Derimot: Hvordan USA tok ut Nord Stream-rørledningen USA utførte en skjult sjøoperasjon som ble holdt hemmelig – inntil nå

Av Seymour Hersh

NORD STREAM

U.S. Navy’s Diving and Salvage Center kan bli funnet på et sted som er så ukjent som navnet – nedover det som en gang var en landevei på landsbygda i Panama City, en nå blomstrende ferieby i den sørvestlige delen av Florida – i Mexicogulfen, ca 112 kilometer sør for delstatsgrensen til Alabama. Senterets kompleks er like ubestemmelig som beliggenheten – en trist betongstruktur etter andre verdenskrig som ser ut som en yrkesfaglig videregående skole på vestsiden av Chicago. Et myntvaskeri og en danseskole ligger på andre siden av det som nå er en firefelts vei.

Senteret har trent høyt dyktige dypvannsdykkere i flere tiår som, en gang tildelt amerikanske militærenheter over hele verden, er i stand til teknisk dykking for å gjøre undervannsoperasjoner – ved å bruke C4-eksplosiver for å rydde havner og strender for rusk og ueksploderte sprengstoff. – Samt andre oppgaver, som å sprenge utenlandske oljerigger, tilsmussing av inntaksventiler for undersjøiske kraftverk og å ødelegge sluser på viktige skipskanaler. Panama City-senteret, som kan skryte av det nest største innendørsbassenget i USA, var det perfekte stedet for å rekruttere de beste og mest fåmælte nyutdannede fra dykkerskolen som i fjor sommer klarte å gjøre det de hadde fått tillatelse til å gjøre ca 80 meter under overflaten av Østersjøen.

I juni 2022 plasserte marinedykkerne, som opererte under dekke av en mye omtalt midtsommers NATO-øvelse kjent som BALTOPS 22, de fjernutløsbare eksplosivene som tre måneder senere ødela tre av de fire Nord Stream-rørledningene, ifølge en kilde med direkte kjennskap til planleggingen.

To av rørledningene, som samlet ble kjent som Nord Stream 1, hadde forsynt Tyskland og store deler av Vest-Europa med billig russisk naturgass i mer enn et tiår. Et andre par med rørledninger, kalt Nord Stream 2, var blitt bygget, men var ennå ikke i drift. Nå, med russiske tropper som samlet seg ved den ukrainske grensen og den blodigste krigen i Europa siden 1945 nærmet seg, så president Joe Biden på rørledningene som et redskap for Vladimir Putin for å bevæpne naturgass for sine politiske og territorielle ambisjoner.

Bidens beslutning om å sabotere rørledningene kom etter mer enn ni måneder med svært hemmelig debatt frem og tilbake i Washingtons nasjonale sikkerhetsmiljø om hvordan man best kunne oppnå dette målet. I store deler av den tiden var ikke spørsmålet om man skulle utføre oppdraget, men derimot hvordan man skulle få det gjort uten noen åpenbar anelse om hvem som var ansvarlig.

Det var en viktig byråkratisk grunn til å stole på nyutdannede ved senterets hardcore dykkerskole i Panama City. Dykkerne var kun marinen, og ikke medlemmer av USAs spesialstyrkekommando, hvis hemmelige operasjoner må rapporteres til kongressen og orienteres på forhånd til Senatets og husets ledelse – den såkalte «Gang of Eight». Biden-administrasjonen gjorde alt for å unngå lekkasjer ettersom planleggingen fant sted sent i 2021 og inn i de første månedene av 2022.

President Biden og hans utenrikspolitiske team – nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, utenriksminister Tony Blinken og Victoria Nuland – statssekretæren for utenrikspolitikk – hadde vært høylytte og konsekvente i deres fiendtlighet mot de to rørledningene, som gikk side om side for 1200 kilometer under Østersjøen fra to forskjellige havner i det nordøstlige Russland nær den estiske grensen, og passerer like ved den danske øya Bornholm før de ender i Nord-Tyskland.

Direkteruten, som omgikk ethvert behov for å transitt via Ukraina, hadde vært en velsignelse for den tyske økonomien, som nøt en overflod av billig russisk naturgass – nok til å drive fabrikkene og varme opp hjemmene samtidig som det gjorde det mulig for tyske distributører å selge overflødig gass, med overskudd, i hele Vest-Europa. Handling som kunne spores tilbake til administrasjonen vil bryte USAs løfter om å minimere direkte konflikt med Russland. Hemmelighold var derfor meget viktig.

Gjennom 2021 hadde russiske tropper blitt jevnt og illevarslende bygget opp ved grensen til Ukraina, og i slutten av desember var mer enn 100.000 soldater i posisjon til å slå til fra Hviterussland og fra Krim. Alarmen ringte i Washington, inkludert en vurdering fra Antony Blinken om at disse troppe-tallene kunne «dobles på kort tid».

Administrasjonens oppmerksomhet var igjen rettet mot Nord Stream. Så lenge Europa forble avhengig av rørledningene for billig naturgass, var Washington redd for at land som Tyskland ville være motvillige til å forsyne Ukraina med pengene og våpnene det trengte for å beseire Russland.

Det var i dette urolige øyeblikket at Biden ga Jake Sullivan fullmakt til å samle en tverretatlig gruppe for å komme opp med en plan.

Alle alternativer skulle være på bordet. Men bare én skulle manifestere seg.

PLANLEGGING

I desember 2021, to måneder før de første russiske militære dtyrker rullet inn i Ukraina, innkalte Jake Sullivan til et møte med en nyopprettet arbeidsstyrke – menn og kvinner fra Joint Chiefs of Staff, CIA og stats- og finansdepartementet – og spurte om anbefalinger om hvordan de skal svare på Putins forestående invasjon.

Det var det første av en serie topphemmelige møter, i et sikkert rom i toppetasjen i Old Executive Office Building, ved siden av Det hvite Hus, som også var lokasjonen til presidentens utenlandske etterretningsråd (PFIAB) . Det var den vanlige skravlingen frem og tilbake som til slutt førte til et avgjørende foreløpig spørsmål: Ville anbefalingen som ble videresendt av gruppen til presidenten være reversibel – slik som enda et lag med sanksjoner og valutarestriksjoner – eller irreversible – det vil si faktiske handlinger, som kunne ikke angres?

Det som ble klart for deltakerne, ifølge kilden med direkte kjennskap til prosessen, er at Sullivan hadde til hensikt at gruppen skulle komme med en plan for ødeleggelsen av de to Nord Stream-rørledningene – og at han innfridde et ønske fra President.

I løpet av de neste møtene diskuterte deltakerne alternativer for et angrep. Sjøforsvaret foreslo å bruke en nylig bestilt ubåt for å angripe rørledningen direkte. Luftforsvaret diskuterte å slippe bomber med forsinkede lunter som kunne settes av eksternt. CIA hevdet at uansett hva som ble gjort, måtte det være skjult. Alle involverte forsto alvorligheten. «Dette er ikke småting,» sa kilden. Hvis angrepet var sporbart til USA, «så er det er å regne som en krigshandling fra USA sin side.»

På den tiden ble CIA ledet av William Burns, en tidligere ambassadør med mild oppførsel i Russland, og som hadde fungert som visestatssekretær i Obama-administrasjonen. Burns autoriserte raskt en arbeidsgruppe for byrået hvis ad hoc-medlemmer inkluderte – ved en tilfeldighet – noen som var kjent med evnene til marinens dyphavsdykkere i Panama City. I løpet av de neste ukene begynte medlemmer av CIAs arbeidsgruppe å lage en plan for en hemmelig operasjon som ville bruke dyphavsdykkere for å utløse en eksplosjon langs rørledningen.

Noe slikt hadde blitt gjort før. I 1971 fikk det amerikanske etterretningssamfunnet vite fra ennå ikke avslørte kilder at to viktige enheter av den russiske marinen kommuniserte via en undersjøisk kabel begravd i Okhotskhavet, på Russlands østkyst. Kabelen koblet en regional marinekommando til fastlandshovedkvarteret i Vladivostok.

