Derimot: USA-Oberst MacGregor: Ukrainakrigen svekker USA og styrker Russland. Vi må stoppe nå!

derimot.no:

Krig og anger i Ukraina

Washington kan angre på sin rolle i krigen i Ukraina.

Av Douglas MacGregor

Om Vietnamkrigen sa Henry Kissinger, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister under presidentene Nixon og Ford, «Vi skulle aldri ha vært der.» Om ikke lenge vil amerikanere, til og med politikerne inne i Beltway (ringveien som omgir Washington DC, red.), komme til den samme konklusjonen om Washingtons ukrainske proxy-krig mot Russland.

Ingen i Det hvite hus, senatet eller huset ville bevisst omgjøre den proxy-ukrainske krigen med Moskva til en konkurranse om «konkurrerende samfunnssammenbrudd» mellom Russland og NATO. Men her er vi. Ingen forestilte seg at Biden-administrasjonen og begge krigspartiene ville drive amerikanere og europeere inn i en politisk, militær og økonomisk dødens dal, som det ikke er noen enkel fluktrute fra. Likevel er det nettopp det som skjer.

For øyeblikket er Washington fortsatt blind for denne utviklingen. Enten på trykk, radio, TV eller online, er fortellingen klar: 

til tross for forferdelige tap – minst 400 000 ofre på ukrainske slagmarken inkludert 100 000 soldater drept i aksjon – vinner ukrainske styrker. Dessuten, sier fortellingen, vil USAs finansielle og økonomiske dominans til slutt overvelde den svake russiske økonomien.

Den ukrainske seiersfortellingen drar riktignok stor nytte av vestlige medier som aktivt «avviser» motstridende synspunkter og skildrer Russland og dets væpnede styrker i verst mulig lys. Det faktum at nesten et halvt århundre av den kalde krigen som lærte amerikanere til å tenke det verste om russere, det hjelper absolutt.

Likevel er det også form for «ekte tro», en tilstand av nasjonal narsissisme, inne i Beltway hvor en forestiller seg at Washington kan kontrollere hva som skjer tusenvis av kilometer unna i Øst-Ukraina. Budskapet gir gjenklang i kongressen fordi det hviler på en kritisk strategisk antagelse som amerikanske borgere ennå ikke har utfordret: at amerikansk nasjonal makt er grenseløs og ubegrenset – som om en rekke strategiske feil, fra Vietnam til Afghanistan, aldri skjedde.

Gitt at amerikanske politikere alltid er mer opptatt av innenrikssaker enn utenrikspolitikk, er medlemmer av kongressen raske til å adoptere den «sanne troen». Denne troen forklarer hvorfor medlemmene de siste åtte årene trodde en fremtidig krig med Russland var en lavrisiko-affære. Ukrainere ville skaffe kanonfôret (mannskapene, red.) og Washington ville skaffe de dyre våpnene og ammunisjonen.

Forutsigbart er Washingtons styrende strategiske prinsipper uendret fra tidligere amerikanske intervensjoner rundt om i verden. Slik ser denne tåkete forestillingen ut: Masser av soldater – i dette tilfellet ukrainere som er rådet av amerikanske og allierte offiserer – og enorme tilførsler av kontanter, utstyr og teknologi kan og vil permanent endre den strategiske virkeligheten i USAs favør.

Den fordummende følelsen av selvrettferdighet Biden-administrasjonen antar når den angriper tidligere strategiske partnere som Saudi-Arabia eller holder moraliserende foredrag til Beijings ledelse, eller når mediesurrogatene uttrykker forakt for den russiske staten, den følelsen er direkte farlig. Politiske skikkelser i Washington er klare til å hengi seg til enhver (kriminell, red.) overtredelse hvis den blir begått med begrunnelsen om å ødelegge Russland. De ser ikke på amerikansk utenrikspolitikk i sammenheng med en større strategi, og de forstår heller ikke Russlands kapasitet til å skade USA.

