Derimot.no

Derimot: Wolfgang Streeck:Et tidsskille: Tyskland underordner seg USAs geopolitiske strategi

derimot.no:

Wolfgang Streeck:

Henta fra politikus.no
Innledning ved Ove Bengt Berg

Tysklands politiske elite har underordna seg USAs geopolitiske strategi. Hvorfor og hvordan forklarer Wolfgang Streeck i dette intervjuet.
BRAVE NEW EUROPE publiserer ekspertise med et radikalt utgangspunkt for sin holdning til europeisk politikk og økonomi. Nettstedet fremmer kritisk tenkning og vil utvikle et alternativ til nyliberalisme. Brave New Europe intervjua Wolfgang Streeck, 20.02.2023. Streeck er pensjonert direktør for Max Planck Institutt for samfunnsforskning i Køln.
Det var i oktober i fjor at Streeck la ut en artikkel om den nåværende tyske regjeringas viktige politiske vendepunkt. Fra da av lovte den tyske regjeringa å styre helt underordna den amerikanske regjeringa sitt verdenspolitiske grunnsyn og USAs handlinger.
Streeck viser til De Grønnes politikk som veldig krigsaktive for det de oppfatter som den moralske frelsessak, den ibsenske «ideale fordring». De grønne politikerne er helt uten kjennskap til krigens redsler og veit at de ikke skal være med på slagmarka. Samtidig som de overdriver den store faren for ulykker med atomkraftverk, nevner de ikke ett ord om faren for bruk av atombomber, sjøl taktiske bomber. De grønne posisjonerer seg til regjeringssamarbeid med våpenprodusentenes parti, FDP.
Streeck mener at Die Linke har godtatt at de bare skal stå for en politikk som sentrum kan godta, hvor det viktigste kravet til dem er de aldri noen gang må dele et standpunkt med AfD. Sjøl med det eneste kravet deres, høyere sosiale ytelser til alle, er Die Linke et døende parti.

Brave New Europe:
— I artiklene dine skriver du om «post-Zeitenwende Tyskland», med henvisning til innholdet i kansler Scholz’ tale i Forbundsdagen like før krigen i Ukraina. Kan du forklare hva dette «vendepunktet» betyr for tysk utenriks- og forsvarspolitikk i åra framover og også for Europa, og hvordan er dette knyttes til den økende amerikaniseringa av tysk politikk, ideologi og kultur? (Et illustrerende sitat av deg er: «Sett på denne måten betyr ikke det faktum at det spesielle forsvarsbudsjettet på 100 milliarder euro kunngjort av den tyske regjeringen tre dager inn i krigen vil ha sine første virkninger på bakken først om fem år, at det er bortkasta. Det betyr bare at det ikke har noe å gjøre med den ukrainske krigen som sådan.»)

Wolfgang Streck:
— Politiske slagord er laga for å være åpne for ulike tolkninger. Det som er klart er at Scholz’ «Zeitenwende», vendepunkt, innebærer et løfte, fremfor alt til USA, om at Tyskland fra nå av, i motsetning til tidligere, vil handle i tråd med et syn på verden som delt mellom «Vesten» og et ondt imperium , eller bedre: Flere onde imperier, fra Russland til Kina til Iran, og lista venter på å bli utvida. (Det er også forskjellige imperier i mellom, som India eller Brasil, som Vesten må få på sin side.) Mellom oss, som det dydige imperiet under amerikansk ledelse organisert i NATO og de forskjellige onde imperiene, er fred bare mulig midlertidig og med jevne mellomrom, og bare så lenge vi nyter militær overlegenhet. I prinsippet er vi og de i strupen på hverandre. Virkelig fred vil kreve et regimeskifte som gjør et ondt imperium til en del av våre dydige, som et resultat av dets konvertering til «våre verdier». For det dydige imperiet er det legitimt å bruke alle sine politiske, økonomiske og militære midler for å få til en slik konvertering.

