Hvordan har vi havnet i en strømkrise med overskudd av elektrisk strøm? Hvem har gjort vedtakene, hvem har ansvaret?
Strømpriser og skyld
Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt nyhetsbrev.
Har strømprisene våre noe med EU, EØS og/eller ACER å gjøre?
Tilhengerne mener nei.
Hva mener vi?
Litt historie kan være nyttig:
- I 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland brev til departementene og ba om at alle kommende norske lover måtte harmoniseres med EUs lovverk.
– I 1991 trådte Energiloven i kraft.
– I 1994 trådte EØS-avtalen i kraft, vedtatt med knappest mulig stortingsflertall.
– Noen måneder seinere, samme år, stemte det norske folk nei til EU. EØS-avtalen, “reserveløsningen”, fortsatte.
Med den nye Energiloven ble strømforsyningen endret fra å være en offentlig tjeneste etter selvkostprinsippet, til å bli en handelsvare. Strøm skulle kunne kjøpes og selges til høystbydende, og til dette formålet ble det opprettet en særskilt kraftbørs, NordPool.
Så lenge kapasiteten til å eksportere strøm var liten, merket folk flest lite til loven. Strømregningene var fortsatt håndterbare.
Med EØS-avtalen ble fri flyt av varer, tjenester, penger og arbeidskraft slått fast som et grunnleggende prinsipp. Alle skulle ha like vilkår og handel skulle foregå uten hindringer.
Energiloven vår passet som hånd i hanske til EØS-avtalen.
Problemet var at vi ikke hadde nok “Europaveier” for strømmen vår. Vi hadde ikke god nok infrastruktur. Dessuten hadde Europa relativt rimelig energi selv. Blant annet gjennom kullkraftverk, atomkraftverk og, den gang, subsidiert vindkraft.
Så ble det mer og mer “grønt skifte”. Stadig flere skjønte at vi måtte kutte utslipp for at jorda vår fortsatt skulle være beboelig. Omstilling fra fossil energi til fornybar energi ble et viktig mål.
For Norge var dette ikke noe stort problem. Vår energi var i all hovedsak basert på fornybar vannkraft. Vi ville alltid ha nok fornybar strøm til eget forbruk. For de store industrilandene i Europa var det annerledes. Deres energi var i hovedsak “skitten”, det vil si fossilbasert. Lagd av kull, uran eller gass.
Europas fornybare energi ga ingen stabil strømproduksjon. I tillegg var den kostbar.
Allikevel var det i EU sterke miljøkrefter som raskt ville fase ut fossil energi.
Kullkraftverk og atomkraftverk ble nedlagt uten at det samtidig ble lagd bærekraftige planer om hvordan denne kraften kunne erstattes.
“Blårussen” i vår egen stadig mektigere energilobby begynte nå å øyne store fortjenestemuligheter. Norge kunne bli Europas “grønne batteri”. Vi kunne eksportere massevis av strøm til de land som betalte mest, uten tanke på hvilke ringvirkninger dette ville få for våre egne – folk og næringsliv.
Riktignok var det et par hindringer:
– “Flaskehals”. Vi hadde ikke stor nok overføringskapasitet. Vi kunne ikke eksportere så mye strøm som energilobbyen ønsket.
– Lovverket. Vi var underlagt EØS sine frie flyt-bestemmelser, men det fantes fortsatt “brysomme” nasjonale lover. Blant annet lovforbud om urimelige priser.
Med utbyggingskåte politikere i bl.a. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, fikk energilobbyen lett spill. Basert på forskjønnede analyser, ble det vedtatt å bygge enda flere utenlandskabler. I dag har vi totalt 19 kabler, og kan eksportere halvparten av vår energiproduksjon.
Samtidig ble det lagd egne avtaler med energihungrende land som Storbritannia og Tyskland. Strømeksport til disse landene, gjennom nye undervannskabler, skulle foregå uten hindringer. EØS-avtalens grunnleggende prinsipper ble dermed forsterket gjennom tosidige avtaler. Vannfyllingsgrad i magasinene og eventuelle nasjonale strømbehov, ble underordnet. De som betalte mest, fikk strømmen.
Verdt å merke er nevnt at strømmen også kunne gå andre veien: Gjennom at vi kunne importere billig strøm fra Europa når det der blåste som verst. Kanskje riktig i teorien, men neppe i praksis. Ingen ting tyder på at dette har vært noe vinn-vinn-situasjon for norske strømkunder. Våre utenlandskabler er mest eksportkabler. I den grad de brukes til import, er det mest til dyr og “skitten” strøm.
Resultatet ser vi nå:
– Nedtappa vannmagasiner på grunn av storeksport av strøm til EU-land.
– Kraftprodusenter med kjempefortjeneste.
– Høye forbrukspriser her hjemme fordi strømprisene i hovedsak bestemmes av prisen på fossil energi, ikke av prisen på vannkraftenergi.
For nordmenn flest er rimelig elektrisitet nødvendig for å få hverdagen til å gå opp. For vår kraftkrevende industri er rimelig strøm grunnlaget for deres eksistens.
Å fronte markedsorienterte strømpriser når folk ser konsekvensene, er derfor ingen populær oppgave for norske politikere. I regjeringsposisjon taper en stemmer nesten uansett hva som gjøres – selv om andre har skylda.
Hva om politikerne slapp å ta hensyn til dette med strømpriser, kabler og eksport? Frasi seg ansvaret?I stedet overlate denne styringa til andre?
Det er dette som nå er i ferd med å skje, gjennom vår tilslutning til ACER (*).
Ved fullt ACER-medlemskap er siste rest av vår strømforvaltning overlatt til et ikke-folkevalgt EU-byrå der vi har null innflytelse.
Kan alt endres til det bedre ved å si nei til ACER og EØS? Ikke automatisk. Det avhenger av hvilke politikere vi velger til å forvalte vårt arvesølv. Men ved oppsigelse kan vi ta tilbake vår nasjonale kontroll. Da kan våre egne folkevalgte selv bestemme over strømpriser både til forbrukere og næringsliv, og hvor mye som eventuelt skal eksporteres. Da kan vi, folket, også lettere plassere skyld og uskyld hos aktuelle politikere.
Så – hvem har skylda? Kanskje er det lurere å spørre om hvor alt begynte? Med høna eller egget – eller med begge?
Forsidebilde: Benjamin Child
6 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 6 ganger.
Post Views: 56
