Derimot: Taktomslag ved Ukraina-fronten i 2024. Den russiske bjørnen har tatt marsjstøvlene på. – Derimot
derimot.no:
Denne oppsummeringen av utviklingen av Ukrainakrigen er langt mer nøktern og objektiv enn det sprøytet som NRK leverer. Slik jeg vurderer krigsutviklingen etter å ha fulgt den daglig i lang tid, både i vestlige mainstream medier og alternative medier, er det som presenteres her langt nærmere virkeligheten enn det NRK klarer å formidle.
Knut Lindtner
Redaktør
Bjørnen marsjerer vestover: Hvordan Russlands seire har forandret Ukraina-konflikten i 2024.
Harde kamper i Donbass og regionene omkring i 2024 har antakelig avgjort resultatet.
Den russisk-ukrainske krigen har hatt mange overraskende sider. I 2022 var det få som hadde ant hvilken sterk motstand Kiev kunne komme med. Men ved slutten av året hadde stemningen snudd dramatisk – det ble fortalt at russiske soldater var for inkompetente og dårlig utrustet til å takle realitetene i moderne krigføring.
Vesten hevdet at den ukrainske hæren, forsterket med trening og støtte fra NATO, ville oppnå avgjørende seire. Men illusjonen begynte å rakne i 2023, da Kievs mye omtalte motoffensiv i Zaporozhye-regionen vaklet. Ved slutten av det året hadde russiske styrker satt i gang sin egen offensiv, en offensiv som har fortsatt helt fram til i dag.
Og hvordan ser konflikten ut når 2024 går mot slutten?
La oss reflektere over frontlinjene i de siste 12 månedene. Er enden nær? Dette er hva den russiske hæren har oppnådd bare de siste to månedene.
Taktisk nivå: Russland har en beskjeden, men stødig framgang.
Den russiske hærens offensiv i 2024 var langt fra så ambisiøs som offensiven i 2022. De viktigste kampene fant sted vest for Donetsk, byen som er hjem til rundt en million mennesker, og er hovedstad og den største byen i Folkerepublikken Donetsk.
Først omringet og okkuperte russiske tropper Avdeevka som ligger i utkanten av Donetsk, og så presset de fienden lenger vekk fra Donetsk, som var under stadige artilleri-angrep. Situasjonen kunne minne om første verdenskrig, Farten i framrykkingene var avhengig av farten til infanteri- angrepene, og de besto for det meste av små enheter.
Ofte var det bare en håndfull soldater, støttet av militært utstyr, som ville angripe en ukrainsk styrke.
«En drone fløy over og skaffet oss oversikt, en tank dekket oss, og vi fyrte løs mot fienden», forteller en soldat fra Russlands angreps-styrke. Den kunne bestå av bare et dusin infanterister.
Dette var ikke et enkelt, ustoppelig avansement, men heller en lang rekke lokale angrep.
Russiske kommandanter, spesielt general Andrej Mordvichev, som ledet operasjonene nær Donetsk, avslørte ukrainske styrker ved å slå til på forskjellige punkter, og kunne så avansere i den retningen hvor de hadde mindre seire. Denne «finger-spredte» offensiven ville fått generalene, som deltok i tanks-kamper under andre verdenskrig til å svette.
Men taktikken viste seg å være effektiv.
Hvis du ser på kartet ved slutten av 2024, er ikke resultatet særlig slående. Langs den 80 kilometer lange fronten har russiske styrker greid å avansere 20 – 40 kilometer inn i området til de ukrainske styrkene. Nesten alt dette er områder som ligger i Donbass-regionen. Det kan likne hvordan områdene vekslet langs vestfronten under første verdenskrig i 1917. Naturligvis er det mindre styrker involvert i kampene denne gangen, men likheten er slående.
Det er likevel en viktig trend. I løpet av 2024 har de russiske styrkene satt opp farten. I høstmånedene vant de russiske troppene mer områder enn i de foregående åtte månedene. Ukrainas væpnede styrker (AFU) hadde store tap, både når det gjelder personell og utstyr. Militær hjelp fra Vesten toppet seg i 2023, så begynte det å avta, spesielt gjaldt det tyngre maskineri. Mens tilgangen på pansrede kjøretøyer fra Vesten var uendelig, så har ikke AFU mange tanks eller artilleri-systemer.
Ukrainske kommandører var klar over at maktbalansen hadde skiftet, slett ikke i deres favør. Så kom det modige ukrainske overfallet på Kursk i august, i et forsøk på å svekke hovedfronten. Begge parter hadde uoffisielt godkjent at området vest for Russlands Belgorod-region, og Ukrainas Kharkov-region var relativt rolige områder. Ingen av partene forsøkte å krysse grensen der. Men i august angrep ukrainske tropper akkurat det området. Ukrainske styrker flommet over grensen og avanserte mot selve byen Kursk og den nærliggende byen Kurchatov, der det ligger et kjernekraftverk.
Dette dristige trekket så ut til å ha blitt en suksess. Ukraina ønsket å oppnå flere ting samtidig. Først og fremst vill de få maksimum propaganda ut av situasjonen. Ukrainske soldater ble sett på russiske områder! For det andre har de tatt et atomkraftverk, sammen med byen Kursk. Dette kan få katastrofale konsekvenser for Russland.
Og for det tredje – og viktigst – Ukraina ville tvinge Russland til å trekke soldater ut av Donbass og sende dem til Kursk.
