Derimot: Når bondeopprøret kommer i mange land samtidig.Tilfeldighet?

Derimot.no

derimot.no:

Bondeopprør – og Ukraina

Av Jan Christensen

Det ulmer blant bøndene i EU. 

  • De får stadig mindre del av samfunnets verdiskapning
  • Subsidier forsvinner
  • Nye skatter og avgifter pålegges
  • Energiprisene stiger
  • Miljøkrav strammes inn under dekke av «grønt skifte» 
  • Kyr tvang-slaktes fordi de forurenser, promper metangass og bidrar til «usunt» kosthold
  • Importen fra fattige jordbruksland øker Mercosuravtalen mellom EU og viktige jordbruksland i Latin-Amerika, åpner for full tollfrihet
  • I tillegg presses bøndene på prisene av store matkjeder som overtar stadig større deler av markedet. 

Uten illegale innvandrere til spesielt Italia, Hellas, Spania og Italia, ville mye av EUs landbruk for lengst gått i stå. Hvem ville ellers frivillig tatt underbetalt jobb i et stadig mer vanskeligstilt EU-landbruk?

Til mer miljø- og produksjonskrav som stilles til bøndene, til mer må bonden investere. Lån tas opp til høye renter. Bønder nedsynkes i gjeld og blir i praksis leilendinger på egen gård. Eller ender opp som lønnsarbeidere på det som en gang var egen gård. Med sitt tidligere livsverk overtatt av banker eller investeringsselskaper.

I dag bruker norske husholdninger drøye 11% av inntektene på mat og drikke. For et halvt hundre år siden brukte vi nesten tre ganger så mye.

 
Det er ikke bøndenes andel av matprisene som skaper høye matpriser her hjemme, men mellomleddenes grådighet. Jamfør alle nyrike matbaroner.

 
Til større matimport fra fattige land, eller fra land med mer «industrielt» landbruk, til mer kan mellomleddene øke sin fortjeneste uten at forbrukerne merker prisoppgang. At maten produseres under standarder som vi her hjemme frykter kan være skadelige, er noe de færreste kjenner til.
 

Bøndene har dannet effektive aksjonsgrupper i mange EU-land. Med traktorer, veisperringer og produksjonsnekt har store deler av infrastrukturen og samfunnsmaskineriet blitt lammet. Selv om sånt kan bety gambling med egen framtid, har det tydeligvis ikke lagt noen demper på siste måneders kampvilje i viktige EU-land. 

Seire er også vunnet. EU-president Leyen uttaler – riktignok uforpliktende – at «bøndene fortjener å bli lyttet til». I Portugal vil regjeringa gi ei ekstra støttepakke på 5,5 milliarder kroner, mens Frankrike vil gi sine bønder nærmere 2 milliarder ekstra. Begge støttetiltakene er i strid med EU-regelverket, men EU tør neppe nekte. I Nederland der vekslende regjeringer lenge har hatt ønske om å halvere landbruket, stemte nylig en av fem velgere på bondeopprørere. Resultatet ble en uventet regjeringskonstellasjon. 

Her hjemme er bøndene splitta i to organisasjoner: Norges Bondelag for de største bøndene, Norges Bonde- og Småbrukerlag for de minste. Sistnevnte organisasjon ledes av Tor Jacob Solberg. Han var en av drivkraftene bak Bondeopprøret i 2022, som blant annet ble støttet av over 300 ordførere. Bonde- og Småbrukerlaget jobber for økt norsk matsikkerhet, og en opptrappingsplan for å stanse den negative utviklingen. Den totale prislappen er på 20 milliarder kroner. Det er mindre enn Norges samla årlige utgifter på grunn av Ukrainakrigen. Foreløpig holder norske bønder seg mer i ro enn på kontinentet, kanskje fordi vi har ei mer landbruksvennlig regjering enn på lenge? 

Hva er så EUs landbrukspolitikk? Sentralt står frikonkurranse, forbud mot statlige subsidier og fri flyt av matvarer over Europas landegrenser. Større enheter med ønske om mer industrielt landbruk, er også viktig. Mat skal produseres der det er billigst, og helst selges der fortjenesten er størst. Unionen ønsker også handelsavtaler med land utafor EU sånn at jordbruksvarer kan importeres til lavere priser. Målet er færre EU-gårdsbruk, og reduksjon i landbrukssubsidiene.  Dette vil styrke både unionens økonomi og bærekraft, heter det. Kanskje forregner de seg?

Ukraina har Europas største jordbruksområder. I dag er nærmere tredjeparten av dette arealet eid av oligarker, innenlandske landtjuver og internasjonal agrobusiness – det vil si eksportorientert industrielt landbruk med store utenlandske eierinteresser. Resten er eid av ukrainske småbønder. Når krigen en gang avsluttes, skal mye av den vestlige våpenhjelpa – i dag gitt som lån – betales tilbake. Hvordan vil Ukraina klare dette? 

Mest sannsynlig løsning er enkel og brutal: Ukrainere må spenne livreima inn mange hakk. Småbøndene vil tvinges til å selge land til oligarker og agrobusiness. Utvandringa vil skyte ny fart, og landet vil bli ytterligere utarmet. Vestlige selskaper, som blant annet den amerikanske forvaltningsgiganten Black Rock – der også vårt eget Oljefond har betydelige interesser – kan få Europas mest fruktbare landområder på billigsalg. Industriell jordbruksproduksjon kan bli mangedoblet.

I fjor var det store bondeprotester i Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Slovakia mot import av landbruksprodukter fra Ukraina. Bøndene vant fram fordi Ukraina ikke var EU-medlem. Handelshindringer kunne dermed iverksettes. Med Ukraina som EU-medlem blir det annerledes. Da skal ukrainske landbruksvarer uten vansker kunne eksporteres til alle EU-land. Som tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, vil dette også få følger for Norge.

Hva vil bli et endelig resultat? At Ukraina får grønt lys for medlemskap fra alle EUs medlemsland? 
I så fall er det duket for langt større bondeprotester enn det vi har sett fram til nå.

Forsidebilde: James Baltz

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar