Derimot: USA’s hegemoni rakner. Det amerikanske imperiets sammenbrudd, del III: Diplomati og «myk» makt. – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Av Eric Striker

USAs prestisje har sunket raskt. Krigen i Irak i 2003, finanskrisen i 2008, Edward Snowdens avsløringer av NSAs spionasjeprogram, bevæpningen av den amerikanske dollaren og USAs diplomatiske isolasjon til støtte for Israels folkemordskrig i Gaza har svekket Washingtons argument om at landet er unikt kvalifisert til å opprettholde rettsstaten og at det har et universelt mandat til å påtvinge verden sin politiske ideologi.

Begrepet «soft power», popularisert av Joseph Nye, hevder at nøkkelen til amerikansk hegemoni ligger i evnen til å inspirere til lydighet, snarere enn å oppnå lydighet gjennom tvang. Ifølge Nye gjør USAs populærkultur, politiske verdier og utenrikspolitikk det mulig for landet å overbevise nasjoner til å adlyde gjennom forførelse, i stedet for de tradisjonelle virkemidlene gulrot (bestikkelser) eller pisk (krig).

Nye’s teori bygger på en ikke-falsifiserbar antakelse om at det finnes et stille flertall av mennesker over hele verden som foretrekker liberalt demokrati, LHBT, spesiell minoritetsbeskyttelse, feminisme, multikulturalisme og individualistisk økonomi fremfor førkrigstidens «sterke guder» av nasjonalisme, tradisjon og kollektivisme. Verden elsker kanskje iPhones og Coca Cola, men som den berømte Chicago Bulls-fan’sen Kim Jong Un viser oss, det betyr ikke at man alltid omfavner det amerikanske systemet.

Denne tankegangen har uten tvil gitt amerikanske eliter så store skylapper at de har gått på diplomatiske nederlag på flere arenaer som kunne vært unngått. Den regelmessige forekomsten av «fargerevolusjoner» på 1990- og 2000-tallet kunne gi Nye rett i sitt syn, men denne typen opprør har ikke lyktes de siste årene, ettersom USA har falt i unåde som politisk modell og landene har blitt mer sofistikerte når det gjelder å bekjempe Washingtons skjulte innflytelse (for eksempel gjennom ikke-statlige organisasjoner) og spionasje.

Den største svakheten ved Nye’s teori er at den ikke tar høyde for at antiliberale idealer kan være attraktive. Under den kalde krigen posisjonerte USA seg med en viss suksess som forsvarer av kristen sivilisasjon og menneskelig frihet mot sovjetisk ateisme og totalitarisme. Men siden 2012 har Vladimir Putin jobbet for å posisjonere landet sitt som en motpol til USAs fiksering på seksuelt avvikende atferd, for å bli den globalt ledende stemmen for heteronormativitet og den tradisjonelle familien, en posisjon som det overveldende flertallet av menneskeheten – også i vestlige land – er enig i. En lov som nylig ble vedtatt og som tvinger amerikanske ambassader i utlandet til å skjule LHBT- og Black Lives Matter-flaggene de tidligere har flagget med, tyder på at denne typen myk makt er mer effektiv enn det liberale akademikere er komfortable med å innrømme.

I dag fortsetter nasjoner som USA anser som «demokratier» og som er fanget i et nett av atlantiske traktater, å velge ledere som kjemper for å forsvare etniske majoriteter og mot innvandrere, og som lover å slå ned med lov og orden på sin side,  og  er forsvarere for tradisjonelle verdier, slik vi har sett med Recep Erdogan i Tyrkia, Viktor Orban i Ungarn, Narendra Modi i India, Giorgia Meloni i Italia og til og med presidentvalget av Donald Trump i 2016.