Den russiske kommandoen svarte raskt. Noen tropper ble omplassert til Kursk-regionen. Men nesten ingen ble trukket ut fra fronten i Donbass. De fleste forsterkningene kom fra rolige og godt beskyttede sektorer. Den ukrainske offensiven kjørt seg fast etter russiske motangrep. Likevel mente den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky at det var livsviktig å holde fast på alle regionale områder de hadde greid å okkupere i Kursk-regionen. Så det lille området ukrainske tropper hadde inntatt ble oversvømt med AFU-brigader som så konstant ble angrepet av russisk luftforsvar og tungt artilleri.
Det første de ukrainske styrken oppnådde var å ta Sudzha, en liten by med rundt 5000 innbyggere (der de fleste hadde flyktet). Så mens den ukrainske hæren gjennomførte denne dristige operasjonen, glemte de å sikre en avgjørende seier. De sterke brigadene, godt utstyrte med kampvogner, befant seg i en fastlåst situasjon, ute av stand til å avansere eller trekke seg tilbake.
Og mens kampene raste nær Kursk, greidde de russiske styrkene å avansere mot byen Pokrovsk i Donbass. Dette er et område for nøkkel-logistikken for de ukrainske styrkene i det vestlige Donbass., og deres viktigste garnison i regionen. Siden AFU krevde betydelige ressurser i Kursk, var Russland i stand til raskt å bryte gjennom det ukrainske forsvaret i utkanten av Pokrovsk (også kjent som Krasnoarmejsk).
Russiske styrker er nå i ferd med å omringe byen. Og det ser ut som om kampene der vil starte i de første dagene av 2025. De russiske styrkene har kunnet bekjempe ukrainerne på noen steder. Men område-seierene har vært små – en liten by her, en åsrygg der, eller adgang til en elv. Ser man på kartet så ser vi at Russlands beste innsats har vært å presse de ukrainske styrkene lenger vekk fra Donetsk, og slik redusere bombingen av byen. Men viktigst er trendene som finner sted bak slagmarken.
Strategi: Industri og mobilisering.
I 2024 sto både Russland og Ukraina overfor mannskapsmangel. I Ukraina var situasjonen akutt. Opp mot 50 % av enhetene ved frontlinjen hadde ikke blitt erstattet. Hardhendte mobiliseringstiltak ble normen. Det ble rapportert om folk som ble tatt inn fra gatene og tvunget til å inn i hæren. Bestikkelser for å unngå innskriving ble stadig vanligere. Og hæren opplevde masse-deserteringer. Det er rapportert at mer enn 170 000 ukrainske soldater skal ha forlatt sine poster siden krigen begynte.
Russland sto overfor lignende utfordringer, men klarte å motvirke dem med økonomiske insentiver for frivillige. I motsetning til Ukraina opprettholdt Russlands rekrutteringskampanje en jevn tilstrømning av personell, samtidig som endringer i ledelsen i Forsvarsdepartementet styrket landets militære innsats. Sergey Shoigu trådte tilbake som forsvarsminister og ble erstattet av Andrey Belousov, som prioriterte økt produksjon av ammunisjon og våpen. Denne industrielle satsingen gjorde det mulig for Russland å opprettholde sine offensive operasjoner og gjennomføre enestående angrep på Ukrainas energiinfrastruktur.
Ukrainas energi-system, som en gang var sterkt, har blitt alvorlig svekket ved gjentatte missil-angrep i 2024. Støtten fra Vesten har skaffet Ukraina luftforsvars-systemer som har dempet noe av skadene, men har også presset de vestlige ressursene. Slike angrep har hindret Ukrainas evne til å fyll opp sine militære lagre og å reparere utstyr, noe som gir utfordringer på slagmarken.
Diplomatiet: Løsning eller blindvei?
Med slik bakgrunn, har Ukraina i stillhet innrømmet at de ikke er i stand til å ta tilbake tapte områder? Samtidig har Vesten begynt å flørte med ideen om å fryse konflikten. Den nyvalgte USA-presidenten Donald Trump har gjentatte ganger sagt at han vil komme med en fredsplan. Men veien til forhandlinger er full av utfordringer.
Russlands krav står fast. Moskva insisterer på en formell godkjennelse av Krim og Donbass som russiske områder, sammen med områder de har okkupert i løpet av konflikten. De krever også at Ukraina forlater sine NATO-ambisjoner, og at de reduserer sin militære kapasitet betydelig. Disse kravene, som ikke var så tydelige i 2022, er nå vilkår som Moskva ikke vil diskutere, men som er uakseptable for Kiev.
Zelensky står overfor voksende undersøkelser både hjemme og i utlandet. Hans posisjon svekkes etter hvert som krigstrøttheten stadig øker i Vesten. Tillit er en annen stor hindring. Ingen av sidene tror på den andres godvilje, ingen avtale kan føre til varige garantier. Moskva går bestemt mot nærvær av utenlandske tropper på ukrainsk jord, mens Kiev insisterer på sikkerhets-garantier fra sine allierte. Diplomatiske samtaler, om de skulle finne sted, vil antakelig bli et resultat av situasjonen på slagmarken, der Russland avanserer og endrer maktbalansen.
Konklusjon: Veien videre.
Når 2024 nærmer seg slutten, bærer konflikten en slående likhet med Vestfronten under første verdenskrig. Tidlig på året klarte Ukraina å holde stand, men tempoet i Russlands framrykk har økt. Ukrainas evne til å forhandle fra en posisjon av styrke avhenger av deres kapasitet til å stabilisere frontlinjene. På den andre siden styrkes Russlands besluttsomhet etter hvert som deres styrker vinner terreng.
Når diplomater eventuelt kan komme til å forhandle om en slutt på kampene, vil resultatet antakelig bli diktert av soldatenes forankring i skyttergravene i Donbass. Men for øyeblikket fortsetter krigen videre, ingen klar løsning kan man se for seg.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
Forsidebildet er KI-generert