Resultatet er et giftig klima av ideologisk hat som gjør det vanskelig å forestille seg at en moderne amerikansk utenriksminister noen gang vil kunne signere en internasjonal avtale hvor en gir avkall på krig som et instrument for amerikansk nasjonal politikk, slik utenriksminister Frank Kellogg gjorde i 1928. Men som en av Shakespeares karakterer i «Kjøpmannen i Venedig (Venezia)» advarte: «Sannheten vil slippe ut.»

Den pågående oppbyggingen av 700 000 russiske styrker med moderne utstyr i Vest-Russland, Øst-Ukraina og Hviterussland er en direkte konsekvens av Moskvas beslutning om å ta i bruk et elastisk, strategisk forsvar av territoriene de beslagla i de første månedene av krigen. Det var et klokt, men politisk upopulært valg i Russland. Likevel har strategien lyktes. Ukrainske tap har vært katastrofale, og innen november vil russiske styrker være i stand til å gi et knockout-slag.

I dag går det rykter i media om at Kiev kan være under press for å sette i gang flere motangrep mot russisk forsvar i Kherson (Sør-Ukraina) før mellomvalget i november. På dette tidspunktet er det neppe synonymt med bevaring av den ukrainske staten å bruke det lille som gjenstår av Ukrainas styrker for å fordrive russiske styrker fra Ukraina. Det er også tvilsomt at ytterligere ofringer fra ukrainere vil hjelpe Biden-administrasjonen i mellomvalget.

Sannheten er at Moskvas røde linje angående ukrainsk inntreden i NATO alltid var reell. Øst-Ukraina og Krim var alltid overveiende russisk i språk, kultur, historie og politisk orientering. Europas nedstigning til den økonomiske jammerdalen denne vinteren er også reell, det samme er støtte for Russlands sak i Kina og India og Moskvas økende militære styrke.

I ettertid er det lett å se hvordan kongressen ble lurt av deltakerne i tenketanker, lobbyister og pensjonerte generaler, som, med få unntak, er mennesker med et cocktailnivå av kjennskap til high-end konvensjonell krigføring. Medlemmer av «huset» og senatet ble oppfordret til å støtte tvilsomme strategier for bruk av amerikansk militærhjelp, inkludert hensynsløse scenarier for begrenset atomkrig med Russland eller Kina. Av en eller annen grunn har amerikanske politikere mistet realiteten av syne, nettopp det at enhver bruk av atomvåpen vil gjøre fullstendig slutt på all nasjonal politikk.

Det er ikke første gang amerikanske politiske ledere feilvurderte en situasjons sanne natur. I 1969 rådet Kissinger til president Nixon mot deeskalering med den begrunnelse at det å beholde amerikanske tropper som kjemper i Vietnam forble et av Washingtons få forhandlingsvåpen i sine forhandlinger med Hanoi. Kissinger tok feil. Washington fikk ingenting ved forhandlingsbordet med Hanoi ved å ofre flere amerikanere i Vietnam etter januar 1969.

I lys av Ukrainas dystre utsikter til å stadig gjenvinne tapt territorium og dets forverrede strategiske tilstand, hviler Ukrainas fremtid nå i russiske hender. For Washington er det et moralsk ansvarlig og praktisk svar: Kiev bør stoppe blodtappingen og inngå en best mulig fred med Moskva. Dessverre er denne løsningen utenkelig for Washington.

Så lenge Washington leverer kontanter, militærhjelp og utstyr til Ukraina, vil Kiev kjempe sin uvinnelige krig, og Washingtons herskende politiske klasse vil tjene på overføringen av kontanter til Pentagon og den amerikanske forsvarsindustrien. Men Washington, dets NATO-allierte og ukrainere vil ikke få noe av strategisk verdi, mens Russland sannsynligvis vil vokse seg sterkere. Det er en utvikling Washington vil angre på.

Maskinoversatt og bearbeidet av redaksjonen.

Forsidebilde: iStock

Post Views: 26

Les artikkelen direkte på derimot.no