Derimot: Reservasjonsretten eller vetoretten som aldri brukes. Vi har vedtatt alle 14000 EU-lovene til tross for to Nei til Unionen. – Derimot

derimot.no:

Bløffen om reservasjonsretten!

Av Jan Christensen

Reservasjonsretten – eller vetoretten som noen kaller den – var utslagsgivende for at stortingsflertallet i 1992 vedtok EØS-avtalen. Reservasjonsretten skulle være en garantist for at vi ikke fikk nye EU-bestemmelser tredd ned over hodet, men at vi på selvstendig grunnlag skulle avgjøre om vi ville ha disse inn i vårt lovverk eller ikke.

Hva er så fasiten etter over 30 år med EØS?
Rundt 14.000 nye EU-lover («rettsakter») er tatt inn i vårt lovverk. Ingen er avvist. 
Norge har i praksis ikke sagt nei til EU en eneste gang – om vi da ser bort fra nei-seirene ved folkeavstemningene.

Tidligere EU-president Juncker om kontroversielle forslag: Vi bestemmer noe, venter og ser. Om ingen lager bråk – folk flest skjønner jo ikke hva som skjer – fortsetter vi videre  Steg for steg. Til slutt er det ingen vei tilbake.

I disse dager står striden om tre av EUs såkalte fornybardirektiver. Uenigheten er åpenlys, og truer med regjeringskrise.
Arbeiderpartiet sier ja til innføring. Senterpartiet sier nei.
 

De aktuelle direktivene er alle deler av EUs såkalte fjerde energimarkedspakke.
Felles for de alle – Fornybardirektivet, Bygningsenergidirektivet og Energieffektiviseringsdirektivet – er at alt heretter skal skje raskt. Eksempelvis skal tillatelse til nye vindturbiner ta ett til to år, mens det nå kan ta inntil åtte. 
Effektivisering av langdryge prosesser er bra, forutsatt at det ikke går på bekostning  av grundig, forsvarlig og demokratisk saksbehandling.

Fornybar energi er også bra – såfremt folk har nok penger.
Mens Europa spydde ut forurensende røyk fra sine kullkraftverk, var vi her i Norge opptatt av å investere i ren vannkraft-energi.
Over 3/4 av Norges energiforbruk er i dag fornybart. Tilsvarende for EU er under fjerdeparten.
At Norge nå skal hjelpe EU-landene til å få opp sin andel, gjennom strømeksport, høres fint ut. Men til hvilken pris?
Massiv utbygging av vann- og vindkraft i Norge, behandlet i rekordfart og uten kommunal vetorett?
Sløsing med penger og ødelegging av natur?
Vi har allerede stort nok strømoverskudd her til lands og trenger ikke mer innen overskuelig framtid.
 

Lignende betraktninger kan også brukes på de to andre direktivene. De aller fleste av våre boliger er langt varmere og bedre isolert enn en gjennomsnittlig europeisk bolig.
I den grad vi ønsker å utbedre og effektivisere, klarer vi det uten bestemmelser som kan koste boligeierne mer enn skjorta. I verste fall halvannen million kroner.
 

De tre direktivene kampen nå står om, er visstnok de minst uspiselige i energimarkedspakka. Men – om disse blir vedtatt, er det all grunn til å frykte at de andre også vil følge etter.
Sånn er EUs taktikk: Først forslag som skaper minst strid. Så de mer kontroversielle, ofte forklart med at de er en naturlig oppfølging av de foregående.
Til slutt blir vi så innsausa i EUs mislykkede energipolitikk at det er forseint å snu. Kostnadene blir for høye.  

Ei ny Erna-regjering er den fremste garantisten for innføring av alle åtte energidirektivene. Fremskrittspartiet  er i dag i mot, men Sylvi Listhaug gir ingen forsikringer om hva som kan skje i bytte med regjeringstaburetter.

Ifølge EØS-avtalen kan Norge selv suverent bestemme om nye EU-direktiver skal – eller ikke skal – «implementeres» i vårt lovverk.
Hvorfor har Støre og Arbeiderpartiledelsen da sånt hastverk med å få de nevnte direktivene behandlet og vedtatt?
Hvorfor kunne de ikke vente til etter valget og bevart regjeringsroen?

Praksis har vist at reservasjonsretten er en papirbestemmelse. Ulike regjeringer har verken ønsket eller våget å bruke den.
Riktignok slår EØS-avtalen fast at EU kan svare med mot-tiltak om vi reserverer oss. Dette gjelder imidlertid kun innenfor samme område.
Om regjeringa velger å si nei til – eller legge på vent – EUs fornybardirektiver, kan EU gå ut av allerede vedtatt energisamarbeid med Norge.
EU er altfor avhengig av Norge til at noe sånt vil skje. 

Men – motsatt av hva noen hevder: Det stopper her! 
EU kan ikke – om vi fortsatt holder oss til avtalegrunnlaget – svare med mot-tiltak på andre felt.
De kan for eksempel ikke bruke et norsk nei mot fornybardirektivene som argument for å strupe laks-import fra Norge.
Eller kreve at vi godkjenner fornybardirektivene for å bli medlem av EUs helseunion.

Norske regjeringer har alltid vært servile overfor EU.
De har lagt vekt på å være «flinkest i klassen».
EUs såkalte Datalagringsdirektiv ble i sin tid vedtatt av Norge, men forkastet i mange av medlemslandene. Til slutt ble vedtaket opphevd av EU-domstolen.
Hvorfor denne norske underdanigheten?
Fordi våre ledende politikere har større lojalitet til Brussel enn til egne velgere?
Fordi egne karriere-ambisjoner utenlands er vikigere enn forsvaret av nasjonale interesser?

I et sånt perspektiv må også striden om fornybardirektivene sees.
EØS-tilhengernes argumenter er som før:
Frykten for mot-tiltak fra EU sin side, frykten for å miste tusenvis av arbeidsplasser, frykten for Russland – nå også fra USA. 
Mange er også opptatt av at direktivene styrker vår EU-tilhørighet og blir nok en døråpner for fullt medlemskap.

At EU sine trusler mot Norge er avtalebrudd, burde vekke bekymring. Her gjelder den sterkestes rett. Europas gamle kolonimakter veit åssen de skal ta seg til rette.
Allikevel: Arbeidsplass-argumentene holder fortsatt ikke vann. EU er snarere en garantist for utflagging og nedleggelser av vår industri. Verre blir det om strømmen får flyte enda friere, og strømprisene går enda mer til himmels.
Trusselen fra Russland og USA skyldes snarere oss selv. Vi sender «eksperter» og krigsmateriell til Ukraina, og har selv sluppet reven inn i hønsegården: 12 «omforente» USA-militærbaser på norsk jord. 

Hvorfor akseptere at EU prøver å dirigere oss?
Hvorfor se oss tjent med «samarbeid» der Makta rår?
Vi har eksport-varer som en hel verden etterspør. 
Vi er en foretrukken handelspartner – både for EU-land og for andre land.
Hvorfor ikke satse på win-win-samarbeid, og ikke godta trusler fra de som vi trodde var venner?

Tida er moden for nyorientering:
Ut av EØS til fordel for en likeverdig handelsavtale med EU.
Kanskje også et nærmere samarbeid – og tilknytning – til BRICS-landene?

Forsidebildet er KI-generert

Les artikkelen direkte på derimot.no

You may also like...

Legg igjen en kommentar