I Frankrike har Emmanuel Macron vært nødt til å gå til offentlig angrep på USAs anti-hvite verdier for å avverge utfordringer fra personer som Marine Le Pen, mens regjeringen i Tyskland er i panikk over de gode meningsmålingene til Alternativ Fur Deutschland.  Tucker Carlsons besøk i Russland nylig, der han lovpriste den offentlige ordenen og dagligvarebutikkene, var et svært demoraliserende øyeblikk, ikke bare for den amerikanske eliten, men også for deres partnere i Russlands anti-Putin-liberale opposisjon, som er blitt helt avhengig av bildet av et rikt og korrupsjonsfritt Amerika for å rekruttere folk. Når man ser på hvor det folkelige momentumet befinner seg både i og utenfor Vesten, må man stille spørsmål ved hvor mange nasjoner som vil fortsette å være forpliktet til strukturer som NATO når NATOs militære og økonomiske makt blir matchet eller til og med overskygget av motstandere som Russland og Kina.

Det som USA oppfatter som demokrati, har nå gått tilbake globalt for 20. år på rad. USAs utenrikspolitiske diskurs har blitt stadig mer leiesoldataktig og ondsinnet, og USA benytter seg i økende grad av trusler om økonomiske sanksjoner, militær intervensjon eller betydelige kompromisser for å oppnå ettergivenhet. Noen har bemerket at «globaliseringen» i virkeligheten er en amerikanisering, og alle er enige om at globaliseringen nå er på rask retrett.

Samtaler som er kritiske til det amerikanske hegemoniet, har brutt ut av den stivnede venstretradisjonen og blitt mainstream og pragmatiske, også i nasjoner som anses som trygge innenfor Washingtons sfære. Blant disse nye stemmene finner vi tilhengere av liberalismen, som har begynt å uttrykke motstand mot innflytelsen fra Washington, California og New York, og har begynt å snakke i antikolonialistiske termer. Den engelske akademikeren Angus Hanton argumenterer i sin nye bok «Vassal State» for at amerikanske finansfolk og multinasjonale selskaper plyndrer Storbritannias økonomi og fullstendig har uthulet landets suverenitet. Emmanuel Todd, en mann med liberale idealer, har gitt ut bestselgeren «La Défaite de l’Occident» , som advarer Frankrike om at den amerikanske ordenens undergang er nært forestående. Den anerkjente amerikanske økonomen Michael Hudson og den norske akademikeren Glenn Diesen er av samme oppfatning.

USA vekker med andre ord verken beundring eller respekt, noe som fører til økt avhengighet av hard makt, noe som har den påfølgende effekten at den globale motviljen øker.

Kinas enestående fremgang, som tilbyr en inngangsport til økonomisk velstand og teknologisk innovasjon uten å måtte omfavne alle USAs nihilistiske og lite intuitive verdier, har undergravd gulrottens makt (tilgang til mektige amerikanske dollar). Etter hvert som nasjoner som Russland og Iran møter Washingtons militære trusler direkte og setter en stopper for deres globale ambisjoner, er frykten for pisken i ferd med å forsvinne.

Fremtidens verden er i ferd med å bli preget av en rekke a la carte-forhold, der små og mellomstore nasjoner må forholde seg til flere makter – USA, EU, Kina, Russland og til og med Iran – på sine egne premisser og ut fra sine egne interesser.

Diplomati

En av de store endringene i verdensøkonomien er rivaliseringen mellom USAs internasjonale pengefond og Kinas Belt and Road Initiative.

Belt and Road-initiativet (BRI) har som mål å utfordre USAs maritime handelssystem ved å skape en ny «silkevei» som knytter sammen global økonomisk utveksling over land.

IMF-mottakere (Det internasjonale pengefondet) mottar vanligvis lån, til tider med høy rente, på betingelse av at de reformerer sine politiske og økonomiske systemer, hovedsakelig ved å eliminere proteksjonisme og privatisere eiendeler. Landene er ofte ikke i stand til å betale tilbake disse lånene, noe som fører dem inn i gjeldsfeller som gjør det mulig for bankfolk og multinasjonale selskaper å dra nytte av de åpne markedene for å sikre seg privatiserte ressurser til utsalgspriser eller opportunistisk kapitalisere på gjeldssaneringsavtaler. Et berømt offer for dette gjeldsdrevne systemet var Argentina, hvis økonomi ble fullstendig ribbet av gribbekapitalisten Paul Singer ved hjelp av rovgriske statslån.