Et håndplukket team av operatører fra Central Intelligence Agency og National Security Agency ble samlet et sted i Washington-området, under en dekkhistorie, og utarbeidet en plan, ved å bruke marinedykkere, modifiserte ubåter og et dypubåtredningskjøretøy, som lyktes, etter at mye prøving og feiling med å finne den russiske kabelen. Dykkerne plasserte et sofistikert lytteapparat på kabelen som vellykket fanget opp den russiske trafikken og tok det opp på et opptakssystem.

NSA fikk vite at høytstående russiske marineoffiserer, overbevist om sikkerheten til kommunikasjonsforbindelsen deres var vanntett -snakket med jevnaldrende offiserer uten kryptering. Innspillingsenheten og båndet måtte byttes ut månedlig og prosjektet fortsatte i et tiår til det ble kompromittert av en førtifire år gammel sivil NSA-tekniker ved navn Ronald Pelton, som snakket flytende russisk. Pelton ble forrådt av en russisk avhopper i 1985 og dømt til fengsel. Han ble betalt bare 5000 dollar av russerne for sine avsløringer om operasjonen, sammen med 35.000 dollar for andre russiske operasjonelle data han ga til russerne, som aldri ble offentliggjort.

Den undervannssuksessen, kodenavnet Ivy Bells, var nyskapende og risikabel, og ga uvurderlig etterretning om den russiske marinens intensjoner og planlegging.

Likevel var den tverretatlige gruppen i utgangspunktet skeptisk til CIAs entusiasme for et skjult dyphavsangrep. Det var for mange ubesvarte spørsmål. Østersjøens farvann ble tungt patruljert av den russiske marinen, og det fantes ingen oljerigger som kunne brukes som dekke for en dykkeroperasjon. Må dykkerne reise til Estland, rett over grensen fra Russlands lastekai for naturgass, for å trene for oppdraget? «Det ville være en mulig fiasko», ble byrået fortalt.

I løpet av «all denne planleggingen», sa kilden, «så advarte noen arbeidere i CIA og utenriksdepartementet: «Ikke gjør dette». Det er dumt og vil være et politisk mareritt hvis det kommer ut.»

Likevel, tidlig i 2022, rapporterte CIA-arbeidsgruppen tilbake til Sullivans tverretatlige gruppe: «Vi har en måte å sprenge rørledningene på.»

Det som kom etterpå var overraskende. Den 7. februar, mindre enn tre uker før den tilsynelatende uunngåelige russiske invasjonen av Ukraina, møtte Biden på sitt kontor i Det hvite Hus den tyske kansleren Olaf Scholz som etter litt vakling, nå var fast på den amerikanske siden. På pressekonferansen som fulgte, sa Biden trassig: «Hvis Russland invaderer . . . det vil ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få slutt på det.»

Tjue dager tidligere hadde statssekretær Nuland i hovedsak levert den samme meldingen på en briefing i utenriksdepartementet, med liten pressedekning. «Jeg vil være veldig tydelig for deg i dag,» sa hun som svar på et spørsmål. «Hvis Russland invaderer Ukraina, vil Nord Stream 2 på en eller annen måte ikke bli fullført.»

Flere av de involverte i planleggingen av rørledningsoppdraget var forferdet over det de så på som indirekte referanser til angrepet de planla.

«Det var som å legge en atombombe på bakken i Tokyo og fortelle japanerne at vi kommer til å detonere den,» sa kilden. «Planen var at alternativene skulle utføres etter invasjonen og ikke annonseres offentlig. Biden forsto det rett og slett ikke, eller så ignorerte han det.»

Bidens og Nulands indiskresjon, hvis det er hva det var, kan ha frustrert noen av planleggerne. Men det skapte også en mulighet. Ifølge kilden bestemte noen av de høytstående tjenestemennene i CIA at å sprenge rørledningen «ikke lenger kunne betraktes som et skjult alternativ fordi presidenten nettopp kunngjorde at vi visste hvordan det skulle gjøres».

