Derimot: Før den er borte blir den ingen fred. Russland oppfatter NATO-trusselen mot landet som den alvorligste. – Derimot
derimot.no:
Trumps manøver for å svekke BRICS slår tilbake … Prøver han fortsatt å vinne Russland for å beseire Kina?
Av Larry C. Johnson
Jeg la ut dette bildet (under, red.) av pressemeldingen som kunngjør det kommende møtet mellom utenriksministrene i Russland og India fordi det gir enda et bevis på at Donald Trumps forsøk på å splitte BRICS er i ferd med å mislykkes. Og dette er relevant i lys av det som har skjedd mellom Washington, Russland og europeerne siden toppmøtet forrige fredag.
Det er sant at Donald Trump lyktes i å gjenopplive et vennlig forhold til Vladimir Putin under toppmøtet i Alaska sist fredag, og det er klart at begge menn virker seriøse når det gjelder å holde kommunikasjonslinjene åpne. Men spørsmålene gjenstår om Trumps egentlige mål: Er Trump oppriktig i sitt ønske om å skape tettere bånd til Russland, eller følger han strategien skissert av A. Wess Mitchell — som er en venn av viseforsvarsminister Elbridge Colby — i hans artikkel fra august 2021 i The National Interest: A Strategy for Avoiding Two-Front War?
Kjernen i Mitchells argument er at USA må overbevise Russland om at Kina er den virkelige fienden, og at USA må sikre Russlands samarbeid i en amerikansk kampanje for å omringe Kina.
Dette er ikke bare en tilfeldig tidligere amerikansk diplomat som mener noe … Mitchell har imponerende akademiske meritter og fungerte som assisterende utenriksminister for europeiske og eurasiske saker under Trumps første periode. Mitchell leder for tiden en tenketank, og fra den posisjonen fikk han i oppdrag fra ‘Pentagon’s Office of Net Assessment’ å skrive en lengre versjon av dette dokumentet, som ble levert til Pentagon høsten 2020. Med andre ord: Mitchell ble bedt om å gi det amerikanske forsvarsdepartementet en strategisk visjon for hvordan man skal forholde seg til Russland og Kina. Jeg siterer — tilgi meg for det lange sitatet — de mest vesentlige delene av Mitchells dokument:
DEN STØRSTE risikoen USA står overfor i det 21. århundret, bortsett fra et direkte atomangrep, er en tofrontskrig som involverer landets sterkeste militære rivaler, Kina og Russland. (…) Gitt disse høye innsatsene må det å unngå en tofrontskrig med Kina og Russland være blant de fremste målene for dagens amerikanske storstrategi. (…)
Å forhindre slike scenarioer bør ikke bare være en bekymring for det amerikanske militæret; det er også oppgaven til amerikansk diplomati. Diplomati i sin høyeste form har historisk blitt brukt nettopp til dette formålet: som et instrument for å omorganisere makt i rom og tid for å unngå å måtte kjempe mot flere fiender samtidig. Denne rollen — sekvenseringen av rivaliseringer — bør være hovedfokus for amerikansk diplomati i dag. (…)
Selv om denne oppgaven ikke vil være lett, kan covid-19 gi en uventet mulighet. Ved å øke maktforskjellen mellom Kina og Russland har pandemien forsterket Russlands økonomiske avhengighet av Kina som kilde til kapital, markeder og internasjonal politisk støtte. Paradoksalt nok vil denne økte avhengigheten trolig øke Russlands frykt for å bli en sidevogn til Beijings ambisjoner, og skape insentiver for Moskva til å reorientere sin utenrikspolitikk. (…)
I stedet for å forsøke å lokke eller vinne Russland over i en forsonlig holdning, bør vi presentere det med en kombinasjon av uoverstigelige hindringer for vestlig ekspansjon (inkludert, om nødvendig, ved å påføre det et langt mer alvorlig nederlag enn det hittil har opplevd i Ukraina), samtidig som vi tilbyr nye muligheter for samarbeid, investering og vekst i Russlands østlige regioner. Enkelt sagt, målet bør være å løse USAs simultanitetsproblem ved å gi Russland insentiver til å være mindre av en europeisk makt — og mer av en asiatisk. (…)
Målet for vårt diplomati overfor Russland — og kjernen i vår strategi for å unngå en tofrontskrig — bør være å skjerpe Russlands dilemma og sørge for at, etter hvert som dets frykt for Kina modnes, har det levedyktige alternativer for utenrikspolitikk utover aggresjon mot Vesten. En slik tilnærming vil ikke operere ut fra premisset om at USA kan fri til eller vinne Russland over i en forsonlig posisjon. Tvert imot, premisset er at dersom noen reduksjon i spenningen med Russland fortsatt er mulig, vil det skyldes at russiske ledere — basert på en kald vurdering av egne interesser — konkluderer med at avspenning med Vesten ivaretar deres sikkerhetsbehov bedre enn deres nåværende, aggressive politikk. (…)
USA bør ønske å se Russland lide et militært tilbakeslag av en slik størrelse at det får landets ledere til å revurdere sine antakelser om hvor uproblematisk det postsovjetiske rommet er som en sone for strategisk ekspansjon. Amerika kan bidra til dette utfallet, omtrent som det gjorde i Afghanistan: ved å gi lokale aktører midler til å motstå Russland i større omfang enn hittil, og oppmuntre europeiske allierte til å gjøre det samme. Vi bør også øke kostnadene ved cyberangrep og andre angrep på USA, blant annet gjennom gjengjeldende angrep på russisk kritisk infrastruktur og sanksjonering av Putins indre krets og sekundærmarkedet for russiske statsobligasjoner.
Der har du det! Hovedårsaken til krigen i Ukraina — som USA fremprovoserte — var å påføre Russland et nederlag som ville tvinge landet til å slutte seg til «Team USA» og hjelpe Amerika med å temme Kina. Selv om Mitchell er en smart fyr, kan du selv lese at han totalt undervurderte konsekvensene av å forsøke å isolere og svekke Russland. I stedet for å overbevise Putin om å underkaste seg Washingtons hegemoniske ledelse og avvise tettere bånd til Kina, har det motsatte skjedd … Russland og Kina har nå tettere økonomiske, diplomatiske, politiske og militære bånd enn noen gang tidligere i de to nasjonenes historie.
Jeg må understreke at store deler av beslutningstakerne i Washington fortsatt er overbevist om at Russland og Kina ikke er naturlige allierte, og at Vesten på en eller annen måte kan fremprovosere en «skilsmisse» mellom de to. Men Washingtons tunge sanksjoner mot Russland, den massive støtten til Ukraina i krigen mot Russland, og aggressive trusler mot Kina har, som nevnt ovenfor, gjort de to til nære venner og allierte. Du kan også legge til India og Brasil på den listen. For ett år siden var disse to landene ikke spesielt entusiastiske til BRICS … nå er de det. Siden Trump avla president-eden i januar, har han klart å skape en felles vilje og formål blant BRICS-landene.
Selv om Trump og hans team for øyeblikket er fokusert på å få til en fredsavtale mellom Ukraina og Russland, tror jeg ikke de fullt ut forstår hvor komplisert denne oppgaven er — og de ser heller ikke ut til å innse at den egentlige saken Russland vil insistere på å få løst, er trusselen NATO utgjør mot Russland. Inntil denne grunnårsaken blir adressert, vil Russland fortsette sin utmattelseskrig mot Ukraina og fortsette uunngåelig i retning vestover, mot Kiev.
Forsidebilde: KI-generert