Wolfgang Streeck

Etter det tyske Zeitenwende, vendepunktet, vil krigene alltid være rundt hjørnet, og vi må være forberedt på dem. Det som burde hjelpe er at et dydig imperiums «verdidrevne» eller «feministiske utenrikspolitikk» (Baerbock) bare kjemper rettferdige kriger, ettersom kriger mot det onde ikke kan være urettferdig. Det underliggende verdensbildet her er ikke sosialdarwinistisk, historien er en kamp for «de sterkestes overlevelse», men manikeisk, der historien er en nådeløs kamp mellom godt og ondt, der dydskreftene må gjøre sitt ytterste for å seire over de ondes. Før de har vunnet, kan det ikke bli ekte fred, bare våpenhviler av taktiske årsaker. For virkelig fred må vi, dydens krefter, forberede oss på krig, ikke bare for å avskrekke fienden fra å angripe oss, men for å få ham til å rette opp sine «avvik» og bli en av oss.

Det er en sterk og en svak versjon av Zeitenwende-retorikken.
Den sterke versjonen legger til grunn at verden alltid hr vært sånn: svart eller hvit (ontologisk manikeisk). De som tidligere hadde et annet syn var enten åndssvake idioter, feige som altfor villig lot seg lure av fiendtlig propaganda, eller forrædere, bestukket av ondskapens krefter på en eller annen måte, og som satte sine personlige interesser over nasjonens eller verdens. Dette sammenfaller i hovedsak med verdensbildet til Clinton-fløyen i Det demokratiske partiet i USA.
Den svake versjonen, den Scholz åpenbart foretrekker, er at verden nylig har endra seg: mens den tidligere tillot fredelig sameksistens mellom regimer og land med ulike interesser eller «identiteter» – slik at liv i fred kunne foretrekkes fremfor seier i krig – nå har fienden blitt så ond at det ikke finnes noe moralsk alternativ til å beseire ham, koste hva det måtte koste. Når nøyaktig denne endringa skjedde trenger ikke nødvendigvis spesifiseres. Det kan ha vært da en mann ved navn Putin av en eller annen merkelig grunn gjennomgikk en uprovosert transformasjon fra en korrupt leder av en korrupt stat til en folkemordgal – en patologisk vending som krever heroisk kirurgi av menneskehetens venner.

— Hva er kjernen i det tyske løftet til USA?

— På bunnlinja er det at de svært svake forsøka fra Merkel-regjeringa, spesielt etter 2015, på å søke litt mer autonomi i sin utenrikspolitikk, er over. Snarere enn passiv motstand, slik tilfellet var med Ukrainas tilknytning til NATO og EU, eller til energipolitikken, spesielt Nord Stream 2. Eller til to prosents militærutgiftsmål, for ikke å snakke om ulydighet som i Irak, Syria og Libya, hvor Tyskland nekta å sende tropper, ville Tyskland fra nå av handle som det blir fortalt. Slik sett var Zeitenwende-talen et svar på forsterka press, allerede før krigen, fra USA og den kristelig-demokratiske opposisjonen, men også fra De grønne i regjering, for at Tyskland nå skulle handle i tråd med utenrikspolitikken til De forente stater, spesielt Biden-administrasjonen.

Samtidig har Bob Dylan rett og tidene fortsetter å endre seg. Hvor lenge den tyske regjeringa kan forbli så underdanig overfor USA som den nå har lovet å være, er et åpent spørsmål, med tanke på risikoen som følger med Tysklands territorielle nærhet til den ukrainske slagmarken – en risiko som ikke deles av USA. Det er også et press fra Frankrike for at Tyskland skal bli mer europeisk og mindre transatlantisk i utsiktene, og dette kan med tiden få innvirkning. Videre er det sannsynlig at USA på et tidspunkt vil prøve å «europeisere» krigen og trekke seg ut, sånn som de prøvde å «vietnamisere» Vietnamkrigen på 1970-tallet. I håp om at Tyskland etter Zeitenwende vil ta byrden med å sponse USAs stedfortreder-krig. Om tyskerne vil være bedre i stand til og villigere til å gjøre det etter 100-milliarder-euro-injeksjonen kunngjort av Scholz, er det grunn til å tvile på.

