Derimot: Når de politiske begrepene venstre og høyre går i oppløsning. Når ble anti-NATO og anti-EU for ytre høyre? – Derimot
derimot.no:
Til venstre for hva?
Retningsbestemt begrepsforvirring.
Av Rolf Galgerud
Romanias nyvalgte, men ennå ikke innsatte president betegnes som ‘ekstrem høyre’. Den begrunnelsen jeg har lest om hans høyreekstremisme er at han er imot EU og NATO. Jeg har i hele mitt voksne liv vært imot NATO og så lenge det har vært aktuelt, imot norsk medlemskap i EEC/EF/EU. Er jeg da, mot min viten, en høyreekstrem?
Jeg har lenge irritert meg over medias bruk av ‘høyre’ og ‘venstre’ i politisk sammenheng. At Bilden skal være ‘venstre’ og Trump ‘høyre’ er for meg helt ulogisk. I mine øyne er de begge langt ute på det jeg kaller ‘høyreside’.
Dette viser hvor håpløs ‘høyre’ – ‘venstre’ er i dagens politiske ordskifte. Uten et fast punkt på ‘kartet’ blir høyre/venstre meningsløst. Hvor er ‘østen’ for folk i Japan og Kina? Betegnelsen ‘venstre’ – ‘høyre’ har sin historiske rot i det franske parlament etter den franske revolusjonen. De revolusjonære satte seg til venstre for presidentstolen, de samfunnsbevarende på høyre siden.
Og skal begrepene ha noen mening, så bør man, etter mitt syn, holde skillet der. Gjør man det, så vil man fort oppdage at ‘venstresiden’ er meget liten i Norge. Men det er en riktig inndeling – de som vil beholde eksisterende samfunn – og de som vil radikalt endre det.
Men det finnes mange synspunkter på hvordan det bestående kapitalistiske samfunn bør organiseres. En del av disse er urealistiske, som ønsket om å gjeninnføre en kapitalisme lik den som en hadde her i 1950 – 60 åra. Det er fullt mulig å skru klokka tilbake, men ikke tiden.
Dette ønsket finne man både blant de som kalles ‘høyreekstreme’, som ønsker seg tilbake en ‘snill’ småkapitalisme og derfor er imot både EU, WEF og innvandring, og blant sosialdemokrater i Rødt som ønsker seg tilbake til Gerhardsenperioden. Felles for disse er at de ikke har forstått kapitalismens utvikling, dens forvandlig og monopolisering. Deres ønsker er det ikke mulig å oppfylle innenfor rammene av det nåværende kapitalistiske samfunn. Det nærmeste de kan komme denne drømmen er å være med på er sosialistisk revolusjon. Men så tettpakka disse – i utgangpunktet borgerlige sjeler – er med antikommunisme, vil dette for dem være en uoverstigelig terskel.
Når jeg nå er inne på temaet ‘antikommunisme’ vil jeg komme med et tankekors; hvorfor spør ikke folk seg om grunnen til at noen (kommunistene) arbeider aktivt for å skape et samfunn som etter deres (folks) mening vil bli et helvete på jord? Er disse selvplagere? Eller er den informasjonen som har blitt servert om sosialisme i media gjennom mer enn 150 år – skal vi si – en smule ukorrekt?
Forsidebildet er KI-generert
