forsvant.
Som en siste spiker i kisten nektet legetidsskrift og journaler, som var helt avhengige av annonseinntekter og annen støtte fra de store legemiddelselskapene, å publisere noe som helst om behandlingene og terapiene til dr. Rife. Som følge av dette, er det utdannet generasjoner med leger og forskere som aldri er blitt informert om de sensasjonelt effektive og smertefrie behandlingsmetodene dr. Rife utviklet. Metoder som ikke var avhengige legemidler, som gav langt bedre resultater enn legemidlene gjorde, og som ikke hadde uheldige bivirkninger. Nettverket til Rockefeller Foundation var – og er – formidabelt og berørte alle deler av samfunnet. Og det kunne – og kan – kvele enhver prosess og enhver virksomhet det ønsket å bli kvitt.
Livsfarlige legemidler erstatter en ufarlig og effektiv behandlingsmetode
Rife døde som en knekket mann i 1971. I løpet av sitt liv hadde han opplevd at kreft i befolkningen økte som en epidemi, fra 1 tilfelle pr. 24 amerikanere i 1905, og til 1 i 3 i 1971. Og han opplevde den enorme veksten til organisasjoner som American Cancer Society, Salk Foundation, som samlet inn milliarder av kroner for å behandle en sykdom som han selv hadde utviklet kuren for, for lenge siden, uten legemidler, i sitt laboratorium i San Diego. I stedet florerte produksjonen av legemidler mot kreft. Bare i én periode ble 176 000 nye legemidler innlevert til myndighetene for godkjennelse. Og legemidler som viste «lovende resultater» i så få som 0,6 % av sykdomstilfellene som ble studert, ble godkjent! Det innebar at de i
99,4 % av tilfellene overhodet ikke hadde noen lovende resultater! Men de hadde alvorlige bivirkninger: Dødelighetsgraden hos pasientene var 14–17 %. Dette ble det ikke opplyst om, for når pasienten døde av legemidlene i stedet for av kreften, ble behandlingen journalført som helt eller delvis vellykket – fordi pasienten ikke døde av kreften.
Kolesterol tar ikke livet av mennesker – legemidler gjør det!
Fysiologen dr. Ancel Keys (1904–2004) var en av de første som hevdet at dødsfall fra hjerte-og-kar-sykdommer (HKS) forårsakes av fettet i maten vi spiser, og da først og fremst mettet fett. Derfor skulle vi unngå å spise mat med animalsk fett. Dette er en myte, men den er seiglivet – først og fremst fordi den bidrar til å øke omsetningen av legemiddelindustriens meget lønnsomme produkter for «behandling» av kolesterol. Som følge av denne behandlingen dør tusenvis av mennesker hvert år.
I 1958 publiserte Keys en kurve som han hevdet var basert på langvarige undersøkelser av matvanene til mennesker i en rekke land, og frekvensen av HKS i disse landene. Han analyserte både fettinnholdet i maten, snittnivået for kolesterol i blodet (serum kolesterol) til landenes befolkning og hyppigheten av HKS. Kurven han presenterte, ble umiddelbart svært populær fordi den syntes å dokumentere at HKS blir forårsaket av animalsk fett i maten. Kurven var basert på undersøkelser i syv land (kurven omtales som «Syv-lands-undersøkelsen»), og datapunktene tegnet en jevn og fin kurve som viste en nesten perfekt sammenheng mellom HKS og nivået for serum kolesterol: Jo høyere nivå for serum kolesterol, desto høyere var omfanget av HKS.
Legemiddelindustrien omfavnet umiddelbart forskningsresultatene til dr. Keys, og det ble begynnelsen på en lang utvikling med stadig mer omfattende behandlinger med kolesterolsenkende medikamenter. I dag gis slike medikamenter til store deler av befolkningen i velstående land, fra de er små barn og gjennom hele livet. Det er imidlertid flere alvorlige problemer ved denne utviklingen: Kurven til Keys er et falsum – og legemiddelindustrien vet det. For det viste seg senere at Keys hadde undersøkt befolkningen i 22 land, ikke syv. Men han plukket ut de syv landene fra de 22 for å få den elegante og overbevisende kurven. Dette forsøkte han imidlertid å holde skjult, men til slutt – etter mange år – greide andre forskere å få tak i den komplette undersøkelsen hans, og jukset ble oppdaget.
En av dem som oppdaget jukset, var den danske legen og uavhengige forskeren dr. Uffe Ravnskov. Han gjennomførte selv omfattende undersøkelser omkring sammenhengen mellom HKS, inntak av animalsk fett og nivået for serum kolesterol, og slo fast at datagrunnlaget til dr. Keys måtte være feil. Da han så fikk tak i det, og oppdaget at undersøkelsen omfattet 22 land, ikke syv, overførte han resultatene fra de gjenværende 15 landene til det opprinnelige diagrammet til Keys. Og – ikke uventet – viste det seg at datapunktene fra de nye landene overhodet ikke passet inn i den elegante kurven til Keys. Snarere tvert imot: Informasjonen fra de 22 landene sprikte i alle retninger og viste ingen sammenheng mellom fet mat, serum kolesterol og HKS!