— Du nevner krigshemmende meningsartikler publisert i mainstreamaviser som FAZ [Franfurter Allgemeine Zeitung] og hvordan det ikke lenger er lov å stille spørsmål ved offisielle fortellinger om krigen i Ukraina. Dessuten vedtok det tyske parlamentet nylig en resolusjone der Holodomor (hungersnøden i Ukraina 1932-1933) erklæres som folkemord sjøl om det ikke er enighet om denne hendelsen blant historikere. I tillegg blei det vedtatt en endring av straffeloven som gjør det til en forbrytelse å nekte ikke bare Holocaust, men også «krigsforbrytelser» generelt. Kan du beskrive denne sensuren fra regjeringas side, men også, som du kaller det, en «selvpålagt sensur i sivilsamfunnet» og de mulige konsekvensene av denne utviklinga?

— Akkurat nå oppfører det offisielle Tyskland, og jeg inkluderer de såkalte kvalitetsmediene, seg som et land i krig. Regjeringen gjør klar verktøyene for å slippe løs politiet og spesielt sikkerhetstjenestene på alle som tviler på klokheten i å love fullskala støtte til den ultranasjonalistiske regjeringen i Ukraina og Biden-administrasjonen. De som prøver å forklare oppførselen til Putin-regimet i andre termer enn en antatt klinisk galskap eller folkemordsbesettelse eller begge deler fra sjefens side, blir lett stemplet som putinsympatisør, [putinist]. Synspunkter som  for unge ambisiøse journalister eller statsvitere kan være slutten på deres karriere. Men som du sier, dette er ikke bare regjeringa. Det er et sterkt ønske blant normale mennesker om ikke å bli tatt for å kreve noe annet enn en ukrainsk «seier», som definert av den ukrainske regjeringa, uansett hva det måtte innebære. For mange tyskere i disse dager betyr seier intet mindre enn at Putin og hans håndlangere må stilles for retten ved den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det er overhodet ikke nevnt risikoen for at for eksempel radioaktivt nedfall av atomkrig rammer land utenfor slagmarken, inkludert Tyskland.

Det er heller ingen politisk debatt om hvordan den europeiske eller eurasiske verden ville se ut etter krigen, selv om alt tyder på et scenario der Krim ikke vil bli returnert til Ukraina, og heller ikke oblastene (fylker/regioner) som blei erobra av Russland etter Krim. Hvis det snart kommer en fredsavtale, noe jeg tviler på, vil det bli en slags internasjonal kontrollert sone der, pluss en slags nøytralitet for Ukraina som helhet. Mer sannsynlig er det imidlertid at USA vil foretrekke en langvarig falsk krig, med sporadiske slag ved omtrent den nåværende frontlinjen, begge parter gravd fast i sin nåværende posisjon. Dette vil sørge for en varig svekkelse av Russland og en stabil gjenoppretting av amerikansk hegemoni over Vest-Europa, som begge deler er i USAs interesse når de forbereder seg på den virkelige krigen, økonomisk og militært: Krigen mot Kina. Til dette er en årelang frysing av konfliktlinjene i Ukraina alt som trengs.

Når det gjelder Europa, kan det hende at USA ikke protesterer mot at Tyskland, Polen og andre fortsetter å hjelpe den ukrainske regjeringen med å forfølge drømmen om en endelig seier over Russland — for egen regning og risiko. I så fall har Tyskland og EU har overlatt sin politiske vurdering og seriøs diskusjon om krigens mål til Zelenskiy og Biden. Da er mulighetene for et forlik  de facto utelukka. Det er virkelig skremmende utsikter.

