Derimot: Kan det skapes endringer? Er USAs system fastlåst? – Derimot
derimot.no:
Jeg har hentet dette innlegget til Paul Craig Roberts som er skrevet før innsettelsen av Trump. Det inneholder noen meget viktige betraktninger, bl.a. om hvilke kompromisser Tulsi Gabbard måtte inngå med «The Deep State» for i det hele tatt å slippe inn i den nye regjeringen. Og jeg er enig med han. Den som stiller maksimale krav der slike ikke kan innfris vil tape. Politikk er det muliges kunst.
Knut Lindtner
Redaktør
Kan Trump gjøre en forskjell?
Av Dr. Paul Craig Roberts

Jeg har gjort mitt beste for å advare MAGA-amerikanere om hvor vanskelig det er å gjenvinne kontrollen over den amerikanske regjeringen. I flere tiår har amerikansk politikk og forvaltning vært kontrollert av organiserte interessegrupper som finansierer politiske kampanjer. Uansett hvilke kandidater velgerne stemmer inn, er lovverket som vedtas og den føderale regjeringens politikk i praksis skapt av lobbygrupper. Blant de mektigste lobbyene finner vi Israel-lobbyen, militær-/sikkerhetskomplekset, Big Pharma, Wall Street og landbruksindustrien (agri-business).
Gjentatte ganger blir amerikanske velgere skuffet over at lite endrer seg, uavhengig av hvem som vinner valget. Noen ganger kan en administrasjon oppnå endringer på bestemte områder, slik Kennedy, Nixon og Reagan gjorde for å redusere spenningen med Sovjetunionen. Men selv disse fremskrittene ble senere undergravd av nye administrasjoner som, for å imøtekomme militær-/sikkerhetskompleksets krav om en fiende, sørget for at deres profitt og makt var sikret. Uten en fiende – hvorfor trenger USA et militærbudsjett som overstiger bruttonasjonalproduktet i de fleste land på kloden? (For eksempel: Ifølge Verdensbanken var Sør-Afrikas BNP i 2023 på 389,7 milliarder dollar; Argentinas 646 milliarder, Belgias 529 milliarder, Ungarns 212 milliarder, Norges 485 milliarder, Pakistans 338 milliarder, Sveriges 585 milliarder og Thailands 515 milliarder dollar.)
Motstanden mot endring skyldes at interessene til det som utgjør «det amerikanske etablissementet», er blitt institusjonalisert. Amerikanske sosiale og statlige institusjoner er i stor grad «hjemmene» til dette etablissementet. For 64 år siden, 17. januar 1961, advarte president Dwight D. Eisenhower – en femstjerners general som ledet invasjonen i Normandie – ved slutten av sin andre presidentperiode amerikanerne mot den økende makten til militær-/sikkerhetskomplekset.
Som kongressansatt i både Representantenes hus og Senatet opplevde jeg denne makten nesten daglig. Jeg husker ennå den dagen jeg sto på gulvet i Senatet og den svært erfarne Strom Thurmond, den fjerde lengst sittende senatoren i USAs historie, banket meg på skulderen. Det skulle stemmes over et forslag om å dekke en del av kostnadene ved å senke marginale inntektsskattesatser gjennom en reduksjon i militære bevilgninger. Senator Thurmond sa til meg:
«La aldri senatoren din stemme for en reduksjon i militærutgifter. Hvis han gjør det, blir han ikke gjenvalgt, og du står uten jobb.»
Han gjorde det klart at for å overleve som senator, måtte man sikre våpenindustriens profitt, ikke nødvendigvis verne skattebetalernes levestandard.
Thurmond, som satt i Senatet i nesten et halvt århundre, var ingen nybegynner. Han lærte meg at uansett hvor sterkt Wall Street og finanssektoren ønsker lavere skattesatser, er deres makt mindre enn militær-/sikkerhetskompleksets. Siden det noen ganger oppstår konflikter mellom ulike lobbyinteresser, er det avgjørende for en senatansatt å forstå makthierarkiet.
