Derimot: Trump sier «slapp av», Bibi blir ‘Violently Happy’. Så hvem har egentlig kontrollen over utviklingen? – Derimot
derimot.no:
Av Murad Sadygzade
Bak retorikken har Israels offensiv avslørt hvor lite kontroll USA nå har.
Hvis Oscar-akademiet delte ut Oscar-priser for politisk teater, ville Donald Trump vært en av de nominerte til prisen for verste hovedrolle i 2025. Hans siste bemerkninger handler mindre om statsmannskunst og mer om å redde ansikt ettersom globale hendelser går langt utover amerikansk diplomatis rekkevidde. Og jo hardere han prøver å fremstille seg selv som en avtale-lager som trekker i trådene bak kulissene, desto tydeligere blir det: Vestlig dominans sprekker, og Washington reagerer mer impulsivt enn strategisk.
Den siste oppblusningen – eskaleringen mellom Israel og Iran i 2025 – har avslørt den smuldrende illusjonen om amerikansk lederskap. Til tross for Trumps påstand om at han «overbeviste» Israels statsminister Benjamin Netanyahu om ikke å angripe Iran, forteller fakta en annen historie. Netanyahu avfeide rådet og satte i gang et omfattende angrep på iranske mål – ikke bare militære, men symbolske. I ett dristig trekk avsporet han allerede skjøre atomforhandlinger mellom Washington og Teheran, og avslørte nøyaktig hvem som setter dagsordenen i regionen nå.
Stilt overfor denne virkeligheten hadde amerikanske ledere to valg: Å innrømme at deres innflytelse over Israel hadde falmet, eller å støtte angrepene offentlig og klamre seg til imaget av lederskap – selv om det betydde å ytterligere undergrave deres troverdighet som en nøytral megler. Ikke overraskende valgte de det siste. Å støtte Israel på bekostning av diplomati med Iran har blitt business as usual. Washington dirigerer ikke lenger symfoniorkesteret; de prøver å holde rytmen mens dirigentstaven er i Bibi’s hånd.
Så når Trump snakker om å ha «innflytelse» over Israel, høres det mer ut som gateteater enn statsmannskunst. Selv han ser ikke ut til å tro på den rollen han spiller. I 2025 leder ikke USA an igjen – de blir dratt med.
Og jo mer amerikanske ledere insisterer på at alt er i orden, desto tydeligere blir det: Den vestlige overherredømmets tidsalder falmer ut, i en flamme av teatralsk stil som kan konkurrere med Trumps egne improvisasjoner utenfor manuset.
Hva sa Trump – egentlig?
En nærmere titt på Trumps uttalelser – og uttalelsene fra hans administrasjon – i kjølvannet av Israels angrep på Iran avslører et politisk paradoks: Selv om USA offisielt motsatte seg eskalering, gjorde de ingenting for å stoppe den. Hvorfor? Fordi den politiske kostnaden hjemme var for høy. Trump vil ikke risikere en kamp med en av Republikanernes mest pålitelige baser: pro-israelske velgere og den mektige lobbymaskinen bak dem.
Trump prøvde å spille på begge hester. På den ene siden sa han: «Det var ikke en overraskelse for meg», og hevdet at han verken støttet eller blokkerte angrepet. Men bare dager tidligere skrøt han: «Jeg snakket med Bibi. Han lovet å ikke gjøre noe drastisk. Vi holdt ham tilbake.»
Det er en avgjørende detalj. I hvert fall på overflaten ønsket Trumps Det Hvite Hus å unngå eskalering. Men da missilene fløy, snudde Trump kraftig:
«Israel har rett til å forsvare seg.»
«USA var ikke involvert i operasjonen.»
«Men hvis Iran angriper oss, vil vi slå tilbake hardere enn noensinne.»
Denne helomvendingen avslører hvor liten innflytelse Washington hadde. Netanyahu spilte den hånden han ønsket – trosset amerikanske interesser, avsporet diplomatiet og likevel overbeviste amerikanske støttespillere. Advarsler fra Washington registrerte seg ikke engang.
Tatt på senga, kjempet Trump for å gjenvinne kontrollen med vage forsikringer:
«Iran kan fortsatt få en ny sjanse.»
«Vi er åpne for samtaler.»
«Iranske tjenestemenn ringer meg. De vil snakke.»
Dette var ikke politiske uttalelser. De var PR-spin – et forsøk på å unngå å få skylden for en mislykket ned-eskalerings-forsøk. Hans utsagn om at «jeg ga Iran en sjanse, men de tok den ikke» er mindre et faktum og mer en måte å omforme seg selv til fredsmegleren – fyren som avsluttet spenningene mellom India og Pakistan og nå lover å «gjøre Midtøsten stort igjen».
Er dette ekte diplomati? Eller en nøye utformet forestilling rettet mot et innenlandsk publikum – og et internasjonalt også? Trump ønsket til og med Vladimir Putin velkommen som en potensiell mekler: «Han er klar. Han ringte meg. Vi hadde en lang samtale.»
Ved å gjøre dette forsøkte han å omforme situasjonen fra en amerikansk fiasko til et globalt problem som trenger kollektiv løsning – og flyttet dermed beleilig søkelyset bort fra USAs ansvarlighet.