Andre undersøkelser som dr. Ravnskog fikk tak i, bekreftet dette. For eksempel viste en undersøkelse fra England og Wales (utført av dr. John Yudkin) hvorledes utviklingen i daglig konsum av animalsk fett var i perioden 1910–1956. Den forandret seg med ca. 10 % i løpet av disse mer enn førti årene, og det er overhodet ingen sammenheng mellom denne utviklingen, og utviklingen i HKS som økte med 600 % i samme periode. Da dr. Ravnskov registrerte dødsfall fra HKS i Finland, Hellas og (den gangen) Jugoslavia, fant han heller ikke i disse landene noen sammenheng mellom slike dødsfall og kolesterolnivået. For personer med samme nivå for serum kolesterol, varierte risikoen for HKS-forårsakede dødsfall med 5-gangen – avhengig av hvor i disse landene personene levde. Fire studier i USA og en i Israel gav samme resultat: Det er ingen sammenheng mellom maten du spiser, og nivået for serum kolesterol.
Professor Joel Kauffman beskriver i sin bok flere andre studier som faktisk viser at risikoen for HKS-dødsfall øker når kolesterolnivået reduseres, og særlig gjelder dette for eldre.
Sammenhenger som ikke finnes
Mange andre undersøkelser tilbakeviser kolesterols påvirkning på hjerte- og karsykdommer. Her er en del av dem:
- En undersøkelse fra USA viser at dødsfall som følge av HKS økte med 10-gangen mellom 1930 og 1960, deretter flatet antallet ut i løpet av 60-årene og har siden sunket sakte. Ravnskog påpeker at mens dødsfall fra HKS har sunket fra 1960-tallet, så har også inntaket av animalsk fett sunket. Men i løpet av de tredve årene fra 1930–1960 da det ble registrert en hurtig økning i HKS, falt også inntaket av slikt fett.
- Mens risikoen for dødsfall fra HKS økte i de fleste land etter annen verdenskrig, så sank den i Sveits. Hvis dette fallet hadde vært et resultat av redusert forbruk av animalsk fett, ville Sveits vært et mønsterland som andre burde kopiere. Men talspersonene for diett og HKS nevner aldri Sveits, for samtidig som dødsfall fra HKS sankt, så økte inntaket av animalsk fett med 20 %
- I Kenya oppdaget professor G. Mann (Vanderbilt Universitetet, TN, USA) at masaiene daglig drikker nesten to liter med helmelk. Og i tillegg er deres hyppige fester rene orgier i kjøttspising: Det er ikke uvanlig at hver person spiser 2-4 kg kjøtt i løpet av festen. Hvis ideen om at animalsk fett forårsaker HKS, er korrekt, burde det være en epidemi av HKS i Kenya. Men slik er det ikke. Masaiene dør ikke av HKS, sier professor Mann. Hans undersøkelser ga også flere overraskelser: Kolesterolnivået til Masai-stammen er ikke skyhøyt, som man kanskje skulle forvente basert på legemiddelindustriens budskap – og som Mann derfor også forventet. Tvert om viste det seg at masaienes kolesterolnivå er det laveste som noen gang er målt i verden, og omtrent 50% av verdiene til de fleste amerikanere.
Den livsfarlige kolesterolbehandlingen
Der finnes et stort antall vel gjennomførte og høyt anerkjente undersøkelser som utvetydig bekrefter at animalsk fett i maten ikke påvirker kolesterolnivået (serum kolesterol); at risikoen for HKS ikke reduseres ved å erstatte animalsk fett med soya-olje, og at kolesterol ikke forårsaker dødsfall fra HKS. Legemiddelindustrien er imidlertid ikke interessert i at slik informasjon blir kjent – og akseptert – av befolkningen. Til det er lønnsomheten fra legemidlene og grådigheten til bedriftenes eiere for stor. Men situasjonen forverres ytterligere av at legemiddelindustrien ikke bare kjenner godt til denne informasjonen og vet at legemidlene slett ikke reduserer risikoen for HKS – den vet at legemidlene gjør stor skade, og at de for mange pasienter er direkte livsfarlige, sier dr. Ravnskov.