BRI skiller seg ut ved at den er infrastrukturbasert og upersonlig. Kinesiske banker betaler kinesiske selskaper for å (vanligvis) ansette kinesisk arbeidskraft til å bygge infrastruktur med kinesiske råvarer for fattige land. Disse er som regel strukturert som joint ventures, der mottakere som ikke kan betale tilbake lånene, gir kinesiske selskaper kontroll over det spesifikke infrastrukturprosjektet (havner, motorveier, høyhastighetsbaner osv.) helt til fortjenesten har nedbetalt investeringen og prosjektet overleveres.

Rundt 150 nasjoner har sluttet seg til Kinas BRI, mens IMF for øyeblikket har 35 klienter.

Et viktig salgsargument for BRI er den kinesiske politikken om ikke å blande seg inn i lokale kulturelle eller politiske anliggender. Kineserne har ingen problemer med å gjøre forretninger med nasjoner som er utpekt som pariaer av liberale institusjoner, som Hviterussland, hvis første nasjonale bilfabrikk ble bygget av BRI-systemet, eller Ungarn, Eritrea, Iran, Talibans Afghanistan og så videre.

IMF har derimot utviklet seg til å bli en institusjon som brukes til å påtvinge globalistiske ambisjoner og drive sosial ingeniørkunst i form av lånevilkår som krenker lokale verdier og undergraver suverene staters egeninteresser. Eksemplene er mange. I fjor uttalte IMF at de ikke vil låne Tunisia penger før landet slutter å slå ned på ulovlig innvandring og at de heller slipper inn afrikanske migranter. Både IMF og Verdensbanken, med USAs ambassadør i spissen, har truet med å trekke tilbake milliardlån til Ghana fordi parlamentet har vedtatt en lov som forbyr offentlig fremvisning av homoseksualitet. I Egypt har IMF lokket med milliarder av dollar i redningspakke på betingelse av at landet aksepterer å ta imot de palestinere som Israel ønsker å etnisk rense fra Gaza.

I teorien kunne nasjoner forhandle med både Kina og USA, men amerikansk diplomati er ofte et nullsumspill. Antagelsen om at USA alltid vil være det beste alternativet, blir satt på prøve av Kinas mot-modell for global utvikling, til fordel for tidligere maktesløse nasjoner.

Washington truet først den populære salvadoranske presidenten Nayib Bukele med sanksjoner på grunn av hans nå internasjonalt lovpriste kriminalitetsbekjempelse. USA, som begynte å omtale Bukele som den nye Hugo Chavez, ble motarbeidet da den salvadoranske lederen svarte med å åpne døren for Kina og signalisere støtte til Russland. Det fikk Washington til å snu på flisa, som endte opp med å lære seg å leve med det i stedet for å risikere å bli bedt om å trekke seg ut. El Salvadors nasjonalbibliotek, et imponerende, moderne utdanningsbygg som er kronjuvelen til Bukele-regjeringen, ble bygget som et vennskapstegn fra Kina.

I Ungarn ser det også ut til at Washingtons og Brussels innflytelse er i ferd med å svekkes. I forrige måned holdt David Pressman, USAs  ambassadør i Ungarn, en tale der han lovet å straffe og felle Viktor Orbans folkevalgte regjering. I talen uttalte Pressman: «Selv om Orbán-regjeringen kanskje ønsker å vente ut USAs regjering (drøye tiden), vil USA absolutt ikke vente på Orbán-administrasjonen. Mens Ungarn venter, vil vi handle.»

Orban har trukket på skuldrene av disse truslene ved å øke drastisk de økonomiske båndene til Kina og Russland. Orban har gjort den USA-vennlige fraksjonen i det ungarske parlamentet rasende ved å støtte utvidelsen av et kinesisk universitet i Ungarn og å signere en kontrakt med Russland om å bygge et atomkraftverk i landet.

Andre regionale «fredløse», som Bulgaria og Slovakia, følger etter. Hvis de økonomiske og militære fordelene ved å være med i NATO eller EU ikke lenger rettferdiggjør den ubarmhjertige innblandingen fra utenlandske aktører, er det bare et tidsspørsmål før disse landene forlater alliansene.

