Derimot: Valget: Det meste blir som før. Vi vikles stadig dypere inn i EU via EØS. – Derimot
derimot.no:
Fortsatt EU-tilnærming
Av Jan Christensen
Valgresultatet var ikke overraskende. Arbeiderpartiet fortsetter med regjeringsmakt – i hvert fall inntil videre. Fremskrittspartiet fikk stor framgang. Høyre gikk tilbake. Alle landsomfattende partier fra det gamle storting fortsetter i det nye. Ingen nye partier klarte å erobre stortingsplass selv om de samlet fikk nær 5% av stemmene.
I Nils Kjærs «Det lykkelige valg» skrev stortingsmann Celius til sin kone Lavinia: Her er det godt å sitte.
Er valg og Storting uttrykk for folkevilje og makt? Eller mest politiker-underholdning med liten betydning for folk flest?
For Nei til EU var valget både seier og nederlag. Det er flere representanter i det nye storting som ikke ønsker at Norge skal søke om EU-medlemskap enn det var i det forrige. Samtidig er det færre i det nye storting som vil ut av EØS.
EØS-avtalen har – i de over 30 år den har eksistert – betydd stadig mer EU inn bakveien. Det er all grunn til å tro at dette vil bli videreført.
Å søke medlemskap i kommende stortingsperiode vil derfor neppe bli aktuelt. Frykten er stor – både for polarisering og folkeavstemning med tap for tredje gang.
I stedet: Innføring av alskens nye byråkratdirektiver og forordninger fra EU, mer eller mindre i det skjulte. Nå som før.
Med Senterpartiet i regjering, ble mange EU-krav satt på vent. Det såkalte «handlingsrommet» fungerte ikke som noe reservasjon eller veto, bare som utsettelse.
Denne praksisen vil høyst sannsynlig fortsette. EU har mer å tape på et dårlig forhold til Norge enn omvendt, og kan i de fleste saker smøre seg med tålmodighet.
Usikkerheten ligger derfor mindre her, og mer på EU-vennlige norske politikere. Det er snarere de som ønsker et Norge stadig nærmere EU.
Med Miljøpartiet de Grønne (MdG) som nær støttespiller, og med Høyre og Venstre i kulissene, kan Støre få politisk flertall for alle EU-tilnærminger. Spørsmålet er hvor mye han er villig til å ofre? Vi han risikere forholdet til venstresiden, kanskje også noen egne partifeller, til fordel for et stadig tettere «Europasamarbeid»?
ACER4-direktivet kan bli en av de første prøvesteinene. At EU – med sin mislykkede energipolitikk – vil ha mest mulig kontroll over vannkrafta vår, er kjent for de fleste.
Med Norgespris og fast strømpris – som i hvert fall i nær framtid vil bety litt lavere strømregninger for folk flest – kan motstand nøytraliseres fram til en eventuell tilslutning er banket igjennom.
Hvorfor da vente og risikere å bli tatt til inntekt for Russland? Putin ønsker jo et splittet Europa, og vil glede seg over et Norge som ikke marsjerer i takt. I hvert fall om en skal tro Høyres Ine Eriksen Søreide og Venstres Gro Melby.
Hvor troverdig samarbeidspartner er et MdG som vil inn i EU?
Hvor forpliktende er Fremskrittspartiets EU-standpunkt? I sin tid var partiet pådriver for EU-lover som nå koster oss dyrt.
MdG kom over sperregrensen fordi de fortsatt ville ha Støre som statsminister.
FrP har programfestet nei til medlemskap, men ønsker fortsatt EØS-avtale – i forbedret utgave.
Klarer de å få til noe som verken SV eller Senterpartiet fikk til – den gang de satt sammen med Arbeiderpartiet rundt Kongens bord? Neppe!
Både MdG og FrP har ei ustabil velgermasse og lite «grunnfjell». Partiledelsen har stor innflytelse. Her som i andre partier – ønsker mange i ledelsen seg inn i «maktas korridorer». For eksempel som statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver. Det forutsetter posisjon, ikke opposisjon.
For et troløst MdG og et like troløst FrP, er det neppe for store politiske kostnader å bryte med tidligere valgløfter.
Med den «spente» internasjonale situasjonen som bakteppe, kan nye standpunkter forsvares. MdG kan gå til høyre, FrP kan skrinlegge sin EØS-reformiver. Et mer «gammeldags» Senterparti, uten trofaste EU/EØS-motstandere som Lundteigen og Alstad, kan også skape usikkerhet.
Da er det slutt for Støre, og Listhaug blir vår ny statsminister.
For oss som både er i mot EU og EØS, gir resultatet av stortingsvalget få forhåpninger. Det meste blir som før, uansett regjering. Med et Norge som vikles stadig mer inn i EUs fangarmer er det duket for fire nye år der EU-motstanden ties i hjel, og der pengesterke bakmenn sponser ei høylytt ja-side fattig på argumenter.
Hvordan komme ut av uføret?
