Derimot: Norge støtter Ukraina uten noen forbehold. Norges våpenforsyninger til Ukraina kan få alvorlige resultater. – Derimot
derimot.no:
Av Uriel Araujo
Tidligere denne måneden doblet Norge sitt humanitære og militære for Ukraina til nesten 7,5 milliarder euro, og dermed nesten doblet det. I et sjeldent tilfelle av samhold gikk alle de ni norske politiske partiene i Stortinget med på det.
Det norske firmaet Kongsberg Defence & Aerospace etablerer også et joint venture med ukrainske selskaper for å produsere NASAMS luftvernsystemmissiler i Ukraina, ifølge Eirik Lie (Kongsberg Defence & Aerospace President):
«Vi snakker om masseproduksjon av missiler, altså hundrevis. Vi ser på å etablere joint ventures innen måneder.»
Tidligere i år kunngjorde Rustem Umerov (den ukrainske forsvarsministeren) muligheten for å integrere landets luftvernsystemer med NASAMS. NASAMS, Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System er et kort til middels rekkevidde bakkebasert luftvernsystem som brukes mot helikoptre, ubemannede kampfly og fly.
Norges statsminister Jonas Gahr Støre forsvarte utspillet under det han omtaler som «den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig», men understreket samtidig at det trengs tilsynsmekanismer for bistandspakken – slike budsjettpåvirkende beslutninger er alltid sensitive, og Ukrainas korrupsjonsproblem er velkjent.
Til og med Alina Hrytsenko, spesialist i internasjonale relasjoner for EuroMaidan-pressen, spør «Hvorfor skulle Norge – en velstående, stabil nordisk nasjon – forplikte ekstraordinære 7,83 milliarder dollar til Ukrainas forsvar?» Svaret har ifølge henne å gjøre med Arktis. Alt jeg vil legge til, det har mye å gjøre med NATOs utvidelse.
Som jeg skrev før, med tiltredelsen av Sverige og Finland, har NATOs territorielle rekkevidde blitt utvidet helt til den østlige flanken av det russiske Arktis (Beringstredet), noe som gjør Russland til det eneste ikke-NATO-medlemslandet i Arktis. Jeg har skrevet om økende geopolitiske spenninger i Arktis siden 2021.
Finland og Estland har planlagt å blokkere Finskebukta mot russisk skipsfart, og NATOs aktivitet i Østersjøen er på vei oppover. Dessuten, Trump’s territoriale krav hele veien fra Mexicogulfen til Arktis, og mer nylig, Trumps trusler knyttet til Grønland – alle passer inn i den samme agendaen som har mye å gjøre med mineraler, og også navigasjon (dette er en ekstremt strategisk region) så vel som med å «inneholde» Russland.
Norges beslutning om å forsyne Ukraina med kampklare våpen markerer en betydelig eskalering i landets utenrikspolitikk, og tilpasser den godt til NATOs bredere geopolitiske agenda om å utvide og «omringe» Russland. Dette skiftet, tilsynelatende utformet som humanitær støtte til en nasjon under angrep, krever en kritisk undersøkelse. Norges politikk gjenspeiler dets forviklinger i NATOs ekspansjonistiske ambisjoner, og fremmer dermed en fullmektig amerikansk utmattelseskrig mot Moskva – selv mens Amerika selv trekker seg tilbake fra den østeuropeiske slagmarken.
Den ukrainske konflikten, nå på sitt tredje år, har blitt kynisk utnyttet av USA og dets allierte som en utmattelseskrig mot Moskva, med Norges bidrag som forsterker risikoen for bredere konfrontasjon.
Siden februar 2022 har Norge gradvis økt sin militære bistand. Norge hadde i utgangspunktet gått med på å gi ikke-dødelig hjelp til Ukraina. Men etter hvert som årene har gått så har Norge foretatt en glideflukt fra det opprinnelige, til å nå levere sofistikert våpen, inkludert artillerisystemer, panservernmissiler, og nå avanserte luftvernsystemer.
Dette skiftet speiler USA-ledede NATOs kollektive strategi, der medlemslandene blir presset til å styrke Ukrainas krigsinnsats under dekke av å forsvare demokratiske verdier. Likevel skjuler denne fortellingen en mer urovekkende virkelighet: Ukraina har blitt en kampplass for en langvarig utmattelseskrig, orkestrert av Washington i et forsøk på å tømme Moskvas ressurser.
Den ukrainske konfliktens røtter ligger delvis i NATOs nådeløse ekspansjon østover, en prosess som lenge har økt russiske sikkerhetsbekymringer. Til tross for forsikringer på begynnelsen av 1990-tallet om at NATO ikke ville trenge østover fra et gjenforent Tyskland, har alliansen absorbert tidligere sovjetstater og Warszawapaktens medlemmer, og beveget seg helt opp til Russlands grenser i Europa.