Planen om å sprenge Nord Stream 1 og 2 ble plutselig nedgradert fra en hemmelig operasjon som krever at Kongressen ble informert til en som ble ansett som en høyt klassifisert etterretningsoperasjon med amerikansk militærstøtte. I henhold til loven, forklarte kilden; «Det var ikke lenger et lovkrav om å rapportere operasjonen til kongressen. Alt de måtte gjøre nå er å gjøre det – men det måtte fortsatt være hemmelig. Russerne har førsteklasses overvåking av Østersjøen.»

Medlemmene av byråets arbeidsgruppe hadde ingen direkte kontakt med Det Hvite Hus, og var ivrige etter å finne ut om presidenten mente det han hadde sagt – det vil si om oppdraget nå var på plass. Kilden husket: «William Burns kommer tilbake og sier: «Gjør det!»

OPERASJONEN

Norge var det perfekte stedet å basere oppdraget på.

I løpet av de siste årene med øst-vest-krise har det amerikanske militæret utvidet sin tilstedeværelse betydelig i Norge, hvis vestlige grense går 2.240 kilometer langs det nordlige Atlanterhavet og smelter sammen over polarsirkelen med Russland. Pentagon har skapt høyt betalende jobber og kontrakter, midt i noen lokale kontroverser, ved å investere hundrevis av millioner av dollar for å oppgradere og utvide amerikanske marine- og luftvåpenfasiliteter i Norge. De nye installasjonene inkluderte, viktigst av alt, en avansert syntetisk blenderradar langt oppe i nord som var i stand til å trenge dypt inn i Russland og kom på nett akkurat da det amerikanske etterretningssamfunnet mistet tilgangen til en rekke lyttesider med lang rekkevidde inne i Kina.

En nyoppusset amerikansk ubåtbase, som hadde vært under bygging i årevis, var blitt operativ og flere amerikanske ubåter kunne nå samarbeide tett med sine norske kolleger for å overvåke og spionere på en stor russisk atomredutt 400 kilometer mot øst, på Kolahalvøya. USA har også kraftig utvidet en norsk flybase i nord og levert til det norske luftvåpenet en flåte av Boeing-bygde P8 Poseidon-patruljefly for å styrke sin langdistansespionasje mot alt som har med Russland å gjøre.

Til gjengjeld gjorde den norske regjeringen sinte «liberale» og enkelte moderate i Stortinget i november i fjor ved å vedta den supplerende forsvarssamarbeidsavtalen (SDCA). I henhold til den nye avtalen vil det amerikanske rettssystemet ha jurisdiksjon i visse «avtalte områder» i nord over amerikanske soldater anklaget for forbrytelser utenfor basen, samt over de norske statsborgerne som er anklaget eller mistenkt for å forstyrre arbeidet ved basen.

Norge var en av de opprinnelige underskriverne av NATO-traktaten i 1949, i de tidlige dagene av den kalde krigen. I dag er den øverste sjefen for NATO Jens Stoltenberg, en engasjert antikommunist, som var Norges statsminister i åtte år før han flyttet til sin høye NATO-posisjon, med amerikansk støtte – i 2014. Han var en hauk på alt som har med Putin og Russland å gjøre. Og som hadde samarbeidet med det amerikanske etterretningsmiljøet siden Vietnamkrigen. Han har vært fullstendig klarert siden. «Han er hansken som passer den amerikanske hånden,» sa kilden.

Tilbake i Washington visste planleggerne at de måtte til Norge. – De hatet russerne, og den norske marinen var full av ypperlige sjømenn og dykkere som hadde generasjoners erfaring med svært lønnsom olje- og gassleting på dypt hav, sa kilden. De kunne også stole på å holde oppdraget hemmelig. Nordmennene kan ha hatt andre interesser også. Ødeleggelsen av Nord Stream – hvis amerikanerne kunne klare det – ville gjøre det mulig for Norge å selge langt mer av sin egen naturgass til Europa.

En gang i mars 2022 fløy noen medlemmer av det amerikanske teamet til Norge for å møte den norske hemmelige tjenesten og den norske marinen. Et av nøkkelspørsmålene var nøyaktig hvor i Østersjøen var det beste stedet å plante eksplosivene. Nord Stream 1 og 2, hver med to sett med rørledninger, ble adskilt store deler av veien med litt mer enn en kilometer da de løp til havnen i Greifswald helt nordøst i Tyskland.

Den norske marinen var raskt ute med å finne det rette stedet, i det grunne vannet i Østersjøen noen kilometer utenfor Danmarks Bornholm. Rørledningene løp mer enn en kilometer fra hverandre langs en havbunn som var bare ca 80 meter dyp. Det ville være godt innenfor rekkevidden til dykkerne, som, som opererer fra en norsk minesveiper i Alta-klassen, og som ville dykke med en blanding av oksygen, nitrogen og helium fra dykkertankene deres, og plassere eksplosiver på de fire rørledningene med betongbeskyttelse. Det ville være tidkrevende og farlig arbeid, men farvannet utenfor Bornholm hadde en annen fordel: det var ingen store tidevannsstrømmer, noe som ville ha gjort oppgaven med å dykke mye vanskeligere.

Etter litt undersøkelse så var amerikanerne helt med

På dette tidspunktet kom den amerikanske marinens ukjente dypdykkergruppe i Panama City igjen i spill. Dyphavsskolene i Panama City, hvor deres tidligere elever en gang i tiden deltok i Ivy Bells, ble sett på som en uønsket bakevje av elitekandidatene ved Naval Academy i Annapolis, som vanligvis søker æren som blir til del en «Navy Seal», en jagerpilot eller ubåt-offiserer . Hvis man må bli en «Black Shoe» – det vil si medlem av den mindre ettertraktede overflateskipskommandoen – er det i det minste nåe arerikt å være stasjonert på en destroyer, cruiser eller amfibieskip. Det minst glamorøse av alt, det er minekrigføring. Dykkerne vises aldri i Hollywood-filmer, eller på forsiden av populære magasiner.

«De beste dykkerne med dypdykkerkvalifikasjoner er et tett fellesskap, og bare de aller beste ble rekruttert til operasjonen og bedt om å være forberedt på å bli innkalt til CIA i Washington,» sa kilden.

Nordmennene og amerikanerne hadde et mulig åsted for sabotasjen og de operative ressursene, men det var en annen bekymring: Enhver uvanlig undervannsaktivitet i farvannet utenfor Bornholm kunne trekke oppmerksomheten fra den svenske eller danske marinen, som kunne rapportere det.

Danmark hadde også vært en av de opprinnelige NATO-underskriverne og var kjent i etterretningsmiljøet for sine spesielle bånd til Storbritannia. Sverige hadde i 2022 søkt om medlemskap i NATO, og hadde demonstrert sin store dyktighet i å administrere sine undervannslyd- og magnetiske sensorsystemer som med suksess sporet russiske ubåter som av og til ville dukke opp i fjerntliggende farvann i den svenske skjærgården og muligens bli tvunget til overflaten.

Nordmennene sluttet seg til amerikanerne og insisterte på at noen høytstående tjenestemenn i Danmark og Sverige måtte orienteres generelt om mulig dykkeraktivitet i området. På den måten kunne noen høyere opp gripe inn og holde en rapport utenfor kommandokjeden, og dermed isolere rørledningsdriften. «Det de ble fortalt og det de visste var med vilje annerledes,» fortalte kilden til meg.

Nordmennene var nøkkelen til å løse andre hinder og. Den russiske marinen var kjent for å ha overvåkingsteknologi som var i stand til å oppdage og utløse undervannsminer. De amerikanske eksplosive enhetene måtte kamufleres på en måte som ville få dem til å fremstå for det russiske systemet som en del av den naturlige bakgrunnen – noe som krevde tilpasning til vannets spesifikke saltholdighet. Nordmennene hadde en løsning på dette.