I et forsøksprogram som ble gjennomført i regi av Verdens Helseorganisasjon (WHO), analyserte forskerne kolesterolet i 30 000 sunne og friske middelaldrende menn i Edinburgh, Praha og Budapest. De 10 000 med høyeste kolesterolnivå ble valgt ut for å delta i forsøket, hvorav halvparten skulle behandles med et kolesteroldempende legemiddel (clofibrate), men den andre halvparten fikk et placebo. Etter fem år var det flere dødsfall fra hjerteinfarkt i gruppen som fikk legemiddelbehandlingen, enn i placebo-gruppen: 128 døde i clofibrate-gruppen, 87 døde i placebo-gruppen. «Likevel er clofibrate anbefalt i mange land som en nyttig medisin», skriver dr. Ravnskov i boken sin. En annen og meget stor undersøkelse som ble gjennomført av National Heart, Lung and Blood Institute, fikk betegnelsen The Lipid Research Clinics Coronary Primary Prevention Trial (LRC) og tok utgangspunkt i 500 000 middelaldrende menn. Blant dem ble de 4 000 (0,8 %) med høyest kolesterolnivå valgt ut. Formålet var å prøve ut legemidlet cholestyramine som Bristol-Myers Squibb produserte. Dette forsøket ble manipulert for å unngå å måtte vise at legemidlet hadde null eller negativ effekt på pasientene.
Det er også betegnende for den måten legemiddelindustrien gjennomfører sine undersøkelser på, at sluttrapporten heller ikke beskrev omfanget av plagsomme, til dels farlige – og i noen tilfeller dødelige – bivirkninger som legemiddelbehandlingen medførte. I behandlingsgruppen døde i alt 11 personer av selvmord og vold i løpet av prosjektet, mens 4 personer døde i kontrollgruppen. I tillegg medførte behandlingen at personer opplevde plager som tarmgass, oppblåste mager, magesmerter, halsbrann, kvalme og oppkast. Men rapporten proklamerte at behandlingen ikke medførte noen alvorlige bieffekter, og at «fordi det nå var bevist at det var gunstig å redusere kolesterolnivået, var det ikke nødvendig med flere forsøk.»
Data fra Health Protection Study belyser hvorledes legemiddelselskaper bagatelliserer eller skjuler bivirkninger fra statinterapi der medisiner som reduserer kolesterol blir brukt. Disse bivirkningene omfatter kreft, forstoppelser, muskelsmerter, myopati, nervesykdommer (polynevropati), nedbryting av skjelettmuskler (rabdomyolyse), lever- og nyreskader, hjertesvikt (congestive heart failure) og amnesi. For mange pasienter er slike bivirkninger fatale, men legemiddelindustrien tilslører denne informasjonen – som de er pålagt å opplyse om! Dr. Ravnskov gir en bred gjennomgang av hvorledes dette gjøres, og benytter bl.a LIVALO som eksempel. Informasjon som burde få enhver som vurderer å benytte en slik medisin, til å holde seg langt unna, når imidlertid ikke frem til pasienten når produktbrosjyren leses. Snarer er inntrykket at medisinene en sjelden gang kan medføre visse mindre ubehag, men at de er totalt ufarlige. Men faktum er, sier Ravnskov, at betydelig ubehag og smerter oppstår svært ofte – og mange dør av dem. Slike medisiner burde vært tydelig merket med budskapet: «Dette legemidlet kan drepe deg».
Få pasienter synes å være klar over at statinbehandling faktisk kan drepe dem. I tillegg til å forårsake slike bivirkninger kan statinterapier også medføre økt risiko for HKS – nettopp det som Livalo og de andre skulle beskytte mot!
Men selv om du ikke dør av bivirkningene eller den økte risikoen for HKS, hvilke fordeler kan du forvente fra behandlingen? En dansk undersøkelse fra 2012 slår fast at en 65-åring som ikke røker, og som blir satt på en statinbehandling for resten av livet, kan forvente å leve 3 måneder lenger. De fleste vil synes det er en mager gevinst fra alt det ubehaget og de risikofaktorene behandlingene utsetter en for.
Inntekt og lønnsomhet trumfer alle andre hensyn
Fortsatt er det vanlig innen vestlige land, også i Norge, å igangsette «behandling» med kolesterol-nedsettende medikamenter. For legemiddelselskapene er statiner og de andre kolesterolnedsettende legemidlene enormt viktige inntektskilder, og da spiller det ingen rolle at de stort sett ikke har noen positive virkninger, men betydelige negative, noen ganger dødelige bivirkninger. For i selskapene trumfer inntekt og overskudd alle andre hensyn. Det er også derfor selskapene finner på stadig nye påskudd til å gi stadig flere mennesker statinbehandling. Ved å definere kolesterol som noe livstruende, og hevde at jo høyere kolesterolnivået er, jo farligere er det, blir nå selv unge mennesker – og barn – satt på livslange statinterapier! For legemiddelindustrien trumfer inntekt og overskudd alle andre hensyn.
Teksten er hentet fra boken Maktens narrespill av Jan Kerr Eckbo (2022) som. Boken gir en omfattende referanseliste og kilderegister.
