Derimot: Latin-Amerika og pavekirken. Hvorfor fordømte ikke paven døds-skvadronene?
derimot.no:
Pave Francis, CIA og ‘dødsskvadronene’
Robert Parry
På 1970-tallet stod fader Jorge Bergoglio overfor et sannhetens øyeblikk: Skulle han stå opp imot Argentinas militære neo-nazier som sørget for at tusener, inkludert prester, «forsvant», eller holde munn og sikre sin karriere? Som mange andre kirkeledere tok pave Francis den sikre ruta, rapporterer Robert Parry.
Valget av den argentinske kardinalen Jorge Bergoglio til pave Francis bringer tilbake i fokus den problematiske rollen til det katolske hierarkiet, da de velsignet mye av den brutale undertrykkelsen som svøpte over Latin-Amerika på 1970- og 1980-tallet med drap på og tortur av titusenvis av mennesker, inkludert prester og nonner som ble anklagd for venstresympatier.
Vatikanets strengt defensive reaksjon på at disse spørsmålene på nytt har dukket opp i forbindelse med den nye paven, minner også om det mønsteret av bedragerske fornektelser som ble et varemerke for den æraen da propaganda ble sett på som en viktig del av de «antikommunistiske» kampene, som ofte ble støttet økonomisk og militært av USAs Central Intelligence Agency, CIA.
Det ser ut til at Bergoglio, som var leder av Jesuitt-ordenen i Buenos Aires under Argentinas stygge «skitne krig», for det meste pleiet sitt eget byråkratiske opprykk innen kirka, mens argentinske sikkerhetsstyrker bortførte rundt 30 000 mennesker til tortur og mord fra 1976 til 1983, inkludert 150 katolske prester mistenkt for å tro på «frigjøringsteologi».
På lignende måte som pave Pius XII ikke direkte utfordret nazistene under Holocaust, unngikk også fader Bergoglio enhver direkte konfrontasjon med nynazistene som terroriserte Argentina. Pave Francis sine forsvarere i dag, likt pave Pius’ apologister, påstår at han intervenerte i det stille for å redde noen mennesker.
Men ingen påstår at Bergoglio stod opp i offentlighet mot den «antikommunistiske» terroren, slik enkelte andre kirkeledere i Latin-Amerika gjorde, spesielt El Salvadors erkebiskop Oscar Romero som så ble et offer for høyrevingens snikmordere i 1980.
Nei, faktisk var den dominerende rollen til kirkehierarkiet – fra Vatikanet til biskopene i de enkelte landene – å gi politisk dekning for blodbadet, og å tilby lite beskyttelse for prestene og nonnene som fremmet «liberasjonsteologien», dvs. troen på at Jesus ikke bare var for veldedighet for de fattige, men også ønsket et rettferdig samfunn som delte rikdommen og makten med de fattige.
I Latin-Amerika, med sin forherda klassestruktur med noen få oligarker i den ene enden og mange bønder i den andre, betydde dette reformer, slik som omfordeling av jord, alfabetiseringsprogrammer, helseklinikker, fagforeningsretter osv. Men slike forandringer møtte voldsom motstand fra de lokale oligarkene og de multinasjonale korporasjonene som profitterte på den billige arbeidskraften og den urettferdige jordfordelingen.
Så alle som støttet reformer fikk raskt merkelappen «kommunist» og ble gjort til mål for ondskapsfulle sikkerhetsstyrker, ofte trent og indoktrinert av «antikommunistiske» militæroffiserer ved den USA-drevne School of the Americas. Det katolske hierarkiets primære rolle var å oppfordre folket til å forholde seg rolige og støtte det tradisjonelle systemet.
Det er bemerkelsesverdig at den orkestrerte prisingen av pave Francis i USAs nyhetsmedier har dreiet seg om å hylle Bergoglios angivelig «ydmyke» personlighet og hans «engasjement for de fattige». Men Bergoglios fremgangsmåte er i tråd med kirkas holdning gjennom århundrer: å gi «veldedighet» til de fattige samtidig som en gjør lite for å forandre deres grusomme kår, mens kirkefiffen er gode busser med de rike og mektige.
En annen pavefavoritt
Pave John Paul, en annen favoritt hos USAs nyhetsmedier, delte denne klassiske innstillingen. Han la vekt på konservative sosiale spørsmål, å be de troende gi avkall på prevensjonsmiddel, behandle kvinner som andreklasses katolikker og fordømme homoseksualitet. Han talte varmt om veldedighet for de fattige og kritiserte iblant overdreven kapitalisme, men han ringeaktet venstreregjeringer som gikk for seriøse økonomiske reformer.
Valgt i 1978, mens høyrevingens «dødsskvadroner» var på frammarsj over Latin-Amerika, hadde John Paul II lite beskyttelse å tilby de mot-venstre-hellende prestene og nonnene som ble målskiver. Han avviste erkebiskop Romeros bønn om å fordømme El Salvadors høyreregime og dets brudd på menneskerettene. Han stod på sidelinjen mens prester ble slaktet og nonner voldtatt og drept.
I stedet for å lede anklagen, for å skape reell økonomisk og politisk forandring i Latin-Amerika, avviste pave John Paul «frigjøringsteologien». Under en tur til Nicaragua i 1983, da landet var styrt av de venstrevridde Sandinistene, fordømte paven det han kalte «folkekirka» og nektet Ernesto Cardenal, en prest og minister i Sandinist-regjeringen, å kysse paveringen. Han forfremmet også geistlige som Bergoglio, som ikke protesterte mot høyresidas undertrykkelse.
John Paul II ser ut til å ha gått enda lenger, med å la den katolske kirka i Nicaragua bli brukt av CIA og Ronald Reagans administrasjonen til å finansiere og organisere indre uroligheter, mens de voldelige Contras terroriserte nicaraguanske byer i nord med raid som var beryktet for voldtekt, tortur og utenomrettslige henrettelser.
Contras ble opprinnelig organisert av en argentisk etterretningsavdeling som sprang ut fra landets egne «skitne krig» og førte sitt «antikommunistiske» terrorkorstog til andre land. Etter at Reagan ble president i 1981 autoriserte han CIA til å gå sammen med argentinsk etterretning om å ekspandere Contras og deres kontrarevolusjonære krig.
En del av Reagans Contra-strategi, av avgjørende betydning, var å overbevise det amerikanske folk og Kongressen om at Sandinistene representerte et undertrykkende kommunistisk diktatur som forfulgte den katolske kirka, med målsetning å skape et «totalitært fengsel», og derfor fortjente å bli styrtet med vold.
En spesialavdeling innen National Security Council, ledet av Walter Raymond Jr., som lenge hadde vært en av CIAs desinformasjonsspesialister, forsynte media i USA med disse propaganda-«temaene». Raymonds kampanje utnyttet eksempler på spenninger mellom det katolske hierarkiet og Sandinist-regjeringen, og også med La Prensa, den største opposisjonsavisen.
For at propagandaen skulle virke på den amerikanske befolkning, var det viktig å skjule det faktum at elementer av det katolske hierarkiet og La Prensa ble finansiert av CIA og var koordinerte med Reagan-administrasjonens destabiliseringsstrategi. [Se Robert Parrys Lost History.]
Bevis for utbetalinger
I 1988 fant jeg bevis for denne realiteten mens jeg arbeidet som korrespondent for bladet Newsweek. På den tiden hadde Iran-Contra-skandalen underminert saken for å bruke mer US-dollar på å væpne Contras. Men Reagan-administrasjonen fortsatte med å slå på propaganda-trommene ved å sette søkelyset på den antatte forfølgelsen av Nicaraguas indre opposisjon.
For å avverge US-amerikansk fiendtlighet, som også inkluderte et rått økonomisk embargo, annonserte Sandinistene økte politiske friheter. Men det representerte bare en ny mulighet for Washington til å orkestrere flere politiske uroligheter. Disse ville enten destabilisere regjeringen ytterligere, eller tvinge denne til å slå dem ned i et ‘crackdown’ som deretter kunne vises til når man søkte mer Contra-støtte.
Å putte Sandinistene i denne klemma hadde alltid vært en del av CIAs strategi, men med en smuldrende økonomi og mer US-amerikanske penger tømt inn i opposisjongruppene, begynte utspillet å virke.
Likevel var det av avgjørende betydning for planen at CIA sitt hemmelige forhold med Nicaraguas indre opposisjon forble hemmelig – ikke så mye for Sandinistene, som hadde detaljert etterretning om denne grundig penetrerte operasjonen, men for det amerikanske folk. Amerikanerne ville bli bestyrtet over Sandinistenes reprisalier mot disse «uavhengige» gruppene bare hvis CIAs hånd forble skjult.
En stor mulighet for Reagan-administrasjonen presenterte seg sommeren 1988, da en ny spasme av Contras-bakholdsangrep drepte 17 nicaraguanere, og den anti-sandinistiske indre opposisjonen iscenesatte en voldelig demonstrasjon i byen Nandaime, en protest som det sandinistiske politiet fikk løst opp ved hjelp av tåregass.
Som en reaksjon på de nye voldsutbruddene stengte Sandinistene ned La Prensa og den katolske kirkas radiostasjon, begge prima verktøy for anti-sandinistisk propaganda. Den nicaraguanske regjeringen utviste også den US-amerikanske ambassadøren Richard Melton og sju andre av personalet til den amerikanske ambassaden for å angivelig ha koordinert forstyrrelsene.
Store nyhetskanaler i USA, som hadde akseptert sin rolle med å behandle Sandinistene som «utpekte fiender» av USA, brølte i forbitring, og Kongressen i USA fordømte handlingene med en margin på 94-4 i Senatet og 385-18 i Huset.
Melton vitnet så foran Senatets Etterretningskomite, først bak lukka dører, deretter åpent, og han kjempet for å skjule den åpne hemmeligheten i Washington – at Nicaraguas indre opposisjon, som Contras, mottok hjelp i det skjulte fra USAs regjering.
Da han i den åpne sesjonen fikk spørsmål fra en senator om den skjulte amerikanske finansieringen av opposisjonen, forstilte Melton seg på klossete vis: «Når det gjelder andre aktiviteter som kan føres, så er det… de ble diskutert… det ville være diskutert i går i den lukka høringen.»
Da han ble presset av senator Howard Metzenbaum om hvorvidt ambassaden forsynte «oppmuntring finansielt eller på andre måter til dissident-elementer», svarte Melton stivt: «Ambassadøren i enhver stilling er den viktigste representanten for USAs regjering. Og som sådan oppfyller han de funksjonene.» Deretter avslo han å diskutere «aktiviteter av etterretningsnatur» for åpne dører.
På lønningslista
Med andre ord: ja, USAs regjering organiserte og finansierte i skjul aktivitetene til den såkalte «uavhengige» indre opposisjonen i Nicaragua. Og i følge mer enn et dusin kilder innenfor Contra-bevegelsen eller nær US-amerikansk etterretning som jeg intervjuet, hadde Reagan-administrasjonen sluset inn CIA-penger til nesten alle segmenter av den indre opposisjonen, fra Den katolske kirken til La Prensa, forretnings- og arbeidergrupper og politiske partier.
«Vi har alltid hatt den indre opposisjonen på CIAs lønningsliste,» var det en offisiell tjenestemann i den US-amerikanske regjeringen som sa. CIA sin budsjett-linje for nicaraguansk politisk aksjon, separat fra Contras militære operasjoner, var på rundt $10 millioner årlig, sa mine kilder. Jeg fikk vite at CIA hadde brukt kirka og kardinal Miguel Obando y Bravo til å sluse penger inn i Nicaragua.
Obando var en iherdig, men på en måte kompleks, karakter. På 1970-tallet hadde han kritisert undertrykkelsen under Somozas diktatur, og uttrykt sympati med de unge revolusjonære Sandinistene som forsøkte å frembringe sosiale og økonomiske forandringer i Nicaragua.
Men etter mordet på El Salvadors erkebiskop Romero i 1980 og pave John Paul II sin avvisning av «liberasjonsteologien», hoppet Obando klossete over til den anti-sandinistiske leiren, og gikk til angrep på «folkekirka», og anklagde Sandinistene for «gudløs kommunisme».
Den 25. mai, 1985, fikk han sin belønning da paven utnevnte ham til Kardinal for Sentral-Amerika. Så, til tross for stadig flere bevis for Contras’ uhyrligheter, reiste Obando til USA i januar 1986 og ga sin støtte til en fornyelse av den militære støtten til Contras.
Alt dette ble mye mer forståelig etter å ha lagt til faktoren at Obando i bunn og grunn hadde blitt satt på CIA sin lønningsliste. CIAs finansiering av Den katolske kirka i Nicaragua ble opprinnelig avdekket i 1985 av de kongresjonelle etterretningstilsynskomiteene, som den gang insisterte på at pengestrømmen skulle kuttes for å unngå at Obando ble mer kompromittert.
Men finansieringen ble bare overført til en annen hemmelig operasjon ledet av White House-assistenten Oliver North. Høsten 1985 øremerket North $100 000 av sine privat oppsamla penger for å gis til Obando og hans anti-sandinistiske aktiviteter, fikk jeg vite av mine kilder.
Jeg ble også fortalt at CIA-støtten til Obando og det katolske hierarkiet gikk gjennom en labyrint av mellomledd i Europa, angivelig for å gi Obando muligheten til å fornekte å ha tatt imot penger. Men en velplassert eksil-nicaraguaner sa han hadde snakket med Obando om pengene, og kardinalen hadde uttrykt frykt for at hans tidligere mottakelse av CIA-midler skulle komme frem i lyset.
Hva må gjøres?
Oppdagelsen av CIAs finansiering av Nicaraguas katolske kirke presenterte yrkesmessige problemer for meg ved Newsweek, der mine overordnede redaktører allerede gjorde det klart at de sympatiserte med Reagan-administrasjonens muskuløse utenrikspolitikk, og følte at Iran-Contras-skandalen hadde gått for langt i å underminere US-amerikanske interesser.
Men hva var det rette å gjøre med denne informasjonen for en amerikansk journalist? Her hadde vi en sak hvor USAs regjering villedde det amerikanske folket ved å late som om Sandinistene slo ned på den katolske kirke og den indre opposisjonen uten noen slags rettferdiggjørelse. Pluss at denne US-amerikanske propagandaen ble brukt til å argumentere overfor Kongressen for en utvidet krig der tusenvis av nicaraguanere døde.
Men om Newsweek kjørte historien ville det sette CIA-midler, inkludert kardinal Obando, i en kinkig situasjon, muligens til og med livstruende. Så da jeg presenterte historien for min byråsjef, Evan Thomas, gjorde jeg ingen rekommendasjoner om hvorvidt vi burde publisere den eller ikke. Jeg la bare frem de fakta som jeg hadde fått bekreftet. Til min overraskelse var Thomas ivrig etter å ta historien videre.
Newsweek kontaktet sin sentral-amerikanske korrespondent Joseph Contreras, som la frem spørsmålene for Obandos assistenter og forberedte en liste med spørsmål til kardinalen personlig. Men da Contreras dro til Obandos hjem i en snobbete forstad til Managua, lurte kardinalen seg unna – bokstavelig talt.
Som Contreras senere fortalte i en kabel tilbake til Newsweek i USA: han nærmet seg hovedporten da den plutselig svingte opp og kardinalen, sittende i forsetet på sin burgunderfargede Toyota Land Cruiser, suste forbi.
Når Contreras fikk øyekontakt og viftet med brevet, ga Obandos sjåfør gass. Contreras hoppet inn i sin egen bil og fulgte hastig etter. Contreras tippet korrekt at Obando hadde svingt til venstre i et kryss og satt nesa mot Managua.
Contreras tok igjen kardinalens bil ved første gatelys. Sjåføren fikk øye på reporteren og satte fart så snart lyset skiftet, pendlende fra fil til fil. Land Cruiseren forsvant igjen fra syne, men ved neste kryss svingte Contreras til høyre og fikk øye på bilen som hadde kjørt inn til siden, med passasjerene antakelig i håp om at Contreras hadde svingt til venstre.
Raskt kjørte kardinalens bil ut på veien igjen, og satte nå fart tilbake mot Obandos hus. Contreras ga opp jakten i frykt for at en videre forfølgelse ville virke som plaging. Flere dager senere, etter å ha gjenvunnet fatningen, møtte kardinalen endelig Contreras og nektet for å ha mottatt noen CIA-penger. Men Contreras fortalte meg at Obandos fornektelse ikke var overbevisende.
Newsweek lagde et utkast, en verson av historien som fikk det til å virke som om vi ikke var sikre på fakta om Obando og pengene. Da jeg så artikkelen gikk jeg til Thomas’ kontor og sa at dersom Newsweek ikke stolte på journalistikken min, så burde vi ikke kjøre historien i det hele tatt. Han sa at det ikke var slik det var; det var bare det at de overordnede redaktørene følte seg mer komfortable med en vagt formulert historie.
Varmt vann
Vi endte opp i varmt vann med Reagan-administrasjonen og angrepsgrupper i høyrefløyens media uansett. Særlig skjente Accuracy in Media på meg for å ha gått ut med en så sensitiv historie uten å være sikker på sannhetsgehalten (noe jeg selvsagt var).
Thomas ble kalt inn til utenriksdepartementet der assisterende utenriksminister Elliott Abrams dynget på meg enda mer kritikk, selv om han ikke benektet noen av fakta i historien vår. Newsweek gikk også med på, i møte med høyrevingspress, å la meg og artikkelen bli underlagt en intern gransking, som stille atter bekreftet fakta i historien.
Til tross for denne bekreftelsen skadet hendelsen mitt forhold til overordnede Newsweek-redaktører, spesielt sjefredaktør Maynard Parker, som så seg selv som en del av New York/Washington-etablissementet på utenrikspolitikk, og var dypt fiendtlig innstilt mot Iran-Contra-skandalen, som jeg hadde hjulpet til med å avsløre.
Når det gjelder Obando, så gjorde ikke Sandinistene noe for å straffe ham for sin kollaborasjon med CIA, og han utviklet seg gradvis til å bli en figur for forsoning, mer enn konfrontasjon. Men det hyperhemmelighetsfulle Vatikanet har nektet å åpne sine arkiver for seriøs gransking av deres relasjoner med CIA og andre vestlige etterretningstjenester.
Hver gang det reises anklager om Den katolske kirkas hierarki som vinker og nikker til den typen uhyrlige forbrytelser mot menneskerettene som har krevd hundretusenvis av liv i Latin-Amerika under 1970- og 1980-tallet, slår Vatikanets PR-avdeling seg løs med morskt formulerte benektelser.
Den praksisen spiller seg ut igjen i dagene etter valget av pave Francis I. Heller enn en seriøs og reflektert vurdering av gjerningene (og ikkegjerningene) til kardinal Bergoglio, kardinal Obando, pave John Paul II og andre kirkeledere under de mørke dagene med tortur og mord, så velger Vatikanet å helt enkelt avvise alle anklagene som «ærekrenkelse», «baktaling» og politisk motiverte løgner.
Oversatt av Monica Sortland
Kilde: ConsortiumNews den 16. mars, 2013
Tidligere publisert på derimot
Forsidebilde: Ben Ostrower
31 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 31 ganger.
Post Views: 28