Et annet stort tilbakeslag for amerikansk diplomati skjer i den ressursrike Sahel-regionen i Afrika. Nasjoner som Mali og Burkina Faso har kastet ut Frankrike og USA og i stedet valgt militær støtte fra Russlands Wagner-gruppe og økonomiske partnerskap med Kina. Tsjad, den siste afrikanske nasjonen med fransk militær tilstedeværelse, er i ferd med å vende seg vekk fra Frankrike og orienterer seg mot Russland og Kina, selv om Macron-regjeringen trygler dem om å bli i «samarbeidet» med Frankrike.

Den nye militærregjeringen i Niger, som huser en amerikansk base med 1.000 soldater, svarte på USAs arrogante krav om å trekke seg fra makten og gjeninnsette Washington-aktivisten Mohamed Bazoum ved å beordre amerikanske tropper til å forlate landet. Nigers ledelse har konkludert med at USA ikke er i stand til å forhandle i god tro, og har lovet å dekke sine sikkerhetsmessige og økonomiske behov med hjelp av Russland og Kina. En utenrikspolitisk analytiker oppsummerte prøvelsene på følgende måte: «I denne nye multipolare verden ser det ut til at USA, som fortsatt er det rikeste og mektigste landet i verden, trenger Niger, et av verdens fattigste og svakeste land, mer enn Niger trenger USA.»

På Filippinene, en tidligere og trolig nåværende amerikansk koloni, har vi også sett glimt av trass. Rodrigo Duterte, som under hele sin presidentperiode ble trakassert av Washington og dets NGO-er på grunn av sin egen kampanje mot kriminalitet, svarte på trakasseringen med å kansellere landets ‘Visiting Forces Agreement’ med USA i 2020. Biden-administrasjonen klarte å redde dette militære nærværet – en viktig del av Washingtons anti-Kina-strategi i Stillehavet – ved å gi store innrømmelser og love å trekke seg ut av interne filippinske anliggender.

Da Ferdinand Marcos jr. ble innsatt som president i 2022, ble han godt mottatt av Washington, som antok at han var en konsekvent USA-vennlig president, men Marcos jr. har selv etterlignet noe av Dutertes selvhevdende holdning, blant annet ved å knytte tettere økonomiske og diplomatiske bånd til Iran.

Utenriksdepartementet sliter til og med å kontrollere Saudi-Arabia, en nasjon som ofte oppfattes som en fullstendig avhengig klientstat for det amerikanske imperiet. I ett tilfelle avviste saudiene krav fra Biden-administrasjonen om å øke oljeproduksjonen for å redusere virkningen av sanksjonene mot Russland i Europa. For å gjøre vondt verre har saudiene mer eller mindre uformelt integrert Russland i OPEC.

Det kanskje største slaget mot USAs jødiske utenrikspolitiske ambisjoner var fredsavtalen mellom Saudi-Arabia og Iran som ble fremforhandlet av Kina, og som effektivt satte en stopper for den blodige sekteriske konflikten mellom sunnier og sjiamuslimer som har hjemsøkt Midtøsten i flere tiår. Siden den gang har saudiene avsluttet den grusomme krigen mot houthiene i Jemen og gjenopprettet diplomatiske forbindelser med regjeringen til Bashar al-Assad, en leder de brukte et tiår på å prøve å styrte. Nylig erklærte saudiene offentlig at de ikke vil tillate at deres luftrom brukes til å beskytte Israel mot Iran.

Når det gjelder Palestina-Israel-konflikten, har Kina og Russland overraskende fremstått som moralske ledere med sin sterke motstand mot Israels krig i Gaza, den verste grusomheten i det 21. århundret, som sendes i sanntid til milliarder av mennesker via sosiale medier. I FN fortsetter verden i tilnærmet konsensus å støtte en våpenhvile i krigen og anerkjennelse av en palestinsk stat. USA legger stadig ned veto mot disse bestrebelsene. Kommentatorer og til og med amerikanske diplomater mener at USAs betingelsesløse støtte til den jødiske statens barbari, som milliarder av mennesker er vitne til i sanntid via sosiale medier, er et «point of no return» for USAs legitimitet som internasjonal menneskerettighetspoliti.