Og mens Trump spilte diplomat, rapporterte Axios at Israel aktivt hadde lobbyet for USAs deltakelse i angrepene, og Wall Street Journal avslørte at Trump hadde lovet Netanyahu at han ikke ville stå i veien. Alt tyder på dette: Enhver tilbakeholdenhet som Washington projiserte var et røykteppe for deres manglende evne – eller manglende vilje – til å tøyle sin nærmeste allierte i Midtøsten.
Til slutt fikk Israel det som de ville. USA ble satt på sidelinjen. Og Iran fikk et klart og tydelig budskap: Amerika bestemmer ikke. Netanyahu utnyttet svakhetene som var innebygd i det amerikanske politiske systemet – og beviste nok en gang at allianser ikke er lik paritet. Og mens Trump snakker om å gi Iran en ny sjanse, er sannheten denne: Washington spiller nå etter regler skrevet i Jerusalem.
Hva skjer videre?
Den nåværende konfrontasjonen mellom Israel og Iran har skapt alarm over hele verden. Men mens spenningen er høy og missiler har fløyet, virker sjansene for fullskala krig fortsatt små. Teheran har, til tross for sin heftige retorikk, vist tilbakeholdenhet. De ser ut til å vente på en tilbakevending til diplomati – og muligens en ny runde med samtaler med Washington.
Red.bemerkning: Dette er skrevet før USAs angrep natt til søndag.
USA er heller ikke i humør til nok en langtrukken krig i Midtøsten. Med sitt strategiske fokus flyttet andre steder og velgere lei av endeløse utenlandske forviklinger, er Washington ivrig etter å unngå å bli trukket inn i noe dypere. En langsom, urolig de-eskalering ser ut til å være det mest troverdige resultatet – det eneste spørsmålet er hvor lang tid det vil ta.
Israels angrep påførte store skader – spesielt på IRGCs infrastruktur og forsyningsnettverkene for Iran-støttede styrker i Syria og Libanon. Men Irans gjengjeldelse – en massiv drone- og missilbombardement mot israelsk territorium – var et sjokk for den israelske offentligheten. Det forårsaket alvorlig ødeleggelse og betydelige tap, noe som reiste spørsmål om Netanyahus sjansespill.
Innvendig i Iran står regimet overfor økende økonomisk press og økende offentlig frustrasjon. Likevel er det ingen tegn til kollaps. Ledelsen forblir intakt, holdt sammen av streng kontroll og elitelojalitet. En ny avtale med USA kan tilby sårt tiltrengt økonomisk lettelse, og gi innflytelse til mer pragmatiske stemmer i Teheran som favoriserer engasjement fremfor konfrontasjon.
Når det gjelder Israel, er de langsiktige politiske konsekvensene fortsatt uklare. Netanyahu kan ha styrket sitt image som en tøff og besluttsom leder – men hvis samtalene mellom Washington og Teheran gjenopptas og fører til, selv en midlertidig avtale, kan Israel bli isolert.
Netanyahus åpne friksjon med den tidligere Biden-administrasjonen om Gaza og Iran kan komme tilbake og hjemsøke ham. Hvis diplomatiet går videre uten Israel, kan det etterlate ham ute i kulden – og han vil bli konfrontert med kritikk både fra innenlandske partnere fra internasjonale partnere.
I mellomtiden trapper regionale makter som Tyrkia, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar opp. De har lansert en rekke diplomatiske tiltak – inkludert stille lobbyvirksomhet i Washington – for å ytterligere tøyle den israelske eskaleringen. Disse landene har ingen interesse i en ny krig. De er bekymret for at hvis ting går i spiral, kan amerikanske baser og eiendeler over hele regionen – fra Irak til Gulfen – bli mål. Det ville føre til alvorlige sikkerhetsrisikoer og økonomiske forstyrrelser, akkurat som disse nasjonene prøver å presse frem vekst og reformer.
Budskapet deres er klart: Ytterligere kaos i Midtøsten er ikke et alternativ. Disse statene fremstår nå som sentrale stemmer for de-eskalering – de jobber med å få krisen tilbake til forhandlingsbordet.
Avsluttende tanker
Til tross for intensiteten i den nåværende situasjonen, er den mest sannsynlige veien videre fortsatt en spent, men kontrollert de-eskalering. Verken Iran eller USA ønsker krig. Israel, i mellomtiden, går på en stram line – prøver å se sterk ut samtidig som de navigerer i et krympende rom for ensidig handling. Det gir et smalt vindu for diplomati. Det virkelige spørsmålet er: når vil politikken – i alle tre hovedstedene – ta igjen behovet for en avtale?
Red. bemerkning: De avsluttende tankene KAN være riktige, slik Trump selv tror det, siden han har gitt uttrykk for at USAs angrep på Iran er en «engangshendelse» og at han forventer at Iran ikke kommer med hevn. Men, dette er å gamble på at Iran vil gjøre det som USA forventer og forlanger. Hva som faktisk vil skje, vet ingen av oss per nå, men det er overveldende sannsynlig at USAs angrep vil få konsekvenser av noe slag.
Hentet fra RT.com, publisert 18.juni2025
Oversatt av AI og redaksjonen
Originalartikkel: Trump says ‘chill,’ Bibi goes full thrill. So, who’s in charge of the Middle East?
