Derimot: Hva fungerer best?Nasjonalisme vs. Globalisme. – Derimot
derimot.no:
Den store nytenkningen vi bør ha om nasjonalisme.
Av Jeffrey A. Tucker.
Året var 1882 og foredragsholderen ved universitetet i Paris, Sorbonne, var essayisten og historikeren Ernest Renan. Hans emne: «Hva er en nasjon?» Foredraget rystet kontinentet og verden. Det han etterlyste, var i hovedsak nasjoner opprettet med valg, og ikke med makt. Jeg vet at det er vanskelig for oss i dag, å forestille oss at ordene til enhver akademisk intellektuell kunne eller ville ha den innvirkningen, men tidene var annerledes. Folk på den tiden tok intellektuelle på alvor.
Renan listet opp fem kjennetegn for en nasjon: arv, geografi, språk, rase og religion/kultur. Den eneste riktige formen for nasjonalisme er er den som har vanlige folkeavstemninger, folkets samtykke. Nasjoner er selvorganiserende, ikke skapt utenfra, men innenfra. Nasjoner kan bare dannes med samtykke fra folket.
Hvorfor skulle dette i det hele tatt bety så mye på den tiden? 1880-årene var en tid med dramatiske endringer for verden. De gamle multinasjonale monarkiene holdt på å dø ut. De pavelige statene forsvant under kravet for demokratisk uavhengighet. Det britiske imperiet var allerede på vei tilbake. Demokratiets etos vant dagen over hele verden. Det var et presserende behov for å ha en standard for å kunne anerkjenne legitim politisk uavhengighet for et land, uten å kaste verden ut i kaos og krig. Renans mål var å gi en slik standard.
Noen tiår senere ble dette ekstremt viktig etter katastrofen under den store krigen. De multinasjonale monarkiene møtte sin endelige undergang, og det ble opp til verdenssamfunnet å bestemme hvilke land som var nasjoner, som hvem som kunne bli det.
Til slutt, og tragisk nok, ble det overlatt til vinnerne i krigen å avgjøre. Det betydde å overlate det til en upopulær amerikansk president, Woodrow Wilson, som bare hadde vervet på grunn av en splittelse i det republikanske partiet, som ga ham embetet i 1912. Etter den store krigen ble det tillagt hans embete, å avgjøre hvilke europeiske nasjoner som ville få legitimitet som nasjoner. Han visste nesten ingenting om emnet, og overlot det til europeiske ledere å forklare ham om det.
Resultatene var åpenbart ufullkomne. Sammen med de svært strenge fredsvilkårene med Versailles-traktaten, ble de beseirede sittende igjen med enorm gjeld, og et sydende politisk sinne som forsterket seg gjennom tiårene. Resultatet var det mest fryktede utfallet av alle: en andre verdenskrig.
I alle fall dominerte Renans mal som den gode typen nasjonalisme etter den store krigen. Alle ansvarlige intellektuelle så nasjonalisme som en vei til fred og frihet på et krigsherjet kontinent. Å danne sin nasjon ved samtykke ble sett på som en utvidelse av friheten. Wilson kalte dette «selvbestemmelse», og stort sett var folk enige om at dette var idealet. Denne typen nasjonalisme ble sett på som den beste post-monarkiske modellen for liberale internasjonale relasjoner.
Den østerrikske økonomen Ludwig von Mises’ bok fra 1919 var «Nasjon, stat og økonomi». Etter hans syn var språk det beste grunnlaget for å definere nasjonalitet. På den tiden ga denne teorien mening i en europeisk kontekst. Tenk bare på alle de merkelige blandingene av språk i Jugoslavia eller Tsjekkoslovakia; en språksentrert nasjonalisme kunne ha blitt deres bortgang. Hvis en gruppe var forent i språket, hevdet han, var det en levedyktig nasjon, og dette er en god vei til fred.
«Nasjonalitetsprinsippet bærer fremfor alt ikke sverd mot medlemmer av andre nasjoner», skrev han. «Derfor er det fremfor alt heller ingen motsetning mellom nasjonale- og verdensborger- holdninger. Tanken om frihet er både nasjonal og kosmopolitisk. Det er revolusjonerende, for det ønsker å avskaffe alle regler som er uforenlige med sine prinsipper, men den er også pasifistisk. Hvilket grunnlag for krig kunne det fortsatt være når alle folkeslag var satt fri? Politisk liberalisme stemmer på dette punktet med økonomisk liberalisme, som forkynner interessesolidaritet mellom folk».
Etter slutten av den kalde krigen hadde mange håpet at USA ville vende tilbake til sine røtter som en fredelig republikk, og gjorde som George Washington sa: handle med alle uten å inngå politiske allianser med noen, være et lys for alle nasjoner, men holde seg unna utenlandske nasjoners indre anliggender. Dette synet var utbredt til venstre og høyre. Mange ved makten hadde imidlertid ulike syn. De ønsket å bruke statusen som verdens eneste supermakt til å bli verdenspoliti, med krig etter krig, inngripende inn i enhver grensetvist eller på en annen måte.
Det var i disse dager at mine egne holdninger til nasjonalisme endret seg. Når det gjelder spørsmål om politisk organisering, så nasjonalisme meg som for det meste av det gode. Men i spørsmål om rase og migrasjon, syntes globalisme for meg å være det rette svaret. Ja, jeg var et produkt av min tid og visste det ikke. Det jeg og andre ikke hadde sett komme, var fremveksten av globalistiske institusjoner – bygget fra både offentlige og private penger – som hadde alle hensikter om å tråkke på suverene rettigheter, ikke bare til det innenlandske politiske samfunnet, men også på utenlandske folk og nasjoner.
Denne nye globalismen var aldri mer synlig enn i den pandemi-politiske responsen, som at Verdens helseorganisasjon oppfordret hver nasjon til å ta i bruk strategiene og taktikkene til Kina, låse borgere i hjemmene deres ved bruk av ekstrem makt. Alle nasjoner i verden tok i bruk denne taktikken, bortsett fra noen få, og denne tilnærmingen ødela økonomier, destabiliserte politiske systemer og demoraliserte verdens mennesker. Om ikke annet, fremhevet denne erfaringen farene ved den globalistiske ideologien.
Her er vi nesten et og et halvt århundre etter Renans Sorbonne-forelesning, og sliter fortsatt med det store spørsmålet om nasjonalisme. Vi vet nå at nasjonalisme kan være en motmakt til globalistisk makt, akkurat slik Mises forestilte seg det etter den store krigen, men vi er også klar over farene forbundet med sjåvinisme og imperialisme også i nasjonsbyggingens navn, slik Mises også kartla.
Foreløpig er jeg tilbøyelig til å ha et positivt syn på det nasjonalismen, om bare for å beskytte meg mot den reelle og nåværende trusselen fra en globalistisk herskende klasse som påtvinger regler på hele planeten, og skaper et regime for verden, hvor nasjonale folkevalgte politiske systemer har ingen innflytelse. Denne faren er reell og er rundt oss overalt.
Foreløpig slår trangen til å gjenopprette nasjonal suverenitet – enten det er i form av amerikansk patriotisme eller europeisk skepsis til EU – meg som en nødvendig sinnstilstand for å få oss tilbake til selve det grunnleggende prinsippet om frihet.
Fra Epoch Times, publisert 9 juli 2024.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northen Light. Linker i orginalartikkelen.
Tucker er grunnlegger og president for The Brownstone institute, og forfatter.
Orginalartikkel: Nationalism: The Great Rethinking.
Forsidebilde er KI-generert
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
