Derimot: Klimahistorie: Om boken «Klima, uår og kriser i Norge – gjennom de siste 1000 år». – Derimot

Derimot.no
Derimot: Klimahistorie: Om boken «Klima, uår og kriser i Norge – gjennom de siste 1000 år». – Derimot

derimot.no:

Av Knut J. Michelsen,
ex. norsklektor, klimarealist

I 2010 fikk avdøde prof. Audun Dybdahl ved NTNU prisen for årets tidsskriftartikkel med Klima og demografiske kriser i Norge i middelalder og tidlig nytid. publisert i Historisk tidsskrift. Her fra nettstedet Idunn.no:

«I artikkelen hevdes det at klimaets rolle er undervurdert, særlig må klimatiske sjokk med flere uår på rad direkte og indirekte ha ført til betydelig overdødelighet i et land som lå så langt mot nord. Dendrokronologisk påviste uår [analyse av årringer i trær, min anm.] gjenspeiles i en god del tilfeller i skriftlige kilders opplysninger om dårlige kornavlinger og høy mortalitet.»

Boken om klimaet i Norge

I 2016 kom Dybdahls Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år på Cappelen Damm Akademisk.

Den er på 185 sider med bilder, grafer og en omfattende kildeliste på ni sider. 166 sider omhandler klimatiske nedturer og oppturer fra rundt slutten av vikingtid til 1900. Han skriver også om klimaet fra 1900 frem til nåtid, men det omhandles ikke av meg her. Dybdahl lener seg da på Meteorologisk Institutt, SSB, CICERO, norsk klimaforskning ellers samt FNs klimapanel (IPCC). Noen klimafornekter kan man altså knapt kalle ham.

For perioden før 1900 og bakover er det i Norge uansett mange nedturer som skyldes for lav temperatur, ødeleggende kulde, avlingssvikt, svekkelse av folkehelse med påfølgende sykdom og for tidlig død. Skildringene er mange, det norske samfunnet ser ut til å leve på grensen av det mulige mange steder. Klimaet påvirkes også av sjokkartede opplevelser via vulkanutbrudd langt borte fra, kortvarige riktignok.

En norsk klimaforbedring?

Jeg har ikke funnet mange anmeldelser av boka. Hvorfor den ikke ser ut til å interessere langt flere når «klima og miljø» står på debattkartet så å si hver dag i mediene, er litt pussig. Kanskje noen trekker den gale konklusjonen at litt mer varme på litt over 1 grad C siste rundt et par hundre år globalt rett og slett ser ut som en klimaforbedring? I hvert fall i Norge.

At poteten også reddet oss i Norge fra slutten av 1700-tallet er opplagt, samt vaksinering mot alvorlige sykdommer, f.eks. mot kopper fra begynnelsen av 18-hundretallet.

Det er i hvert fall det boka dokumenterer med en rekke kilder der bare noen skal nevnes her: En rekke såkalte proxydata som nettopp årringer fra trær, iskjerneprøver, pollenanalyser osv., samt skriftlige kilder fra sagaer, krøniker, tiendeskatt, korntakster og annaler, det siste kronologiske lister over historiske hendelser. Mens kirkebøkene også registrerte fødte og døde, særlig fra begynnelsen av 18-hundretallet

Den lille istiden

«Den lille istid» slår altså til fra rundt 1550 til 1850 i Europa og Nord-Amerika etter en varmeperiode i middelalderen. Skildringen av sult og nød i Norge er mange og nådeløse. Når man i tillegg kommer i krig med en stormakt som Storbritannia i 1807, går det enda dårligere. Kanskje noe å tenke på i dag når det gjelder selvforsyning med mektige naboer som driver krig.

Svært mange dramatiske og dødelige hendelser knytter seg altså til nedgang i temperatur, kulde, frost, «klimaforverring» som problem, jfr. s. 58 i andre halvparten av 1500-tallet. Hjemkomne soldater sprer også dødelig smitte. De få gangene det nevnes varme som problem, er det knyttet til kulde først, altså store temperaturvariasjoner som ved «Storofsen» i 1789, sitat (noter er fjernet):

«Vinteren 1788-89 begynte med en streng barfrost, noe som gjorde at det ble dyp tele. Senere på vinteren falt det store mengder snø. Det kommer et sterkt regnvær i slutten av mai, og utover våren og sommeren holdt været seg vått og varmt. Dermed var jorden mettet av væte. Når det så kom et voldsomt skybrudd som varte i flere dager, kombinert med høy temperatur, førte det til at elvene gikk over sine bredder og rev med seg løsmasser. Elvene gravde ut raviner i dalsidene, og mange steder gikk det jordras. […]» (s. 126).

Vannstanden i Mjøsa skal ha steget med ti meter. Den største naturkatastrofe i Norge i nyere tid. Tap av hus, gård, jord og husdyr var dramatiske. For en del ble løsningen å finne seg nytt livsgrunnlag nordover i f.eks. Målselv og Bardu.

Sulten herjet

Sulten herjet blant de fattige. Når alle ting gikk imot de norske som i uårene 1812-13, fortelles det fra Singsås i Sør-Trøndelag: «[…] Med husmenn var sjølvsagt nauda størst. Niels fann deg til sist med Bakåsvolla nori Kosbergmarken. Han hadde vori på Herjådala og flekt bork til mjøl. Da dei fann han, satt han med ei borkbøre på ryggen – død. Desse hendingane har levd til nå mellom folk.» (s. 149).

Siden det var for kaldt før og for varmt nå – må det på et tidspunkt i Norge ha oppstått en eller annen form for «perfekt klima» mht. temperatur. Ser vi på en del temperaturkurver over tid, kan vi som amatører kanskje anta at perioden 1900 til 1930 var «best» eller optimal klimatisk sett. Altså da CO2-utslippene også ser ut til å stige igjen etter mange år med fall eller flat kurve (selv om CO2- og temperaturkurver dessverre sjelden ser ut til å følge hverandre slavisk).

Gjennomsnittstemperaturen i Norge i perioden 1560-1600 med flere uår i alle de nordiske landene er beregnet til å være 1,5 grader C lavere enn tidsrommet 1880-1930, skriver Dybdahl (s. 63).

Klimarelaterte dødsfall

At det ifølge offisiell internasjonal statistikk gjennomsnittlig kan ha vært rundt 450 tusen flere klimarelaterte dødsfall pr. år rundt 1920 enn i dag, skyldes selvsagt at vi nå er bedre på å beskytte oss mot slikt. At det uansett i dag dør kanskje rundt opp mot 20 ganger flere av kulde enn varme i verden, og at oppvarmingen derfor reduserer slike dødsfall, blir selvsagt en parentes. At det også kan skyldes en formidabel fossilbasert økonomi, blir enda en parentes.

Vannkraften som suksessfaktor.

Norsk moderne velferd skyldes historisk sett i stort monn også billig energi fra vannkraften. Å bygge over seks tusen vassdragsanlegg inklusive over fire tusen dammer uten fossil kraft, er en utfordring.

For dieselen er samfunnets hest, sier en entreprenør i Tinn i Telemark. Det er slik folk på bygdene lærer fra barnsben av. Men siden mange bygder i dag suksessivt tømmes for folk, særlig de unge, har denne innsikten flyttet til byen der den antar en annen form, f.eks. hos Natur og Ungdom i Torggata i Oslo der dikteren Hamsun i sin tid arbeidet med slutten på sin selvbiografiske roman Sult (1890).

Det siste er muligens et historisk poeng for dem som fortsatt leser bøker.

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar