Derimot: Norge er ikke selvstendig før EØS-avtalen er kansellert. Hvordan EU sine lover overstyrer den norske grunnloven. – Derimot
derimot.no:
Av Glenn Bergstø
Dommen i Costa v. ENEL (1964) etablerte EU-rettens forrang over nasjonal lovgivning, et prinsipp som også binder EØS-land som Norge. Dette truer nasjonal suverenitet, særlig når EU-regelverk utfordrer menneskerettigheter og personvern.
Det er et betydelig inngrep i nasjonal suverenitet, menneskerettigheter og personvern, da Norge må implementere EU-regelverk uten demokratisk medbestemmelse. NAV-skandalen og saker som EFTA Surveillance Authority v. Norway illustrerer hvordan EØS-avtalen tvinger Norge til å tilpasse seg EU-lover, på bekostning av borgernes rettigheter. Og på bekostning av det norske demokratiet ettersom det norske samfunnet sa nei til EU to ganger.
I Costa v. ENEL slo EU-domstolen fast at EU-retten har forrang over nasjonale lover, også senere vedtatte. For EØS-land som Norge gjelder dette prinsippet innenfor EØS-avtalens virkeområde, som omfatter det indre markedet (art. 7). EFTA-domstolen har i saker som Restamark (E-1/94) bekreftet at EØS-retten overstyrer nasjonal lovgivning ved konflikt. Som gjør at Norge må implementere EU-regelverk uten innflytelse over utformingen, noe som svekker demokratisk kontroll. Når det gjelder menneskerettigheter og personvern, kan EØS-rettens forrang skape spenninger, spesielt når EU-regler som GDPR kolliderer med nasjonale tilnærminger til databeskyttelse.
NAV-skandalen (2019) er et eksempel på hvordan EØS-retten kan føre til menneskerettighetsbrudd. NAV feiltolket EØS-regler om trygdeytelser, og krevde at mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger måtte oppholde seg i Norge. Dette førte til urettmessige domfellelser og tilbakebetalingskrav, noe som rammet borgernes rett til fri bevegelse og rettssikkerhet – begge beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 6.
EFTA Surveillance Authority (ESA) konkluderte i 2019 at Norges praksis brøt EØS-regelverket, og tvang lovendringer. Denne skandalen viser hvordan EØS-avtalens komplekse regelverk kan undergrave borgernes rettigheter når nasjonale myndigheter feiltolker forpliktelser. Dette reiser også spørsmål om personvern, da NAVs praksis innebar omfattende overvåking av trygdemottakere, ofte uten tilstrekkelig rettslig grunnlag.
I EFTA Surveillance Authority v. Norway (E-9/20) utfordret ESA Norges krav om at selskapsledelse måtte være bosatt i Norge, da dette brøt etableringsfriheten (EØS-avtalen art. 31). Norge argumenterte for at regelen var nødvendig for å sikre jurisdiksjon, men ESA krevde endringer. Denne saken illustrerer hvordan EØS-retten begrenser Norges frihet til å utforme lover som beskytter nasjonale interesser. Når det gjelder personvern, kan slike krav også ha implikasjoner for databeskyttelse, da selskaper med ledelse utenfor Norge kan være underlagt andre personvernnivå lover. EØS-retten tvinger Norge til å akseptere EU-standarder som GDPR, som har nå blitt norsk lov, men som reduserer nasjonal fleksibilitet til å styrke personvernet utover EUs minimumskrav.
EU-lover erstatter norske lover og utfordringer for menneskerettigheter og personvern:
EØS-avtalen har ført til at over 14 000 EU lover er innført i norsk lov, med forrang over nasjonale lover og regler. EØS-loven sikrer at EØS-retten prioriteres, mens Grunnloven har «teoretisk» forrang. I praksis tolker Høyesterett lover i tråd med EØS-retten, som i Finanger I (Rt. 2000 s. 1811), noe som svekker Grunnlovens vern. Eksempler på EU-lover som erstatter norske inkluderer:
- GDPR (2016/679): Erstattet deler av personopplysningsloven og begrenser Norges mulighet til å innføre strengere personvernregler, da nasjonale behov kan overses.
- Trygdeforordningen (883/2004): Endret norske trygderegler etter NAV-skandalen, men prosessen avslørte svakheter i rettssikkerheten, da feilimplementering rammet sårbare grupper.
- Tjenestedirektivet (2006/123/EF): Begrenset Norges regulering av tjenester for å sikre fri flyt i EØS, noe som kan utfordre nasjonale standarder for arbeidstakerrettigheter, som også er beskyttet av menneskerettighetsnormer.
Menneskerettsloven (1999):
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven (Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, LOV-1999-05-21-30). Denne loven gir EMK, sammen med andre internasjonale konvensjoner som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), forrang over annen norsk lovgivning i tilfelle konflikt (jf. menneskerettsloven § 3). Dette betyr at hvis en vanlig norsk lov strider mot EMK, skal EMK prioriteres.
Fra et menneskerettighetsperspektiv skaper EØS-rettens forrang risiko for at nasjonale lover, som ofte er bedre tilpasset norske forhold og skapt gjennom Norges demokratiske prosess, settes til side. For eksempel kan Grunnlovens § 102 (rett til privatliv) komme i konflikt med EØS-regler som krever datadeling over landegrenser. Dette undergraver Norges evne til å beskytte borgernes rettigheter på egne premisser.
Om en liker EU lovene bedre, eller om de objektivt sett viker bedre, er irrelevant.
De overstyrer den norske rettsstaten, det norske demokratiet og grunnloven.
Dette er harde fakta.
Norge sa Nei til EU, gjennom to demokratiske valg.
Dette er harde fakta!