Liberale akademikere har begynt å ta inn over seg det økende synet på USA som en dårlig aktør på den globale scenen. Noen legger skylden for USAs fallende omdømme på Trump-administrasjonens frekke og bøllete språkbruk (oppfordring til NATO-land om å beskyttelse-penger, drap på familiene til krigførende parter, stjele oljen i Syria osv.), men mange mennesker rundt om i verden synes faktisk at Trump har vært forfriskende ærlig når han har kommunisert hva USAs motiver har vært hele tiden.

Teknologi

USAs rykte som verdensledende innen teknologisk innovasjon, både når det gjelder forbrukerprodukter og våpen, er et viktig insentiv for nasjoner som er usikre på om de vil gi etter for USAs interesser. Et liv uten smarttelefonen, internett eller PC-en – revolusjonerende amerikanske innovasjoner som ble avduket og popularisert på høyden av Pax Americana på 1990- og 2000-tallet – ville vært utenkelig i dag. Nasjoner som av politiske grunner ikke fikk tilgang til disse teknologiene, sakket naturlig nok akterut i forhold til alle andre.

Dette gjelder ikke lenger for morgendagens industrier. Maktbalansen på teknologiområdet har endret seg dramatisk til fordel for et sofistikert Kina. I fjor fant Australian Strategic Policy Institute ut at USA og den liberale sfæren forøvrig lå bak Kina på 37 av 44 viktige teknologiske områder, deriblant robotteknologi, avansert produksjon, kunstig intelligens og bioteknologi.

Dette økende gapet begynner også å gjøre seg gjeldende i forbrukerprodukter, som iPhone, som siden starten i 2007 har blitt sett på som den internasjonale standarden innen mobilteknologi.

I fjor lanserte Huawei sin Mate 60-modell for å konkurrere med den nye iPhone 15. iPhone 15 fikk blandede kritikker, og forbrukerne mente at den ikke var noe å skryte av, og at den ikke tilførte noen nye funksjoner. Mate 60, derimot, overgår iPhone 15 på mange områder, spesielt når det gjelder den banebrytende muligheten til å ringe via satellitt. Amerikanske produsenter produserer allerede satellittelefoner, som er store, klumpete og vanskelige å bære med seg, men ingen har noen gang integrert denne teknologien i en smarttelefon som får plass i lommen.

Den amerikanske regjeringen har gjort det til et innenriks- og utenrikspolitisk mål å forby salg av Huawei-produkter. Utfordringen for amerikanske myndigheter er at Apple er i ferd med å bli mindre konkurransedyktig enn sine kinesiske konkurrenter fordi den amerikanske giganten foretrekker å tilfredsstille sin grådighet gjennom uproduktive tilbakekjøp av aksjer på bekostning av investeringer i forskning og utvikling. Justisdepartementet forsøker å tvinge Apple til å innovere, men det amerikanske finansdrevne økonomiske systemet gjør dette vanskelig.

De geopolitiske konsekvensene begynner å bli merkbare. Til tross for at USA har brukt trusler for å få kinesiske smarttelefoner utestengt fra så mange markeder som mulig, har Apple nå offisielt sakket akterut i det globale smarttelefonsalget. Dette er et tilbakeslag for amerikanske myndigheters overvåkningskapasitet, ettersom NSA er avhengig av bakdørstilgang til Apple og andre amerikanske telefonprodukter for å spionere på verden.

Når det gjelder elbiler, en annen arena i den teknologiske kalde krigen, har Kina langt på vei overgått USA. Tidligere i år gikk den kinesiske bilprodusenten BYD – av New York Times kalt «Tesla-dreperen» – forbi Tesla som verdens mest solgte elbil.

BYDs popularitet i og utenfor Kina er drevet av budsjettmodellene, som koster omtrent en fjerdedel av startprisen for en Tesla. BYDs modeller er relativt rimelige på grunn av deres diversifiserte tilnærming, som for eksempel egenproduksjon av batterier. Kina har i dag en elbilandel på 22 %, noe som bidrar til å redusere utslipp og smog, mens elbilandelen i USA ligger på under 6 %.

