Det finnes et uendelig tall ulike virus: Deres oppgave er å hjelpe til at vi overlever.

Denne artikkelen snur det mange tenker helt på hodet. Men noen ganger er det ikke bare nyttig å studere verden nedenfra og ikke ovenfra, det er helt nødvendig for å få utvidet forståelsen og perspektivet vårt. Jeg har ikke kunnskaper til å si noe sikkert om det som fremkommer her er helt korrekt eller ikke.

På den andre siden vet jeg at nye perspektiver hjelper til å utvide tenkning og forståelsen. Jeg tror ikke vi vet alt om organismene her på jorden og samspillet mellom dem, tvert imot tror jeg det meste fortsatt er ukjent.

Artikkelen under er nok for spesielt interesserte, men det er geit nok. En kan aldri være alle til lags. Tvert imot er en viktig oppgave for derimot.no å utfordre vanetenkning og fastlåste oppfatninger.

Knut Lindtner
redaktør derimot

“Arten vår blir genmodifisert”: Menneskehetens marsj mot utryddelse?

Analyse av mikrobiomet og viromet

Del I

Av David Skripac

Global Research, 4. oktober 2021
745

Dette året markerer et sentralt vendepunkt i menneskets historie. For første gang siden starten på den menneskelige sivilisasjon, blir arten vår genetisk modifisert. Vaksineprodusenter har nå gjort det mulig for menneskets genom å bli permanent endret – og menneskehetens forhold til naturen for alltid endret – ved hjelp av en eksperimentell farmasøytisk injeksjon som feilaktig blir referert til som en “vaksine.”

I lys av denne skjellsettende hendelsen tror jeg at vi må se edruelig på motivene og handlingene som forandrer menneskeheten slik vi kjenner den. Samtidig må vi undersøke vår stadig mer destruktive behandling av den naturlige verden.

For å undersøke de mange variablene som fremskynder menneskehetens bortgang og saboterer vår unike rolle som forvaltere av jorden og dens milliarder av plante- og dyrearter, har jeg delt denne studien i fire hoveddeler, som vil vises som separate artikler.

Mikrobiomet

Mikrobiomet (avledet av de greske ordene micro, som betyr “lite” og biotikos, som betyr “knyttet til livet”) er et massivt økosystem som består av billioner av mikroorganismer. Utrolige 40 000 arter av bakterier , 300 000 parasitter , 65 000 protozoer og mellom 3,5 millioner og 5 millioner sopparter bor i miljøet rundt oss og lever i eller på menneskekroppen. Denne komplekse verdenen av mikroorganismer utskiller kontinuerlig et hav av virus, som fungerer som et kommunikasjonsnettverk for bakterier, parasitter, protozoer og sopp. Og som vi snart vil oppdage, har disse virusene alltid vært her for å hjelpe oss, ikke hindre oss. Med andre ord, de er livsbekreftende, ikke dødsfremkallende.

Her er et hint om mikrobiomets kompleksitet, utrolige mangfold og uendelige størrelse: Antall gener i soppriket er minst 125 billioner! Det menneskelige genomet består til sammenligning av bare 20 000 gener. En fruktflue har 13 000 gener, en loppe 31 000 . Når det gjelder genetisk kompleksitet, har det menneskelige genomet bare et lite fragment av genetisk informasjon sammenlignet med den enorme verdenen av genomisk informasjon som finnes i mikrobiomet.

Et fascinerende aspekt ved mikrobiomet er dets symbiotiske kommunikasjonsnettverk, som tillater overføring av proteininformasjon fra en mikroorganisme til andre. For eksempel lar mycelnettverket (en matrise av fine hvite filamenter) i sopp soppene kommunisere med hverandre over avstander som kan strekke seg over flere kilometer. Disse mycelstrukturene er i stand til å overføre mineral- og proteinressurser mer enn en kilometer. Hvordan? De bruker lysenergi og elektroner som strømmer gjennom veiene i jordsystemet. På denne måten hjelper mikrobiomet planter og andre flercellede livsformer til å blomstre. Det er ingen overdrivelse å kalle det myceliale nettverket i soppriket for “hjernen” til planeten. Forøvrig er alle de ørsmå, intelligente organismene som utgjør mikrobiomet drevet av solens biofotoniske energi.

Så vanskelig det enn er å forstå, så lever det minst 1,4 billiarder bakterier og 10 billiarder sopporganismer inne i menneskekroppen. Innenfor tykktarmen alene er det 3,8 x 10^13 bakterieceller. Hvert enkelt organ i kroppen, inkludert hjernen, har sitt eget mikrobiom. Hensikten med bakteriene og soppene i kroppene våre er å gi næring til og pleie cellene våre, holde oss friske og i likevekt med det større mikrobiomet som omgir oss.

Viromet

Viromet er den enorme verdenen der moder naturs budbringere eksisterer. Det består av billioner på billioner av virus produsert av mikrobiomets bakterier, parasitter, protozoer og sopp.

En gjennomsnittlig voksen menneskekropp inneholder 1 x 10^15 virus. Til sammenligning er det 1 x 10^31 virus i luften som omslutter Jorden ; i Jordens jord er det 2,5 x 10^31 virus; og i Jordens hav er det 1,2 x 10^30 virus. For å sette disse fryktinngytende tallene i perspektiv, så er 1 x 10^31 10 millioner ganger mer enn det kjente antallet stjerner i hele universet.

Enkelt sagt, et virus er genomisk informasjon, enten DNA eller RNA, pakket inn i en proteinkonvolutt. De små proteinstrengene som stikker utover fra den ytre overflaten av et virus’ proteinhylster kalles piggproteiner. Virus er ikke levende organismer. De produserer ikke sitt eget drivstoff. De har ingen metabolisme for å produsere energi. Og de kan ikke reprodusere seg.

Virus har reist globalt, over det atmosfæriske grenselaget , i millioner av år, lenge før maskiner for flyreise ble oppfunnet. Deres genetiske koder har dekket jorden i en evighet, skapt biologisk mangfold og muliggjort tilpasning i hele økosystemet. Med tilpasning mener jeg at virus alltid søker å tilpasse sine genetiske koder for å skape motstandsdyktig helse i alle planetens livsformer. Det er latterlig å antyde at et virus må hoppe på et fly for å reise fra en region i verden til en annen, slik RANDs National Security Research Division vil ha oss til å tro.

Videre kommer ikke virus – inkludert koronavirus – i bølger og forsvinner deretter sporløst, bare for å mirakuløst dukke opp igjen senere på samme sted eller et annet sted. Virus forsvinner aldri, utløper aldri. De lever i hvert element i miljøet rundt oss. Kort sagt, de er allestedsnærværende og alltid til stede.

Vårt forhold til bestemte virus kan endres som en konsekvens av våre skadelige handlinger mot naturen. Når mennesker forgifter og forurenser luft, jord og vann, skaper de en ubalanse mellom menneskeheten og viromet – en ubalanse som kan få oss til å komme i ubalanse i forhold til et bestemt virus.

Dessverre har det allopatiske medisinregimet, som plutokratene John D. Rockefeller og Andrew Carnegie tvang på det meste av verden med sin Flexner-rapport fra 1910, fortsatt et stort segment av det vitenskapelige samfunnet som tror at bakterier, sopp og virus er vår fiende.

Grunnlaget for Rockefellers allopatiske medisinopplegg er Louis Pasteurs mangelfulle “bakterieteori”, som hevder at mikroorganismer utenifra, som bakterier og virus, angriper, invaderer og infiserer kroppen og dermed forårsaker sykdom.

De fleste i den vestlige verden krediterer Pasteur (1822–1895) for å ha spilt en avgjørende rolle ved etableringen av det vi kaller “moderne medisin” – et paradigme som sporer opprinnelsen til enhver sykdom til en enslig bakterie.

Uten Pasteurs teori ville de fleste moderne medisiner aldri blitt produsert, markedsført eller foreskrevet – et faktum som forklarer hvorfor dagens medisinske etablissement og dets gjensidig avhengige legemiddelindustri nekter å erkjenne sine mangler eller tilstå sin ineffektivitet. 

“Terrengteorien”, derimot, som ble initiert av Claude Bernard (1813–1878) og senere bygget videre av Antoine Béchamp (1816–1908), hevder at terrenget – det vil si kroppens indre miljø – og ikke et ekstern bakterie bestemmer vår helse eller mangel på sådan. Det Béchamp omtalte som “terreng” er veldig nær det som moderne medisin nå har kalt «det medfødte immunsystemet». Som vi vil se i de følgende avsnittene, var Béchamp definitivt på rett spor når han oppdaget hvordan menneskekroppen virkelig interagerer med omgivelsene utenfor.

I motsetning til Pasteur, hadde Bechamp en akademisk, vitenskapelig bakgrunn. Han mente sykdom var et biologisk resultat av endringer som skjer i kroppen når dens metabolske prosesser kommer i ubalanse. Når kroppen er i en tilstand av ubalanse, hevdet Béchamp, blir bakterier til symptomer som i sin tur stimulerer fram flere symptomer, som til slutt fører til sykdom.

Selv om Béchamp beveget seg i riktig retning med terrengteorien, har Rockefellers bakterieavhengige farmasøytiske tyranni seiret, hovedsakelig på grunn av betydelige tilførsler av penger, som Rockefeller og Carnegie gjerne leverte i form av tilskudd til universiteter, sykehus og medisinske forskningsfasiliteter . Deres “filantropiske” storhet, som lett kunne overstige 100 millioner dollar, gjorde at de fikk påvirke politikken til hele det amerikanske medisinske etablissementet og til slutt de fleste vestlige nasjoner, og styre dem mot et utelukkende kjemisk basert allopatisk regime.

Jeg hevder i denne artikkelen at, i motsetning til hva den Rockefellerske medisin har lært oss i over hundre år, er virus ikke her for å angripe cellene våre eller på annen måte skade oss. Tvert imot, er den genetiske, molekylære informasjonen til DNA og RNA i virusene bokstavelig talt byggesteinene i livet på jorden. For å bruke en moderne analogi kan vi tenke på en informasjonsstrøm av et virus som en programvareoppdatering som bærer viktig molekylær intelligens som kan lastes opp når det er nødvendig til en hvilken som helst celle i en levende flercellet organisme – inkludert en av de 70 billioner cellene i menneskekroppen. Cellene våre regulerer hvilken ny genomisk informasjon som mottas og hvilken informasjon som ikke mottas. Virusene prøver ganske enkelt å tilpasse seg cellene for å skape motstandsdyktig menneskelig helse.

Et ord her om immunsystemet. Det er to typer immunitet: medfødt og adaptivt.

Det medfødte immunsystemet er den første og primære måten kroppen vår samhandler med et virus. Det medfødte systemet hjelper kroppen med å finne en genetisk balanse med hver nye virale oppdatering som blir presentert for den. Kroppen trenger ikke å replikere eller reprodusere den nye virusinformasjonen etter mer enn 4 eller 5 dager med oppdateringer.

Det medfødte immunsystemet fungerer på sunne grenser i menneskekroppen, for eksempel de fysiske barrierene mellom tarmen og blodet, eller på blodårene som tett regulerer bevegelsen av ioner, molekyler og celler mellom blodet og hjernen (betegnet blod-hjerne-barrieren), eller på det genetiske nivået i cellene våre (som mutagenproteinene i cellene våre). Det medfødte immunsystemet fungerer også gjennom en rekke enzymer – som APOBec3A/3G og CAS9 . Disse enzymene anses nå som sentrale for medfødt immunitet.

Det adaptive immunsystemet er den sekundære måten kroppen vår samhandler med virus.

Det adaptive systemet fester en meget spesifikk respons på et virus ved å bruke kroppens hvite blodlegemer, kjent som lymfocytter (B-celler og T-celler). B-cellene er ansvarlige for å frigjøre antistoffer i blodet. Antistoffer er kroppens andre – ikke første – metode for interaksjon med et virus etter at den mottar en ny virusoppdatering eller etter at den utvikler en ubalanse med et bestemt virus. Antistoffer er spesifikke, målrettede forsvar. De dukker vanligvis opp på scenen 3 til 6 uker etter kroppens første eksponering for et virus. Enkelt sagt fungerer antistoffer som et opprydningsmannskap, som hjelper kroppen med å rense ut virus og bakterier som ikke lenger er nødvendige. I mellomtiden er T-cellene ansvarlige for å stimulere B-cellene til å lage antistoffer.

For å forstå hvor raskt menneskekroppen tilpasser seg når den blir utsatt for viromet, se for deg  et syv dager gammelt spedbarn . Han har 1 x 10^8 viruspartikler i bare ett gram avføring. Selv om barnet ikke har evnen til å utvikle antistoffer på et så tidlig stadium i livet, tilpasser han seg imidlertid umiddelbart til disse viruspartiklene og forblir helt frisk. I stedet for å utvikle feber, forblir han i stabil likevekt – homeostase – med viromet, både mikrobielt og genetisk. Det faktum alene beviser at vi ikke samhandler med viromet gjennom vårt adaptive immunsystem, men heller interagerer med det gjennom vårt medfødte immunsystem.

