Derimot: Matkjedene har stor fortjeneste. Er det mulig å overføre mer av gevinsten til forbrukerne? – Derimot
derimot.no:
Matpriser og kjedemakt
Av Jan Christensen
Maten er for dyr, sier mange. Matprisene de siste årene har økt dobbelt så mye som for andre varer. Allikevel er det sånn at norske gjennomsnitt-husstander har brukt stadig mindre del av inntekten sin på mat. For femti år siden hver femte krone, i dag bare hver tiende.
Tre store kjeder dominerer det norske matmarkedet. Deres innkjøpspriser og kalkyler er hemmelige. Nylig ble de idømt en bot på nærmere 5 milliarder kroner for ulovlig prissamarbeid.
Eierne, matbaronene, er blant Norges rikeste. De hevder at fortjenesten er lav. Bare 2-3%.
Så har vi de norske bøndene, som produserer mye av maten vi trenger, som bare får en brøkdel av utsalgsprisen, og som har vansker med å få endene til å møtes. For å oppnå en inntekt ikke altfor langt under gjennomsnittet, trengs statlige subsidier og tilskudd.
I årets jordbruksoppgjør fikk bøndene bare halvparten av hva de krevde. Tidligere år har ikke vært stort bedre. Det blir ikke flere bønder av sånt, snarere færre.
Noen jubler over utviklingen. Hvorfor ha ulønnsomme gårdsbruk i Norge når maten kan importeres billigere fra utlandet? Fri import av matvarer, og null toll! Sånn som det er i EUs indre marked!
Ikke uventet er våre EU-tilhengere av sånn oppfatning.
Andre løsninger er også foreslått. Senterpartiet vil sette ned matmomsen. Brødet du i dag betaler 35 kroner for, vil kanskje bli halvannen krone billigere.
Arbeiderpartiregjeringa vil undersøke, utrede og vurdere.
Rødt vil gå mer grunnleggende til verks. Splitte opp og erstatte storkjedene med flere mindre. Lage skille mellom produsent, distributør og butikker.
Våre matvarekjeder priser ikke maten etter hva den koster i innkjøp, men etter hva vi forbrukere er villig til å betale. Et høyinntektsland som Norge, får derfor høye priser fordi et flertall har stor kjøpekraft.
Mens lavtlønnede sliter fordi de må bruke en stor andel av inntekten til mat, synes andre at prisene er lettere å leve med.
Siden lavtlønnede har minst politisk innflytelse, har de vansker med å få gjennomslag.
Lavere moms eller alskens utredninger, vil kanskje ha litt effekt.
Å senke toll og importere mer, kan gi noen kortvarige forbruker-gleder. Så kan prisene atter nærme seg dagens, og kjedene vil tjene enda mer.
Verre er at vår selvbergingsevne vil bli ytterligere redusert. I dag importerer vi over halvparten av maten vi trenger. Med økt krigsfare burde selvbergingsgraden snarere dobles enn halveres. Sånt vil koste langt mindre enn våre krigsmilliarder til Ukraina, og styrke både nasjonal beredskap og distrikts-Norge.
Før EØS-avtalen hadde Norge et særskilt Pristilsyn. Prisene skulle holdes innenfor rimelighetens grenser, ingen fikk ta ublu fortjeneste. Med EØS/EU-tilknytningen i 1994 måtte Pristilsynet avvikles. Markedsøkonomi overtok. Konkurransetilsynet ble opprettet.
Den «sunne» konkurransen som det nå ble lagt til rette for, skapte monopoler og kjedemakt. Også innafor dagligvarebransjen. Nærbutikker forsvant, shoppingsentre overtok. Kremmere som Rimi-Hagen, Reitan og Johannson-familien la grunnlaget for sine milliardformuer.
Ungarn har i de siste årene også hatt sterk økning i matvareprisene. Som mottiltak har landet innført priskontroll, nullmoms på basisvarer, subsidier til bønder og vareprodusenter, samtidig som myndighetene legger press på kjedene. Både til å selge viktige matvarer til anbefalte priser, og til å prise ungarske matvarer lavere.