Det betyr ikke at USA ligger etter overalt. USA har overgått Kina ved å skape den første interaktive kunstige intelligensen. Denne bragden har imidlertid blitt skjemmet av den absurde skandalen med Google Gemini-boten, som var programmert til å nekte enhver normal fremstilling av hvite mennesker for å passe inn i USAs herskende ideologi.

Denne sykdommen viser symptomer i ChatGPT, det første AI-verktøyet for samtaler, som er programmert til å blokkere «hatefulle» spørsmål om rase og kjønn, samt «innhold som forsøker å påvirke den politiske prosessen». ChatGPT tillater ikke engang at brukerne genererer vitenskapelig forskning som er kritisk til transkjønnethet. Et verktøy som burde gi USA et forsprang på Kina i kappløpet om kunstig intelligens, blir nå avvist som et propagandaverktøy av en stor del av det amerikanske folket på hjemmebane.

Dette misnøyen rammer også andre strategiske områder der USA alltid har vært respektert. En kombinasjon av rasistiske ansettelseskvoter, som diskriminerer kvalifiserte hvite ansatte, og grådige innsparinger har ført til flere høyprofilerte tekniske feil på Boeings nyeste fly, noe som har gjort navnet på den verdensledende flyprodusenten til en kilde til angst når man flyr. Både anti-hvit rasisme og forretningsfilosofien «grådighet er bra» er en integrert del av amerikanismen, noe som betyr at det vil være vanskelig, om ikke umulig, å gjøre noe med dette problemet.

Tilgang til amerikanske høyteknologiske våpen har lenge fungert som et kraftfullt utenrikspolitisk verktøy, men også her har USA sakket akterut på grunn av den enorme korrupsjonen og ineffektiviteten hos de nasjonale våpenprodusentene. F-35-programmet til 1.700 milliarder dollar (norske milliarder) er fortsatt en av de største offentlige utgiftskatastrofene i USAs historie. Russlands Su-57 og Kinas Chengdu J-20 har de fleste av F-35s egenskaper, selv om noen vil hevde at J-20 er overlegen.

Når det gjelder hypersoniske missiler som er vanskelige å avskjære, er nyhetene dystre for USA. Iran, Kina og Russland anses alle å ligge langt foran USA og har testet sine første missiler og i Russlands tilfelle brukt dem i kamp, mens USAs forsøk på å teste sin versjon av denne teknologien har mislyktes.

Tidligere denne måneden overgikk den lille og tungt sanksjonerte nasjonen Nord-Korea USA ved å teste sitt eget hypersoniske missil, Hwasong-16B. Denne utviklingen har skapt flere spørsmål enn svar. Mange spekulerer i om Russland i all hemmelighet har overført denne teknologien til Nord-Korea, noe som har gitt dem et overraskende strategisk forsprang i forhold til USAs tilstedeværelse i regionen.

USA har for øyeblikket en våpeneksportfordel i forhold til Russland på grunn av krigen i Ukraina, men ønsket om å få tilgang til Russlands billigere, men mer avanserte våpensystemer, som for eksempel forsvarssystemet S-400, er fortsatt en stor barriere som hindrer strategiske makter som India i å støtte Washingtons ambisjoner om å skape et «asiatisk NATO».

Kultur

Spredningen av amerikansk popkultur, der jødene spiller en viktig rolle som smaksdommere, har vært en viktig brikke i den globale hegemoniens verktøykasse. Det er ingen tvil om at Levi’s-jeans, rockemusikk og McDonalds fenget millioner av mennesker i østblokken under den kalde krigen. I 2002 var Israels statsminister Benjamin Netanyahu mer direkte da han foreslo for den amerikanske kongressen at de burde arbeide for å sende Beverly Hills 90210 i Iran for å skape splid der, og Netanyahu utbrøt: «Det er undergravende greier!»

Den amerikanske kulturens popularitet har fortsatt noe av sin kraft, men den har utvilsomt avtatt globalt.