Hva er den viktigste lærdommen å ta med seg utifra disse fakta? For meg er det at kroppens beslutning om å ta inn genetisk informasjon er en svært intrikat og kontrollert biologisk prosess. På mangfoldige måter holder kroppen vår seg i likevekt med det enorme havet av genetisk informasjon som vi puster inn og kommer i kontakt med hvert øyeblikk i livet.

Siden et virus ikke er en levende organisme, kan vårt medfødte immunsystem ikke drepe virus – og det vil det heller ikke. I stedet, som nevnt ovenfor, kommer det medfødte immunsystemet ganske enkelt i genetisk balanse med et nytt virus. Det gjør det ved å replikere eller motta oppdateringer fra dette viruset – og ved å svare umiddelbart på den nye virale lasten. Når den genetiske balansen er oppnådd, vanligvis 4 til 5 dager etter første eksponering for viruset, nekter vårt medfødte immunsystem å motta ytterligere oppdateringer.

Av disse fakta kan vi konkludere med at mennesker ikke kan stoppe en  “epidemi”  fra å skje, og de kan heller ikke endre banen til en epidemi. Med andre ord er det ubrukelig – faktisk verre enn ubrukelig: det er skadelig – å prøve å hindre et alltid nyttig virus ved å sette inn en ikke-godkjent eksperimentell genredigeringsenhet som er designet for å produsere en antistoffrespons (ellers kjent som en adaptiv immunsystemrespons indusert av injeksjonen). Den utdaterte vitenskapelige modellen er biologisk ulogisk og kan aldri fungere. Vi vet nå at det forstyrrer vårt vakkert utformede medfødte immunsystem, som er perfekt i stand til å håndtere alle virus som vi kan utvikle en midlertidig ubalanse med. (Nøyaktig hvordan vi utvikler en ubalanse med et bestemt virus, som HIV-viruset eller koronavirus, vil bli forklart senere i artikkelen).

Videre, i motsetning til den offisielle fremstillingen av historien som vaksineprodusenter og statlige helsemyndigheter brer ut over hele verden, er det slik at vårt immunsystem husker virus som kroppen vår har samhandlet med og genene som ble satt naturlig inn i cellene våre ved mottak av hver nye virale oppdatering. I det medfødte immunsystemet er for eksempel enzymet Cas9, som er ansvarlig for å splitte overflødig DNA når for mye av en viral last blir presentert til en celle, den naturlige minnedatabanken som vil huske hvilket DNA -mønster den møtte.

I tillegg blir de permanente journalene som oppbevares av et medfødt immunsystem, overført til etterfølgende generasjoner av mennesker, som derfor aldri vil ha en inflammatorisk induserende reaksjon på et bestemt virus. Selv i det adaptive immunsystemet gir B-cellene (kilden til antistoffer) og T-cellene (B-cellens stimulans) varig immunitet.

En flerstrenget NIH-studie presentert av Center for Infectious Disease Research and Policy (CIDRAP) i 2008 viste definitivt at antistoffimmunitet kan vare livet ut. I den studien samlet en gruppe forskere, ledet av Dr. Eric Altschuler, blodprøver fra 32 overlevende – mellom 91 og 101 år – av influensapandemien i 1918, Spanskesyken. (Egentlig er det riktige navnet på den pandemien Kansas-influensaen, etter opprinnelsesstedet.) Til sin forbløffelse oppdaget forskerne at nesten et århundre senere bar alle deltakerne i studien fremdeles antistoffene mot den samme influensastammen.

Basert på funnene fra den 21 år gamle studien, kan vi avvise propagandaen som de vanlige mediene og medisinske organisasjonene påtvinger oss . Det er ikke sant at naturlig immunitet mot SARS-CoV-2-viruset kan forsvinne seks måneder til et år etter første eksponering. Og det er ikke sant at en eksperimentell injeksjon er den eneste måten en kan oppnå immunitet på. Slike ubegrunnede påstander er rett og slett listige påfunn for å fremme den ondsinnede agendaen til legemiddelindustrien og de andre teknokratene som opererer i kulissene.