Etter å ha erfart alt dette på nært hold, advarte jeg leserne om at det amerikanske senatet er en institusjon som i stor grad eies av etablissementet, og at senatet har makt til å avvise en presidents nominasjoner til føderale verv. Jeg forklarte at denne etablerte makten over en ny administrasjon kan gjøre den handlingslammet.

Tulsi Gabbard er Trumps nominerte til direktør for nasjonal etterretning. Som medlem av Representantenes hus var hun en sterk kritiker av Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA), en lovgivning jeg mener er grunnlovsstridig og utgjør fundamentet for en politistat. Frykten for en ikke-eksisterende «muslimsk terrortrussel», som ble hypet av «horemedier», gjorde usikre amerikanere villige til å akseptere dette grunnlaget for en politistat. I 2020 introduserte hun, sammen med representant Thomas Massie – den eneste som nå regnes som uavhengig i Huset – et lovforslag om å oppheve hele Patriot Act, et politistatstiltak innført av det republikanske Bush/Cheney-regimet, det verste i moderne amerikansk historie fram til Biden.
Det var åpenbart at Gabbard var et mål. Både demokratiske og republikanske senatorer ga tydelig uttrykk for at enhver opphevelse eller slapp håndhevelse av «nasjonal sikkerhets»-lovgivningen var uakseptabel dersom hun forventet godkjenning i Senatet. Gabbard forsto dette og tonet ned sin motstand mot grunnlovsstridig overvåking av amerikanere uten at overvåkingen først ble rettferdiggjort for domstolene.
Kommentatorer som ikke kjenner Washington, anklager Gabbard for å «selge seg». En bidragsyter i Unz Review hevdet at hun forrådte både seg selv og andre for «30 sølvpenger».
Det er mye lettere å fordømme enn å forstå. Jeg mistenker ofte at amerikanere ikke vil forstå hvordan ting virkelig fungerer, fordi det er ubehagelig. Dermed forblir de i fornektelse, noe som gjør dem ute av stand til å bidra til endring eller å forsvare sine friheter.
Før du fordømmer Tulsi Gabbard, spør deg selv: Vil du heller ha henne – en person som møter sterk motstand fra militær-/sikkerhetskomplekset – eller en person komplekset ikke har noen innvendinger mot? Tulsi kan, som mange andre politikere, uttale én ting overfor det kjøpte og betalte Senatet, men gjøre noe annet når hun først er i vervet. Jeg vil heller satse på hennes integritet enn å dømme henne nord og ned. Det er Senatet som er blottet for integritet.
Vi vil se hva Trumps mål er denne mandagen, 20. januar. Som jeg nevnte forrige fredag, ligger det benådninger klare på presidentens skrivebord for alle J6-ofrene, ofre for en totalt korrupt demokratisk administrasjon og et amerikansk «justisdepartement» (sic) blottet for integritet – i realiteten en samling kriminelle. Kriminaliteten til Biden-regimet er uten sidestykke i amerikansk historie. Som rettslig instans kan Bidens «justis»-departement sidestilles med Josef Stalins utrenskninger av bolsjevikene i skueprosessene på 1930-tallet, da lederne av den russiske revolusjonen ble dømt til døden som «kapitalistiske spioner».
Etter mitt syn er demokratene så korrupte, så antiamerikanske, så anti-normalitet, så anti-hvite og så fiendtlige overfor den borgerlige majoriteten at de har diskvalifisert seg selv som politisk parti. Republikanerne er i stor grad uvitende, uten forståelse for hva som må gjøres, men demokratene er verre – nærmest sataniske. Dette partiet tilhører, etter min mening, Satan. Demokratene er satanister som utsondrer ondskap.
La oss håpe at FBI/CIA/NSA ikke angriper innsettelsen i morgen med en drone, legger skylden på Iran og trekker oss inn i nok en krig for Israel.
https://www.globalresearch.ca/can-trump-make-difference-dr-paul-c-roberts/5877673
Forsidebildet er KI-generert