Dette har dempet prisstigningen.
I tillegg har lavinntektsfamilier fått matkuponger.
Ikke uventet har Ungarns prisregulerende tiltak ført til storkonflikt med EU. Det trues med sanksjoner fordi tiltakene står i strid med EUs markedsliberalisme.
Som utenforland har Norge i teorien større handlefrihet enn Ungarn. Men der Ungarn har nasjonalisten Orban, har vi globalistene Støre og Solberg.
Det betyr: Våre politikere har flere muligheter, men ønsker ikke å utfordre verken EU eller EØS-avtalens handlingsrom.
Ville våre matvarekjeder frivillig akseptert priskontroll og pristak? Neppe!
Priskontrollen kunne avslørt «forretningshemmeligheter». Pristak – eller makspris – ville redusert fortjenesten.
Dermed ville sånn markedsregulering blitt en sak for EØS-domstolen. Som høyst sannsynlig ville kjent tiltakene ulovlig og krevd de reversert.
Et Norge uten EØS-avtalen kunne handlet ut fra folks interesser. Ikke ut fra EUs og matvarekjedenes.
For at kjedenes fortjeneste ikke skal bli uanstendig høy og enda mer kritikkverdig, plusser de på mange unødvendige utgifter.
Noen eksempler:
– Butikker opprettes der behovet allerede er dekket. I mitt nærområde er det få skritt mellom en Coop-butikk og en Kiwi-butikk. Jeg kan for eksempel velge å kjøpe FirstPrice cornflakes til 31,90 på Kiwi, eller Xtra Cornflakes hos Coop til nøyaktig samme pris. Trenger jeg denne valgmuligheten? Ville det ikke holdt med en butikk?
Det koster mer å drifte flere butikker enn færre.
– Butikker ominnredes og fornyes. Det bugner av varer. Min såkalte «handleopplevelse»optimaliseres. Jeg skal finne gleden i å handle mer i akkurat den butikken. Økte driftskostnader og matsvinn skyves over på oss som handler.
– Norge ligger på Europatoppen i åpningstider. Flere butikker holder åpent fra grytidlig morgen til midnatt. Sånt koster. For eksempel både i form av økte lønnsutgifter og oppvarmingskostnader. Kanskje kunne den maten som selges rett før stengetid, i stedet blitt solgt noen timer i forveien?
– Inkludering av mer tvilsomme driftsutgifter. For eksempel helikoptre og privatfly.
Uanstendig avlønning i form av bonuser og aksjer. Da Tom Kristiansen i 2021 gikk tilbake til sin tidligere stilling som Norgessjef i Rema1000, fikk han 75 millioner kroner i kompensasjon.
Kjedene bruker også store summer til lobbyarbeid overfor media og politikere. Høyres stortingspolitiker Linda Hofstad Helleland har styreverv hos Reitan/Rema1000, og får nærmere en halv million i årlig godtgjøring.
Coop er – i hvert fall på papiret – eid av kundene, forbrukerne. Allikevel virker Coop å ha samme prispolitikk som de to andre kjedene. Hva om kundene samlet seg, utøvde sin eiermakt og kjempet fram endringer?
Kan regjeringas ønske om åpenhet kombinert med prisbevisste kunder, starte et opprør mot kjedenes makt og prisfastsetting? Ikke nødvendigvis for lavere matpriser, men for at produsentene får en større andel av utsalgsprisen?
Tidligere blomstret torghandelen. Bonden solgte varene direkte til forbruker. Kan kutt i fordyrende mellomledd bidra til at både bonden og forbrukeren får mer å rutte med?
Eller er det sånn at grunnleggende matpris-reformer er umulig så lenge vi har EU-vennlige politikere og er bundet av en EØS-avtale som de styrende ikke våger å røre?
Forsidebilde: Immo Wegmann