Hovedpoenget er: Kraften til den naturlige immuniteten vil alltid utkonkurrere enhver oppfattet immunitet mot et virus som sies å skyldes en injeksjon, enten eksperimentell eller regjeringsgodkjent.

Biologisk sett er alt liv på jorden bygd opp av de molekylære genetiske RNA- og DNA-sekvensene som finnes i virus. Disse virusene er utsøkt designede genetiske leveringssystemer som er avgjørende for å starte og opprettholde liv på jorden. Faktisk ble mer enn 50 prosent av de 20 000 genene som er arvet av dagens mennesker satt inn for millioner av år siden i pattedyrsgenomet av disse små naturens vidunder. Minst 8 prosent av disse genene ble satt inn av RNA-retrovirus som ligner på HIV-retroviruset. (Et retrovirus er et RNA-virus som setter inn en DNA-kopi av genomet i vertscellen for å kopiere seg selv.) Like spennende er det faktum at retrovirale oppdateringer for millioner av år siden spilte en nøkkelrolle i fremveksten av morkake-pattedyr.

Interessant nok viser en studie fra 2017 publisert av National Institute of Health (NIH) at mange av oss bærer HIV-retroviruset uten å vite det. I denne studien ” undersøkte forskerne ikke-menneskelige sekvensdata fra helgenomsekvensering ” av blodet til 8 240 voksne som bor i USA og Europa – ingen av dem ble påvist å ha noen smittsom sykdom. De fant at hele 42 prosent av deltakerne testet positivt for tilstedeværelsen av 94 kjente virus. Disse virusene inkluderte HIV-viruset, hepatitt B-viruset, hepatitt C-viruset og influensaviruset.

Vi har blitt opplært av det medisinske samfunnet og de bedriftskontrollerte mediene til å tro at HIV-viruset bør dominere hos mennesker som bor i Afrika sør for Sahara. Tross alt, blir vi fortalt, kommer 95 prosent av alle “HIV-positive” tilfeller fra den regionen i verden. Hvis det var tilfelle, ville vi forvente å se svært lite HIV i andre regioner og en langt høyere forekomst av, for eksempel, hepatitt C eller influensa. Ikke slik: Det er bare omvendt! Faktisk fant 2017-studien en femdoblet høyere forekomst av HIV-viruset enn hepatitt C og influensa hos de 8 240 asymptomatiske amerikanerne og europeerne. Utrolig nok var hver enkelt i balanse med HIV-viruset, selv om ingen av dem noen gang hadde reist til Afrika.

Siden mange mektige organisasjoner, både offentlige og private, tjener på de enorme tilskuddene og donasjonene som viderefører den endeløse AIDS-bevegelsen, er det ikke overraskende at det ikke er gjort noen vitenskapelig fagfellevurdert studie for å gi avgjørende bevis på at et virus kalt HIV forårsaker en sykdom som heter AIDS. Hvis en slik undersøkelse skulle gjennomføres, ville det bevise at HIV-fører-til-AIDS-hypotesen er grunnløs og, mer presist, uredelig.

Spørsmålet forskere bør fokusere på er: Hva er det som skjer i Afrika sør for Sahara som skaper et så unormalt forhold mellom mennesker som bor i dette området og HIV-retrovirus, noe som får 95 prosent av dem til å teste HIV-positive?

For å få svar på det spørsmålet, må vi se på terrenget hvor virus bor og holder seg i balanse med menneskekroppen. (Med “terreng” mener jeg her et geografisk område med tilhørende økosystem. Jeg refererer ikke til den før nevnte Bernard/Béchamps terrengteori.) Når et terreng forstyrres av noe unaturlig for det – for eksempel forgiftning av miljøet av uansvarlig menneskelig oppførsel – tar virusene overhånd og kroppens balanse med viromet går tapt.

Med tanke på terrenget finner vi at faktor nummer én, som er felles for alle såkalte smittsomme epidemier eller pandemier, er ødeleggelsen av økosystemet. Med andre ord har det naturlige terrenget blitt endret av uansvarlig menneskelig oppførsel i en slik grad at vår medfødte tilpasning til all genetisk informasjon som omgir oss blir undergravd.