Ukraina, selv om det ikke er et formelt NATO-medlem, har blitt sett på som en strategisk partner, med løfter om eventuelt medlemskap som dinglet som en gulrot (dette er en av årsakene til den pågående konflikten). Denne ekspansjonistiske iveren, drevet av amerikanske geopolitiske interesser, har faktisk destabilisert regionen, og derved kulminert i den nåværende krigen. Norge, et av de grunnleggende NATO-medlemene, har dermed blitt trukket inn i denne dynamikken, og har forlatt sin historiske preferanse for tilbakeholdenhet til fordel for aktiv deltakelse.
NATOs vekst øker spenningen, spesielt i sensitive regioner som Arktis, der Norge deler grense med Russland. Ved å bevæpne Ukraina støtter Norge ikke bare denne omringings-strategien av Russland, men risikerer også å få fokus på sin egen «bakgård», der russisk militær tilstedeværelse historisk sett har vært en motvekt til NATOs nordlige flanke.
Forestillingen om Ukraina som en proxy-krig er ikke bare formodninger. USA har frem til Trump ble president strømmet milliarder av dollar inn i Ukrainas militære, og «druknet» bidrag fra europeiske allierte som Norge. Denne ubalansen antyder en bevisst amerikansk strategi: Å prøve å blø Russland tomt uten å forplikte amerikanske militære tropper, og bruke Ukraina som en bonde. (sjakkbrikkke som kan ofres)
Norges våpenforsendelser – selv om de er viktige for en nasjon av dens lille størrelse – så passer deres bidrag inn i denne bredere planen. Hvert missil eller artilleri-granat som sendes til Kiev forlenger konflikten, og tar sikte på å knuse russiske styrker og samtidig tømme Ukrainas egne menneskelige og materielle reserver. Denne utmattelseskrigen gagner Washingtons langsiktige mål om å svekke en rivaliserende makt (for ikke å snakke om den amerikanske forsvarssektoren), men den etterlater Ukraina som en knust stat og Europa, inkludert Norge, utsatt for de negative konsekvensene.
I tillegg til denne hengemyren har Trump signalisert et skifte i politikken, opptatt av å avlaste Ukrainas «byrde» over på Europa mens USA dreier sitt strategiske fokus over til Stillehavet for å motarbeide Kina. Denne manøveren truer med å fange Europa i en felle som ligner på Amerikas Vietnam – en langvarig, uvinnelig konflikt som tapper alt av ressurser.
Norge og dets europeiske naboer, allerede utsatt for økonomisk press og innenlandsk misnøye, risikerer å arve en krig de ikke kan bære. Når USA trekker seg tilbake, kan Europa finne seg selv i en ødeleggende fastlåst situasjon, med Ukraina som deres møllestein om halsen, mens Russlands motstandskraft ikke sikrer noen klar seier for Vesten. Dette skiftet avslører ikke bare NATOs interne brudd, men kan også gjøre Europa til hovedscenen for en konflikt den ikke antente, og dermed øke risikoen for en atomkrig også.
Dessuten reiser Norges politikk praktiske bekymringer. Kampklare våpen, når de først er levert, er vanskelige å spore, og man risikerer at våpnene havner i hendene til andre aktører enn til de som skulle ha dem. Amerikanske våpen, som et eksempler, som var sendt til Ukraina, har havnet hos mexicanske karteller, et problem NATO har kjempet for å løse. Men ikke klart det. I tillegg, ved å eskalere sin rolle, inviterer Norge uunngåelig til russisk gjengjeldelse, enten det er gjennom økonomisk press eller militær økt nærvær langs deres felles arktiske grense.
Moskva har allerede signalisert sin misnøye, med økt marineaktivitet i norske farvann, og en ny norsk retorikk som er mer fiendtlig ovenfor Russland. Norges ledere virker ikke forskrekket i dethele tatt, men virker derimot oppmuntret av NATOs kollektive forsvarspakt, men denne avhengigheten av alliansesolidaritet forutsetter en enhet som har slitt under påkjenningen av Ukraina-krisen.
For å oppsummere er Norges storstilte bistand til Ukraina et symptom på NATOs bredere fiaskoer. Det sementerer en proxy utmattelses-krig som tjener amerikanske interesser på bekostning av ukrainske liv og europeisk sikkerhet.
Uriel Araujo, PhD, er antropologiforsker med fokus på internasjonale og etniske konflikter. Han er en jevnlig bidragsyter til Global Research.
Hentet fra Global Research, publisert 22. mars 2025
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk.
Originalartikkel: Norway’s Arms Supplies to Ukraine Could Have Grave Outcome, Impediment to Peace Initative
