Derimot: Norsk jukse-demokrati. Til tross for nei-flertall i folket har lederne vært ja-folk. – Derimot
derimot.no:
Hvorfor Nei til EU når ja til EØS?
Av Jan Christensen
EU-kampen har nylig vært litt mer i fokus enn på lenge. En grunn er Nei til EUs landsmøte.
En annen grunn er jubileumsfeiringa for nei-seieren i 1994.
I markeringa av 30 års-dagen for folkeavstemninga hadde Dagsnytt18 intervju med ledere i AUF og Unge Høyre, samt med en Ap-statssekretær som ikke fikk fullrost EØS-avtalen.
Dagsrevyen intervjuet Anne Enger som var en forgrunnsfigur på nei-sida.
I Debatten ble det gjort nummer av nei-folk som hadde skifta side. Ikke uventet fikk tidligere nei-mann og statsminister, Kjell Magne Bondevik, avslutte med en «ode» til EU. Ingen fra NtEU-ledelsen var til stede. Var de invitert?
I Dagsrevy-reportasjen om landsmøtet, kom NtEUs leder til orde i 7-8 sekunder.
Om akkurat dette hadde gjort så mye fra eller til, skal være usagt. Men hensikten synes klar:
Å usynliggjøre den organisasjon som spilte en avgjørende rolle i to folkeavstemninger.
At en almen-kringkaster systematisk undertrykker EU-motstanden og den største organisasjonen på nei-sida, bør være problematisk. Ikke minst sett på bakgrunn av NRK sine oppgaver. Deriblant fremme den offentlige samtalen, bidra til innsikt og refleksjon og over tid være balansert.
NRKs EU-dekning er det motsatte. Full av lovord om EU og alskens EU-prosjekter som Norge tvinges inn i. Motstemmene slipper sjelden til.
EØS-avtalen er nærmest hevet over enhver kritikk. Her er det forlengst vedtatt at uten EØS ville Norge gått nedenom og hjem.
Med sånn EU-ensidighet i vårt dominerende NRK-media, nå og tidligere, er det oppmuntrende at de fleste nordmenn fortsatt er EU-motstandere, og at oppslutningen om EØS ikke er større.
Nei til EU, med sitt sentralstyre og 10 ansatte, må også ta et hovedansvar for manglende synlighet.
Er grunnen uklar politikk?
Slett informasjonsarbeid?
Manglende medlemsaktivisme?
På landsmøtet – som visstnok foregikk i fred og fordragelighet og uten en eneste kampvotering – foreslo Buskerud Nei til EU at organisasjonen i sine vedtekter skulle tydeliggjøre motstanden mot EØS-avtalen. Begrunnet utifra at EØS var snikinnmelding i det EU som folket tidligere hadde avvist. Til lengre denne inngripende og overstyrende avtalen fikk virke, til vanskeligere ville det være å komme ut av den.
Forslaget fra Buskerud ble avvist med stort flertall. Det samme ble også en EØS-uttalelse fra Hordaland.
De la ikke til rette for en inkluderende organisasjon, var viktig begrunnelse. Det vi si et Nei til EU som både skal favne tilhengere og motstandere av Nei til EØS-avtalen, og der alle skal være gode venner.
Det sies at vår EØS-avtale nærmest er som et 90%-medlemskap å regne. De viktigste forskjellene er et handlingsrom – som ikke brukes – at Norge ikke har 10-15 sandpåstrøere i EU-parlamentet, og en «kommisær» i Brussel.
Med EØS-tilhengere i viktige posisjoner innafor Nei til EU, hva blir da igjen av EU-motstanden? 10%?
At arbeidsplanen – ikke vedtektene – har punkter mot EØS-avtalen kan virke forvirrende. Om det forventes at medlemmene skal arbeide for gjennomføring av arbeidsplanen, hvor sannsynlig er det da at medlemmer som støtter EØS-avtalen vil jobbe for at denne erstattes med en handelsavtale?
For å bli satt på NRKs – og øvrige medias – dagsorden, kreves gjerne polariserte utspill. Samt Nei EU-folk som kan fronte synspunktene.
Nei til EUs ledelse og administrasjon har her et spesielt ansvar, men faller stort sett igjennom.
De er for trauste, og for lite konkrete. For opptatt av å snakke i generelle vendinger. I tillegg brukes ofte et språk som snarere vanskeliggjør enn klargjør.
ACER-saken som burde være en opplagt seier, endte med tap i Høyesterett. Kanskje hadde Nei til EU fått større gjennomslag gjennom politisk mobilisering og alliansebygging framfor å stole på langdryge rettsprosesser?
Mange drivkrefter i kampen mot EEC og seinere EU, har nå enten takket for seg eller mangler sitt fordums pågangsmot. Nei til EU har mistet nærmere 2500 medlemmer de siste par årene. 23 skal ha meldt seg ut av politiske grunner. Til sammenligning er vi kjent med at kun to meldte seg ut i de fem årene Drammen Nei til EU ga ut eget nyhetsbrev, og som oppga uenighet med synspunkter som årsak.
Drøye 1.000 nye har kommet til.
De aller fleste nyinnmeldte verves profesjonelt.
Hvorfor prioriterer ikke fylkes- og lokallag verving? Det hadde spart Nei til EU for et par hundre tusen kroner i året.
Nei til EU har i dag over 18.000 betalende medlemmer. Det kunne vært ti ganger så mange.
Få lag legger selv ut artikler på egne Facebooksider eller på de bortgjemte fylkessidene under www.neitileu.no. Selv brukte jeg noe tid på sånt da jeg var aktiv i fylkeslaget, men opplevde mer motbør enn medbør fra sentralt hold. De ønsket å ha kontrollen.
På samme måte som Nei til EU har på sine Facebooksider. Her bestemmer ledelsen hva som skal debatteres, og hvilke kommentarer som kan tillates.
Jeg ser det sånn at ledelse og administrasjon i Nei til EU har manglende tillit til grasrota. Derfor forblir Nei til EU en topptung og sentralstyrt organisasjon. At fruktene høstes i form av dalende engasjement, bør ikke forundre.
Et tilsynlatende lyspunkt når det gjelder medlemstall, er Ungdom mot EU. I 2022 fikk de stats-støtte for 208 betalende medlemmer, året etter for 241. Nå skal de visstnok ha over 500 medlemmer.
Ungdom mot EU virker flinke med vervemøter, med sosiale media og med synlighet. At rekrutteringa synes størst blant Fremskrittspartiets ungdom, og at både NATO-medlemskap og EØS-avtale har mange tilhengere, synes jeg er trist. Også at lederen viser sin solidaritet gjennom å være medlem i MIFF, Med Israel for fred. Eller var det «folkemord»?
Ungdom er ungdom.
Min egen politiske bevissthets-oppvåkning skjedde i Drammen Unge Venstre, sammen med blant andre Nei-nestor Olav Boye. Seinere har vi begge «modnet».
Hvem sier at ikke også dagens ungdom kan «modnes»?
Med den brede landsmøte-enigheten om større lokalt samarbeid mellom Ungdom mot EU og Nei til EU, burde forholdene ligge godt til rette.
Eller for å si det med en kjent kinesisk filosof, revolusjonær, statsmann, diktator, massemorder eller hva du nå enn velger å kalle han: «I denne verden er ingenting umulig så lenge du kjemper for det du tror på.»
Forsidebildet: iStock