Det er ikke det at virusene forårsaker en sykdom. Det er snarere at de ganske enkelt presenterer for kroppen et nytt alternativ for genetisk tilpasning. Kroppens medfødte immunsystem bestemmer deretter hvor mye av den nye informasjonen den vil absorbere. Hvis cellene trenger akutt reparasjon – kanskje som et resultat av dårlige kostholdsvalg, en stillesittende livsstil eller giftige stoffer i miljøet – vil viruset skape en betennelseshendelse når kroppen går gjennom sin regenererende prosess. Dette er vanligvis ledsaget av feber, tap av matlyst og forhøyet antall hvite blodlegemer. En slik inflammatorisk hendelse er det vi vanligvis omtaler som “influensa”.

Det vi nedsettende kaller en inflammatorisk hendelse – som antyder at det er dårlig for kroppen – er faktisk en del av kroppens helbredelsesprosess. Betennelsen er nødvendig for å skape regenerering i kroppen. Den handler på vegne av kroppen, ikke mot den. Men hvis kroppens mikrobiom er mett i stedet for å hungrende, trenger den ikke en oppdatering, og derfor vil ingen betennelse finne sted.

Når det gjelder Afrika sør for Sahara, dør økosystemet. Sammenbruddet av næringsrike jordsystemer, dårlig vannhygiene, mangel på grunnleggende sanitet, en kronisk underernært befolkning og fullstendig eliminering av tradisjonelt økologisk jordbruk – overtatt av den såkalte grønne revolusjonen, prakket på utviklingslandene av det industrielle landbruket – har forårsaket at en stor del av befolkningen der har utviklet en ubalanse mellom sitt medfødte immunsystem og miljøet. Syndromet kjent som “AIDS” er et uttrykk for denne ubalansen. HIV-viruset, som først ble oppdaget av den franske virologen Luc Montagnier, har blitt feilaktig anklaget for å være den viktigste årsaken til AIDS – en form for «guilt by association». Faktisk er at HIV-viruset er godartet og ikke prøver å overta mekanikken til noen celle.

Den virkelige roten til problemet er at det medfødte immunsystemet til det afrikanske folk sør for Sahara har blitt degradert av mangel på ernæring i en slik grad at de blir byttedyr for et mylder av sykdommer, som samlet har blitt gruppert under den ene tittelen “AIDS”. I stedet for å forholde seg til virkeligheten om hva den alvorlige økologiske katastrofen forårsaker, kaster “forskere” skylden på HIV-viruset, som et dekke for å skjule flere tiår med miljø- og økonomiske forbrytelser fra regjeringer og korporasjoner sin side.

Utifra informasjonen som er dekket så langt, kan vi med rette konkludere med at det er umulig for virus eller patogener å skape smittsomme sykdomspandemier og epidemier – for det finnes ikke noe slikt  som en smittsom sykdom i tradisjonell forstand av begrepet – f.eks. “AIDS”, “Ebola” og andre ubegrunnede “virale” pandemier. Ja, farmasøytisk propaganda har pushet paradigmet om smittsomme sykdommer på verdens tenkning i århundrer. Men troen på at slike sykdommer eksisterer er ikke mer enn en utvekst av Pasteurs tilbakeviste bakterieteori. Det vi vanligvis omtaler som en epidemi eller en pandemi er ganske enkelt et resultat av et forringet medfødt immunsystem som dukker opp i et segment av planetens befolkning. Årsakene til denne nedbrytningen kan omfatte kjemisk forgiftning fra ugressmidler, plantevernmidler eller genmodifiserte matvarer, som vi vil se nærmere på nedenfor. 

Som vi kan se av beskrivelsen ovenfor av viromet, er det ingen overdrivelse å si at viromet er språket for alt liv på jorden. Vi svømmer bokstavelig talt i et stort hav av genomisk informasjon som var avgjørende for at livet kunne begynne og blomstre på denne dyrebare jorden, og som fortsatt prøver å hjelpe alle arter å overleve.Opphavet til organismene som utgjør mikrobiomet har bygget en viromisk informasjonsstrøm som har muliggjort tilpasning og biologisk mangfold på planeten. Og den samme viromiske informasjonsstrømmen er ansvarlig for å bygge menneskearten.

Dermed er mennesker ikke atskilt fra viromet og mikrobiomet, men er snarere en integrert del av viromets og mikrobiomets enorme, komplekse økosystem. Likevel har vi i økende grad plassert oss selv i direkte opposisjon til selve det levende systemet som vi er en iboende del av: naturen.    

*

Oversatt av translate.google/Monica Sortland

Tidligere publisert på derimot.no

Post Views: 600

Les artikkelen direkte på derimot.no