— Til overraskelse for mange overfladiske observatører, spesielt utenfor Tyskland, har miljøpartiet De grønne vist seg å være det mest aggressive, krigerske og i så måte det farligste partiet i den regjerende koalisjonen. Kan du forklare hvordan dette skjedde? Og hvordan, etter din mening, klarer De grønne å forene deres erklærte politiske imperativ om å redde planeten på den ene sida, og på den andre sida støtte noen av de økologisk mest destruktive elementene i verden, det militærindustrielle kompleks?

— Hvordan de takler motsetningene sine overlater jeg til dem. Det amerikanske militæret aleine, sies det, er ansvarlig for fem prosent av de globale CO2-utslippene. Det er mer enn det som slippes ut av to tredjedeler av de 200 landa i verden til sammen. Det er heller ingen klager på karbonfotavtrykket til de 35 F-35 jagerbomberne som de tyske grønne insisterer på å bli kjøpt fra USA for å feire Zeitenwende.  For ikke å nevne miljøskadene forårsaka av atomkrig dersom det skulle finne sted, sjøl om det er på et taktisk nivå.

Når det gjelder grønn krigføring, har det ligget i lufta lenge. Bare husk Joschka Fischer og bombinga av Beograd. Moralsk universalisme bringer alltid med seg en fristelse til å rette opp verden med makt, spesielt for en generasjon som ikke har noen anelse om hva en krig er: en stadig mer meningsløs nedslakting ettersom den trekker ut, lever sitt eget liv gjennom frykt og hat og ønsket om gjengjeldelse som det frembringer på alle kanter. Jo lenger en krig varer, desto vanskeligere blir det å vende tilbake til fred gitt de ofrene som blei gitt og brutalitetene som blei lidd. Bare av denne grunn har kriger en tendens til å vare lenger enn planlagt, langt utover det punktet når kostnadene deres overstiger gevinsten de ble utført for.
Mange grønne i dag ser ut til å tro på muligheten for en rettferdig krig, utført som en klinisk operasjon, rettferdiggjort av et moralsk overlegent formål. Slik har idealistiske amerikanere igjen og igjen blitt overtalt til å tro: At det amerikanske militæret er der for å forsvare og spre frihet og demokrati.
I dag ser det ut til at amerikansk frelsesideologi har migrert til Europa, for eksempel når den nåværende tyske utenriksministeren utpeker Hillary Clinton som et forbilde og ser ut til å mene at kvinnesaken i Iran er best tjent med å nekte å fornye avtalen om ikke-spredning av atomvåpen mellom Iran og vestlige land, den som blei kansellert av Trump. Selvfølgelig, i tilfellet med Ukraina, er det nye grønne heltemotet billig da «vi» lar ukrainerne kjempe for oss, og insisterer på at ingen tyske tropper noen gang vil bli sendt til Ukraina. (I alle fall, som i alle kriger, ville det ikke være barna til den velstående middelklassen, den grønne politiske bærebjelken, som måtte bli drept eller lemlesta på slagmarken. Husk at i motsetning til Ukraina har vi avskaffa den obligatoriske militærtjenesten for menn – for kvinner ble det aldri vurdert eller bedt om i kvinnefrigjøringens navn). Og åpenbart, siden De Grønne ikke lenger er villige til alltid å basere framtida si på koalisjoner med sosialdemokratiet, må de finne felles posisjoner med sentrum-høyre, som ikke bare er pro-amerikansk, men også, som det tyske FDP, er lidenskapelig i seng med våpenindustrien.

— I mange av artiklene dine nevner du atomtrusselen som noe realistisk, men legger også merke til at den tyske offentligheten nekter å vurdere skadene som en atomeskalering i Ukraina ville forårsake og hva den ville bety for Europa. Hvordan forklarer du denne kollektive strutseoppførselen?