Nordmennene hadde også en løsning på det avgjørende spørsmålet om når operasjonen skulle finne sted. Hver juni, de siste 21 årene, har den amerikanske sjette flåten, hvis flaggskip er basert i Gaeta, Italia, sør for Roma, sponset en større NATO-øvelse i Østersjøen som involverer mange allierte skip i hele regionen. Den nåværende øvelsen, som ble holdt i juni, vil bli kjent som Baltic Operations 22, eller BALTOPS 22. Nordmennene foreslo at dette ville være det ideelle dekket for å plassere eksplosivene.

Amerikanerne kom med et viktig element: de overbeviste Den Sjette Flåte-planleggere om å legge til en forsknings- og utviklingsøvelse til programmet. Øvelsen, som ble offentliggjort av den amerikanske marinen, involverte Den Sjette Flåten i samarbeid med marinens «forsknings- og krigføringssentre.» Øvelsene til havs ville bli holdt utenfor kysten av Bornholm og involvere NATO-team av dykkere som plasserer miner, med konkurrerende lag som bruker den nyeste undervannsteknologien for å finne og ødelegge dem.

Det var både en nyttig øvelse og genialt dekke. Panama City-guttene ville gjøre sitt, og C4-eksplosivene ville være på plass innen slutten av BALTOPS22, med en 48-timers timer koblet til. Alle amerikanere og nordmenn ville være for lengst borte ved den første eksplosjonen.

Dagene talte ned. «Klokken tikket, og vi nærmet oss oppdraget fullført,» sa kilden.

Og så: Washington hadde andre tanker. Eksplosivene ville fortsatt bli plassert under BALTOPS, men Det hvite hus var bekymret for at et to-dagers vindu for detonasjonen ville være for nær opp til slutten av øvelsen, og det ville være åpenbart at USA hadde vært involvert.

I stedet hadde Det Hvite Hus en ny forespørsel: «Kan gutta i felten finne på en måte å sprenge rørledningene senere, på kommando?»

Noen medlemmer av planleggingsteamet var sinte og frustrerte over presidentens tilsynelatende ubesluttsomhet. Panama City-dykkerne hadde gjentatte ganger øvd på å plassere C4 på rørledninger, slik de ville gjort under BALTOPS, men nå måtte teamet i Norge finne på en måte å gi Biden det han ønsket – muligheten til å utstede en vellykket henrettelsesordre etter eget valg.

Å få i oppgave en vilkårlig endring i siste øyeblikk var noe CIA var vant til å klare. Men det fornyet også bekymringene noen delte over nødvendigheten og lovligheten av hele operasjonen.

Amerikanerne på jobb i Norge opererte under samme dynamikk, og begynte pliktoppfyllende å jobbe med det nye problemet – hvordan man fjerndetonerer C4-eksplosivene etter Bidens ordre. Det var et mye mer krevende oppdrag enn de i Washington forsto. Det var ingen måte for laget i Norge å vite når presidenten kunne trykke på knappen. Ville det være om noen uker, om mange måneder eller om et halvt år eller lenger?

C4-eksplosivene festet til rørledningene ville bli utløst av en sonarbøye som ble sluppet av et fly på kort varsel, men prosedyren involverte den mest avanserte signalbehandlingsteknologien. Når de først er på plass, kan de forsinkede tidsstyringsenhetene som er festet til en av de fire rørledningene ved et uhell utløses av den komplekse blandingen av bakgrunnsstøy fra havet i hele det sterkt trafikkerte Østersjøen – fra nære og fjerne skip, undervannsboring, seismiske hendelser, bølger og til og med fiskr og annet liv i havet. For å unngå dette vil ekkoloddbøyen, når den først er på plass, sende ut en sekvens av unike lavfrekvente tonale lyder – omtrent som de som sendes ut av en fløyte eller et piano – som vil bli gjenkjent av tidsinnretningen og etter forhåndsinnstilte timer av forsinkelse, utløser eksplosivene.

«Du vil ha et signal som er robust nok til at ingen andre signaler ved et uhell kan sende en puls som detonerte eksplosivene,» ble jeg fortalt av Dr. Theodore Postol, professor emeritus i vitenskap, teknologi og nasjonal sikkerhetspolitikk ved MIT. Postol, som har fungert som vitenskapelig rådgiver for Pentagons sjef for sjøoperasjoner, sa at problemet som gruppen stod overfor i Norge på grunn av Bidens forsinkelse var risikoen for tilfeldigheter: «Jo lenger eksplosivene er i vannet, desto større risiko ville det være for en uforutsett tilfeldighet som ville føre til at eksplosivene gikk av.»

