Derimot: Kronikk: Noen hverdagsbetraktninger fra en voksen. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Karlung
Det er utrolig hvor fort tiden går. Som pensjonist har man dessverre bedre tid til å lese nyheter, både fra mainstream media (MSM) og de mer ytterliggående samfunnskritiske sådanne.
Sistnevnte er i ferd med å hentes inn av 1984, sannhetskommisjoner og faktasjekkere. Sannhet kan være problematisk og er ikke minst forbeholdt eliten, nemlig. De som tviler, får merke inkvisisjonen på kroppen. Men nå skal sannheten kjøpes gjennom statlig sannhet slik at myndigheten ikke mister kontrollen på hva vi lar oss fortelle. Finansiert av egne skattepenger selvfølgelig.
Boka 2084 bør snart skrives, men hvem tør ta opp hansken?
Med to barnebarn i tenårene må jeg si jeg både skremmes og skjemmes av mangel på fornuftig og reflektert lederskap der høyt oppe på toppene. Ingen seriøse refleksjoner å spore hverken til høyre eller venstre.
«Vi går rett på samma hvem vi støter på» var en litt provoserende lek vi hadde på barneskolen. Noen ledere i USA/NATO/EU er fortsatt i denne bobla, men evnen til å snu i tide er dessverre helt visket bort fra minnet. Å snu i tide er for kyllinger og vi deler ut «License To Kill» til enhver idiot (les klovn) som ønsker å «ta tæva» (jungelord fra Odalen) for demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet på vegne av alle oss gode i Vesten.
Hvem som etter hvert skal bestemme over menneskehetens skjebne er et sjansespill. Alle normale yrker krever i dag et fagbrev, en master eller uansett et papir på at du kan beherske noe her i verden. Så ikke for en politisk broiler. Som politiker kreves ingenting. Du må bare være tøff og sleip, men samtidig ydmyk i kjeften, ta på deg masse verv og kunne sparke nedover med et smil. Et slags streberens stigespill.
Veien kan være krevende, men i enden av tunnelen venter makt. Det aller viktigste er nok å menge seg med de rette folka og tute med ulvene og aldri si rett ut hva du egentlig mener før noen sier det før deg. Troskap til myndighetene og sannhetskommisjonen er en selvfølge, samt evne til ullen retorikk.
Og før du aner det sitter du på Stortinget eller som statssekretær, og vipps i regjering. Da er ikke veien til Brüssel lang heller. Helt uten master (som du kanskje uansett hadde kjøpt)!
Føler du deg trygg nå?
Ordo ab chaos – Orden ut av kaos – Det Hegelske prinsipp, er det gjennomgående styresett som beherskes best, siden diplomati er gammeldags og kunnskap er mangelvare. Det krever god balanse, men minimalt med humanitær innlevelse så lenge det er skurkene og deres olivenlunder, mødre, koner og barn som lider og dør.
«Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak»
(Albert Schweitzer)
Og når den politiske karrieren en dag er over føler man seg fortsatt såpass viktig at selvbiografien bare må komme. Alt for å rettferdiggjøre egne tabber og feiltrinn, samt å gi fingeren til noen med andre synspunkter enn de riktige.
Noen er så selvsentrerte at de må starte egne stiftelser. Det sikrer fortsatt å kunne fly verden rundt på første klasse og preke Bull-Shit og leve som konger på andres regning til evig tid. Så lenge de har navn som inneholder «peace», «freedom», «world», «democracy», «forum» eller annen svada overøses de av donasjoner fra alt og alle. Krydres det hele med noe grønt og bærekraftig eller non profit finnes ingen grenser. Er du helt uten bremser funker det også utmerket med navn som «(XXX) Foundation» eller lignende.
Demokrati, menneskerettigheter, våre verdier og ytringsfrihet er blitt utvannede begreper som skyves foran som en moralsk plog som skal dyttes på verden både med og mot deres egen vilje.
Prosessen kan gjerne sammenlignes med produksjon av gåselever, vil du ikke så skal du.
Sitat fra Wikipedia: Gåselever eller Foie gras (fransk: fet lever) er leveren fra en gås eller and som har blitt opptil 10 ganger så stor på grunn av å ha blitt tvangsforet store mengder mat. I Norge og mange andre land blir tvangsforing sett på som dyremishandling og er derfor ulovlig.
Matingen av andre kulturer (les mennesker) skjer gjennom en trakt ned i halsen der det trøkkes ned paroler (altså ikke mat) med vestlige verdier. Bomber, granater, CIA og bevisst løgn og fanteri er laktosemiddelet som brukes for å fremme den gode sak. Har de olje og gass er det ekstra viktig med frelse, halleluja!
Vi trenger ikke reise langt for å finne eksempler på oppblåste politikere med cocky selvbilde. Midt i begivenhetene finner vi en skuespiller og klovn, nemlig selveste Volodymyr Oleksandrovytsj Zelensky – en pussig skrue.
I 2017 startet Zelensky’s kompiser et parti med navnet «Folkets Tjener» (ukrainsk «Slúha naródu»), og nyttårsaften 2018 lanserte Zelensky sitt kandidatur til presidentembetet under Kvartal 95s nyttårsprogram på TV-kanalen 1+1. I stedet for å drive valgkamp, fortsatte Zelenskyj sin turne med Kvartal 95.
Takket være oligarken Igor Kolomojski vant han presidentvalget med overveldende flertall i 2019 med partiet «Folkets Tjener». Faktisk stilte han og undertegnede helt likt i politisk erfaring, både nasjonalt og internasjonalt.
Nemlig totalt blanke, altså NULL, NIKS og NADA, ikke så mye som noen små brevkurs eller webinarer var det blitt på noen av oss. Men han skulle lede et land i kaos med 40 millioner innbyggere.
Sier litt om hvor drittlei den enkelte ukrainer var av vanstyre (innsatt av USA/Nuland etter kuppet i 2014), borgerkrig og korrupsjon.
Han lovet nemlig en utrettelig kamp mot korrupsjon i tillegg til fred med Russland. Riktige knapper å trykke på der altså. Og i dass gikk det!
Han gjorde det enkelt starten ved bare å forby alt han ikke likte.
Og det var dessverre ingenting som gikk som lovet for Zelensky. I løpet av noen få år er landet han skulle redde fullstendig knust både militært og økonomisk. Solgt bit for bit til multinasjonale selskaper. Både kull, olje og landbruksland er skuslet bort for et imaginært medlemskap i gutteklubben NATO.
Han ble lurt trill rundt av erfarne ringrever fra gjengen i EU/NATO/USA som lovet gull og grønne skoger, medlemskap og gullkort i EU/NATO og moralsk og økonomisk støtte «As long as i takes» fra et nesten samlet Vesten.
At millioner egne innbyggere flyktet i alle himmelretninger, de fleste til Russland, fikk så være så lenge han fortsatt kunne være klovn på den vestlige verdens største scener. Resten av verden ga jo egentlig blaffen, men de kunne jo både sanksjoneres og boikottes.
Sugerør ned i et 30-talls statskasser er som melk og honning for et gjennom korrupt statsapparat. Og drit i valg og annet fanteri – dette er demokrati i krisetider!
Null stress!
Siden Ukraina plutselig var alle demokratiers fødeland, en spydspiss for humanitet og ytringsfrihet og et forbilde for alle nasjoners rettssikkerhet, riktig nok ledet av lystløgner av rang, ble han en for Vesten en moderne Messias med en panegyrisk følgerskare som best kunne minne om scener fra «Life of Brian». Et herlig liv i rampelyset for en komiker.
Han har forresten fortsatt til gode å holde en appell eller en tale preget av edruelighet, sannhet og troverdighet.
Hva han står for politisk vet knapt noen, men så lenge det reises nazistiske minnesmerker over hele landet og veien opp til Babij Jar er døpt til Stepan Bandera Aveny sier det vel sitt.
Sergej Lavrov (en av de få voksne i rommet) sa det på denne måten: «He says a lot of things. Depends on what he’s been drinking or smoking. A lot of things!».
Hverken Lavrov eller undertegnede har tiltro til noe som helst av nyheter fra Ukraina, ikke engang værmeldingen derfra har tillit. Gi oss lista med navn på de døde som lå henslengt i den såkalte Butsja -massakren så kanskje vi overveier, men det var jo en syltynn bløff.
Man kan også få assosiasjoner til slutten av Brødrene Grimms «Rottefangeren fra Hameln» der alle barna (les: ZELs fanskare) ledes inn i en grotte og forsvinner. Han etterlater to barn – det ene blindt, det andre lamt slik at de kan rapportere hva som har skjedd.
Et kommende posttraumatisk Armageddon?
Ikke så rart kanskje at veien til konspirasjonsteorier blir unødvendig kort så lenge det aldri en noen voksne hjemme til å passe på oss vanlige folk. Min påstand er at vi ikke har for mange konspirasjonsteorier – vi har derimot altfor få!
Apropos Ukrainas President Emeritus. Han har nå fått skarp konkurranse av en annen politisk villmann, nemlig polakken Benzion Mileikowsky, eller Benjamin Netanyahu blant venner. Sammen skal de lage mest mulig helvete, skrape Vestens statskasser og våpenlagre tomme til verden synger sin svanesang. Begge skal deretter trolig skrapes ut av askens grå stillhet sammen med hver sin utgave av Eva Braun. Ta vare på tannkortene, vi venter i spenning.
Begge lever av sympati og brer gjerne sine anabole krokodilletårer utover verdens avisforsider sammen med sitt eget oppblåste selvbilde. Får de en flis i fingeren må hele verden straks få beskjed, selv om det er selvpåført. Og det må hevnes!
Om dette skal det etter hvert skrives mye og mangt.
Så lenge pressen er opptatt av klikk og kun ansetter påvirkningsjournalister er det fort gjort å miste tillit til «Den fjerde statsmakt». Det er «copy/paste» på det meste vi suger til oss av nyheter og nyheter som går i feil retning blir ignorert og gjemt bort.
Noen aviser er verre enn andre. Dagbladet har konsekvent ingen sammenheng mellom headinger og innhold i sine nettartikler.
Men lite er nytt under solen.
Allerede i 1968 hadde salige Odd Børretzen følgende tankespinn rundt pressens troverdighet (og vi har vel alle hatt noe av samme opplevelsen), sitat hentet fra boken «Det norske folks bedrøvelige liv og historie»:
«Når vi leser i morgenavisen at baker Fredrik Jørgensen er innlagt på Bærum Sykehus etter bilkollisjon i Drammensveien, og vi tilfeldigvis kjenner baker Fredrik Jørgensen fordi han er gift med vår kusine, så vet vi jo at han heter ikke Fredrik, men Ole Jacob og at han er bankkasserer. Hans far var derimot baker men er død, og broren som ganske riktig heter Fredrik har ikke bil i det hele tatt og er ansatt i Telegrafverket og bor i Mo i Rana».
Noen som kjenner seg litt igjen?
Takk for i dag!
Med håp om en bedre verden!