— I en krig er det ikke meninga at du skal kunne si alt som kan tenkes, for i så fall blir du anklaga for å stå på fiendens side. På en eller annen måte er det tabu å ta opp risikoen for atomkrig. Med grunnlag i overtro skal en ikke snakke om djevelen, for da dukker han opp.  Tanken må være at du forhindrer atomkrig ved å ikke snakke om den. Forskjellen til den tyske samtalen om atomkraftverk er dramatisk: Her anses selv den minste, mest usannsynlige risiko som uakseptabel, kanskje med rette, kanskje ikke, men resultatet er at om noen uker fra nå vil det siste atomkraftverket i Tyskland vil bli slått av, uansett den enorme energimangelen på grunn av de vestlige sanksjonene mot Russland. Det burde være åpenbart at dersom et regime som Putins befant seg på randen, ville risikoen for atomkrig være høy, og med det risikoen for radioaktiv forurensning i hele Europa med alvorlige konsekvenser for menneskeliv. Dette alene burde føre til presserende snakk om en våpenhvile — så snart som mulig. Men siden den ukrainske regjeringen og til nå USA er imot en våpenhvile, ser det ut til at den tyske regjeringa ikke har forsøkt å utforske denne muligheten, siden diplomati har blitt nesten synonymt med forræderi i disse dager. Så noe som er en reell fare kan ikke nevnes i demokratisk offentlig debatt. Det er selvfølgelig også frykten for at hvis risikoen for atomkrig ble snakket seriøst om – at tabuet oppheves – vil publikum begynne å lure på krigens mål og om en slutt på den ikke kunne oppnås uten å oppfylle alle ønskene til den ukrainske regjeringa. Til sjuende og sist vil det trolig vise seg at antallet mennesker i Tyskland og Vest-Europa som er villige til å dø for Sebastopol er begrensa.

— Die Linke og AfD har i mange tilfeller de siste månedene vært på «samme side», mens pasifisme, som du skriver, i økende grad blir sett på som «enten forræderi eller en psykisk lidelse». Med dette i tankene, ser du noen utsikter for innflytelsesrik venstrefløyspolitikk i nær framtid?

Sarah Wagenknecht. Foto: Sven Teschke, Wikimedia Commons

— Die Linke har lenge vært i oppløsning. Valgresultatene deres er katastrofale og var det også før krigen. Internt er partiet dypt splittet. En stor del av medlemmene aksepterer påbudet fra det politiske sentrum om at du aldri må si noe som AfD også sier. Derfor er de i hovedsak begrensa til å si hva partiene i sentrum sier. Bortsett fra å kreve en økning i sosiale ytelser over hele linja, har partiet ikke noe reelt program, i hvert fall ikke noe som medlemmene vil være enige om eller aktivt kan fremme. Når det gjelder krigen, ser det ut til at mange i partiet, som De Grønne, tror at hvis man moralsk misliker et regime, kan man ikke være enig med det om en fredsbevarende internasjonal orden.

Generelt, hvis venstresida – enhver venstreside – er avhengig av sin evne til å tilby ideer for alternativ politikk og faktisk livsstil, er Die Linke allerede dødt. Partiet har ingenting å si som kan fange offentlig oppmerksomhet eller vekke offentlig strid. Utenfor en krympende indre krets høres Die Linkes stemme overhodet ikke. Bortsett fra stemmen til Sara Wagenknecht, som ikke lenger har noen innflytelse på den offisielle partilinja.


Gjengitt med tillatelse av Brave New Europe
og i forståelse med Wolfgang Streeck.
Uthevinger i Streecks svar er av politikus.no

Ansvarlig for oversetting: OBB

Framheva bilde: Riksdagsbygningen, Berlin 2019.
Foto: OBB/politikus.no

138 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 138 ganger.

Post Views: 59

Les artikkelen direkte på derimot.no