Den 26. september 2022 foretok et P8-overvåkingsfly fra den norske marinen en tilsynelatende rutinemessig flytur over området ved Bornholm og slapp en sonarbøye. Signalet spredte seg under vann, først til Nord Stream 2 og deretter videre til Nord Stream 1. Noen timer senere ble de kraftige C4-eksplosivene utløst og tre av de fire rørledningene ble satt ut av drift. I løpet av noen få minutter kunne mengden av metangass som var i de lukkede rørledningene observeres spre seg på vannoverflaten og verden fikk vite at noe irreversibelt hadde funnet sted.

UTFALLET

Umiddelbart etter rørlednings-sprengningen behandlet amerikanske medier det som et uløst mysterium. Russland ble gjentatte ganger sitert som en sannsynlig skyldig, ansporet av kalkulerte lekkasjer fra Det hvite hus – men uten noen gang å etablere et klart motiv for en slik handling av selvsabotasje, utover enkel gjengjeldelse. Noen måneder senere, da det kom frem at russiske myndigheter i det stille hadde fått estimater for kostnadene for å reparere rørledningene, beskrev New York Times nyhetene som «kompliserende teorier om hvem som sto bak» angrepet. Ingen store amerikanske aviser gravde i de tidligere truslene mot rørledningene som president Biden og statssekretær Nuland hadde kommet med.

Selv om det aldri var klart hvorfor Russland ville forsøke å ødelegge sin egen lukrative rørledning, kom en mer talende begrunnelse for presidentens handling fra utenriksminister Blinken.

På en pressekonferanse i september 2022 om konsekvensene av den forverrede energikrisen i Vest-Europa, beskrev Blinken øyeblikket som et potensielt godt:

«Det er en enorm mulighet til en gang for alle å fjerne avhengigheten av russisk energi og dermed ta fra Vladimir Putin våpeniseringen av energi som et middel til å fremme hans imperialistiske design. Det er veldig viktig og det gir enorme strategiske muligheter i årene som kommer, men i mellomtiden er vi fast bestemt på å gjøre alt vi kan for å sikre at konsekvensene av alt dette ikke bæres av innbyggerne i våre land, eller for den saks skyld, jorden rundt.»

Nylig uttrykte Victoria Nuland tilfredshet med sabotasjen av den nyeste av rørledningene. Hun vitnet under en høring i Senatets utenrikskomité i slutten av januar 2023, og hun sa hun til senator Ted Cruz: «I likhet med deg er jeg, og jeg tror administrasjonen er, veldig glad for å vite at Nord Stream 2 nå, som du liker å si, er en metallklump på bunnen av havet.»

Kilden hadde et mye mer gatesmart syn på Bidens beslutning om å sabotere mer enn 2200 kilometer av Gazprom-rørledningen når vinteren nærmet seg. «Vel,» sa han og snakket om presidenten, «jeg må innrømme at fyren har et par baller. Han sa at han skulle gjøre det, og det gjorde han.

På spørsmål om hvorfor han trodde russerne ikke svarte på sabotasjen, sa han kynisk: «Kanskje de vil ha muligheten til å gjøre de samme tingene som USA gjorde, senere».

«Det var en vakker dekk-historie,» fortsatte han. «Bak den sto en skjult operasjon som plasserte eksperter på området og utstyr som opererte på et skjult signal. Den eneste feilen var beslutningen om å gjøre det.»

---

Skrevet av Seymour Hersh, publisert 08.02.2023.
Oversatt og noe forkortet av redaksjonen i Derimot.no. Linker i originalartikkelen
Original-artikkel: How America Took Out The Nord Stream Pipeline –
The New York Times called it a “mystery,” but the United States executed a covert sea operation that was kept secret—until now.

Post Views: 2