Derimot: Temperaturvariasjoner hele tiden. Alt er i bevegelse i Kosmos. – Derimot
derimot.no:
JORDAS PLASS I KOSMOS
Av Steinar Åge Brenden
De fleste astronomer mener at universet ble til for 13.8 milliarder år siden. I det som de kaller «det store smellet». Med dette begynte tiden å gå og fysikkens lover, slik man kjenner de, begynte å virke. Partiklene begynte å bevege seg bort fra hverandre, men denne bevegelsen ble bremset av gravitasjonen mellom dem. Det ble dannet stjerner som igjen samlet seg i galakser.
Det finnes milliarder galakser i universet. Galaksen som inneholder sola og planetene er Melkeveien. Den regnes å inneholde 100-400 milliarder stjerner. I «smellet» ble grunnstoffene hydrogen og helium dannet. I stjernene indre blir det høy temperatur og høyt trykk. Der dannes grunnstoff som helium og tyngre stoffer som karbon og oksygen. Ved sammensmeltingen fra lette til tyngre grunnstoff blir det et masseoverskudd som frigjøres som energi som stråler ut i rommet. I stjernenes indre blir grunnstoff opptil jern dannet.
Mange stjerner har lang levetid, flere milliarder år. Sola, en middels stjerne, regnes å eksistere i 10 milliarder år. Tyngre stjerner brenner raskere, de eksisterer bare i millioner år. Ved slutten av levetiden eksploderer de som supernovaer. Grunnstoffer tyngre enn jern dannes ved disse store eksplosjonene.
Melkeveien har form som en flattrykt skive, omtrent som en diskos. Fra kjernen tvinner spiralarmer seg utover i skiven. Sola befinner seg ute i skiven i noe som kalles «Orion-armen». Sola befinner seg 30 000 lysår fra galaksens sentrum. Skiven roterer, sola bruker 250 millioner år på et omløp rundet galaksen. Hele galaksen har tverrmål 100 000 lysår.
For om lag 5 milliarder år siden eksploderte en supernova i en spiralarm i Melkeveien. Eksplosjonen sendte en kraftig trykkbølge ut i rommet omkring. Enkelte steder ble støv- og gass-skyer trykket sammen. Noen steder oppsto fortetninger som gravitasjon etter hvert trakk sammen til stjerner. En slik ble til sola. Rundt sola ble det liggende igjen en skive med stoff som ble til planeter. Planetene, der jorda er en, ble til for 4.6 milliarder år siden. Resterende stoff ble til mindre legemer, som småplaneter (asteroider), måner, kometer og meteoroider.
Jorda er nær kuleforma. Men på grunn av rotasjonen er den svakt flattrykt ved polene. Diameter ved ekvator er 12 756 km. Jordbanen er svakt ellipseforma. Jordskorpen er oppdelt i plater som beveger seg i forhold til hverandre. Dette gir opphav til kontinentaldriften. Langs plategrensene forekommer jordskjelv og vulkanutbrudd.
Jorda treffes av kosmisk stråling fra verdensrommet. Slik stråling kan blant annet komme fra store supernova-eksplosjoner. Strålingen kan tilføre partikler som virker som kondensasjonskjerner i atmosfæren. Vanndråper samler seg på disse og danner skyer og nedbør. Mye eller lite kosmisk stråling kan slik påvirke vær og klima.
Jorda er en av 8 planeter i solsystemet. Den er tredje planet regnet fra sola. Betegnelsen steinplanet brukes på de fire innerste planetene. Regnet fra sola er dette Merkur, Venus, jorda og Mars. De har fast overflate. De fire ytterste planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er større. De inneholder mye gass og har ingen fast overflate.
Planetene, særlig de fire store gassplanetene, påvirker solas bevegelser. Sola svinger litt frem og tilbake rundt solsystemets tyngdepunkt. Denne bevegelsen gir variasjoner i solas energiproduksjon og dermed utstråling. Slike variasjoner påvirker sjølsagt klimaet på planetene.
Sola ligger i en spiralarm i Melkeveien. I løpet av 250 million år gjør sola en hel runde rundt galaksen. På denne reisen passerer man gjennom flere spiralarmer. Der er tettheten større, det er mer kosmisk stråling og klimaet på jorda blir kaldere. Istider kan oppstå. Kartlegging av jordas klima gjennom 4.6 milliarder år gir klare indikasjoner på slike.
Endringer i jordas bane rundt sola skaper store klimaendringer. Jordbanens form, jordaksens helning og jordaksens retning i rommet, gjennomgår systematiske endringer. Det er disse endringene som forårsaker istider. Istidene varer i om lag 100 000 år. Imellom er det mellomistider på 10 000 – 15 000 år. Jorda er nå i en mellomistid, rettere sagt ved slutten av en mellomistid. Som det viser seg, mellomistidene er langt kortere enn istidene.
Temperaturen på soloverflaten er nær 6000°C. Temperaturen faller fra sola og utover. Planeters avstand fra sola er dermed viktig for temperaturen.
Jorda ligger om lag 150 millioner km fra sola. Dette brukes som en avstandsenhet i astronomien, kalt 1 astronomisk enhet. Avstanden til sola er en viktig klimafaktor (den viktigste). Gjennomsnittlig luftrykk ved jordoverflaten kalles 1 atmosfære. Gjennomsnittstemperatur ved jordoverflaten regnes som 15°C (pluss/minus 1°C). Lufttrykket ved jordoverflaten, kalles for 1 Atmosfære.
Hva er temperaturen på overflaten til våre nære naboer i rommet? Venus har en tett atmosfære og ligger nærmere sola. Temperaturen er som et lite helvete, 460°C. Bakketrykket er hele 90 atmosfærer. Månen, som kretser rundt jorda, har ingen atmosfære, lufttrykket = 0. Gjennomsnittstemperatur for månen er -76°C. Uten atmosfære ville jorda ha samme temperatur. Mars, som ligger lengre fra Sola enn jorda, har en gjennomsnittstemperatur på -83°C og lufttrykket er så lavt som 1/100 dels atmosfære.
En vanlig forestilling er at det er drivhusgassene, som vanndamp, karbondioksid og metan, som innvirker på temperaturen. Dette motsies av forskerne Nikolov og Zeller (2017). De hevder at temperaturen på en planet bare avhenger av solavstanden (solinnstrålingen) og lufttrykk ved overflaten.
Den regnes med at drivhuseffekten på jorda (fra vanndamp, CO2 og metan) gir en temperaturøkning på 33°C. I følge Nikolov og Zellner er temperaturøkningen (naturlig drivhuseffekt) 90°C.
Eksperimenter tyder på at drivhusgassene som CO2 og andre, ikke gir noe ekstra oppvarming. Det er solavstanden (solinnstrålingen) og lufttrykk ved bakken som avgjør jordas (planetenes) middeltemperatur.
Dette skyldes at jordas atmosfære er et åpent system, den har ikke noe tak. Dette er vesensforskjell fra et drivhus som har vegger og tak. I jordatmosfæren blir varmen først og fremst transportert bort ved konveksjon og fordampning, altså ikke ved stråling.
Jorda er en del av kosmos. Det er naturen som styrer klimaet og i mindre grad mennesket.
Ref: Jan Erik Solheim: Det store bildet. (Klimarealistene 2017).
N.Nikolov, K.Zeller: New insight on the physical nature of the atmospheric greenhouse effect deduced from an empirical planetary temperature model. (2017).