På 1990-tallet gjorde de halvnakne, smekre kvinnene i serien «Baywatch» til at TV-serien ble verdens mest sette TV-serie. Spol frem til 2023, og CGI-nyinnspillingen av Den lille havfrue med en svart kvinne i hovedrollen ble økonomisk fiasko i Disney-elskende Kina og det meste av resten av verden. Kinesiske anmeldere hadde ingen betenkeligheter med å fortelle hvorfor de boikottet filmen: De mente det var upassende å gi en svart person hovedrollen i et europeisk folkeeventyr, og avfeide «vestlig» kritikk av deres «rasisme» som dumt.

Innbyggere i land med store befolkninger som Kina og India tar nå avstand fra Hollywood-filmer og de verdiene de fremmer, og velger i stedet å se filmer laget i hjemlandet.

Grepet om sosiale medier, som Instagram, Youtube, Facebook osv. en gang hadde monopol på, er også i ferd med å svekkes. Den globale tilpasningen av sosiale medier på 2000- og 2010-tallet gjorde det mulig for Washingtons beslutningstakere å sende amerikansk propaganda og livsstil til smarttelefonene til unge mennesker over hele verden, noe som førte til episoder som den arabiske våren.

Amerikanske, britiske og israelske statlige aktører og frivillige organisasjoner brukte disse appene til å skape kaos og organisere vold, noe som ble brukt som begrunnelse for å forby dem i land som Tyrkia, Pakistan og Kina, noe som førte til beskyldninger fra Vesten om at de undergravde det frie og åpne internett.

Nå er den amerikanske regjeringen på defensiven og jobber for å forby eller tvinge frem salg av en av de mest populære appene i USA – den kinesiskeide TikTok – på grunn av de utbredte anti-israelske holdningene som får være på plattformen.

Russiske og kinesisk-eide sosiale medieplattformer har blitt mer sofistikerte, mens deres amerikanske ekvivalenter har stagnert, noe som har ført til at ikke-amerikanske produkter i økende grad har blitt tatt i bruk internasjonalt.

Russiske Pavel Durovs ytringsfrihetsvennlige app, «Telegram», er nå den 7. mest brukte sosiale medieplattformen, mens Elon Musks forsøk på å konkurrere, «X», ikke engang er på topp 10. Kinas WeChat er nå den femte mest brukte, TikTok er nummer seks og Weibo er nummer ti.

Kina og Russland kan nå svare ‘Amazon’ med ‘Ali Baba’ og ‘Ozon’. Googles søkemotor har fått konkurranse av Yandex og Baidu, og Yandex er mindre kontrollert og mindre sensurert enn selv den amerikanske «ytringsfrihetskonkurrenten» DuckDuckGo.

Tilgangen til amerikanske «godbiter», som Starbucks og McDonalds, har også blitt politisert av den amerikanske eliten, men ikke alltid til deres fordel. Sanksjonene førte til at de fleste amerikanske merkevarene brått forlot Russland i 2022, men de lokale erstatterne har blitt mer populære enn sine forgjengere.

I en børsmelding i februar i år viste McDonald’s en blodfattig vekst. Økonomidirektør Ian Borden pekte på boikotten fra den muslimske milliard-verdenen på grunn av selskapets støtte til det israelske folkemordet i Gaza som årsaken. Starbucks, som eies av sionisten Howard Schulz, blir også kastet ut av Midtøsten på grunn av sin støtte til Israel.

På sett og vis representerer den amerikanske homogeniseringen av verdens kultur- og forbrukerpreferanser en gjenopprettelse av menneskelig mangfold og eksklusivitet. Amerikanskproduserte produkter er ikke lenger «må-ha». Når det gjelder myk makt, betyr dette at beslutningstakerne i Washington må finne seg i en verden som ikke automatisk deler alle deres antakelser og preferanser, og de må tilpasse seg… eller gå under.


Publisert 17. april, originalartikkel:
The Collapse of the American Empire, Part III: Diplomacy and Soft Power
Oversatt av Per Johansen

Første del publisert her: Det amerikanske imperiets sammenbrudd

Andre del publisert her: Det amerikanske imperiets sammenbrudd, del II – Økonomi

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar