derimot.no:
For mange er denne meldingen om sterkt synkende folketall i Japan overraskende. Mange har sett for seg at den globale befolkningsveksten ville fortsette å stige inn i fremtiden. Men demografiske data tyder på det motsatte. Den vil fortsette en stund til på grunn av en demografisk treghet, men så vil den globale befolkningen begynne å falle. I noen land og områder skjer dette allerede som i mange europeiske land (Italia, Tyskland og Norge), men utslagene merkes ikke i antall på grunn av at det kompenseres i stor grad av innvandring. Men i den opprinnelige befolkningen i mange europeiske land faller befolkningen nå ganske sterkt.
At dette er en global tendens har den svenske legen Hans Rosling (han døde i 2017) skrevet om og holdt en rekke foredrag om. Slik jeg har forstått han sier han at folketallet globalt vil snu, men at det er en innebygget treghet som fører til at det ikke merkes før om noen ti-år. Det merkes likevel i en rekke viktige land nå, som f.eks. Kina og ikke minst i Japan som denne artikkelen handler om.
Jeg vil også legge til at Rosling hevdet at en av de viktigste grunne til at dette skjer er at jenter har fått utdanning. Med høyere sosial status og som følge av prevensjon etc. fører dette til større valgfrihet. De velger da bort mange barnefødsler til fordel for arbeidslivs-deltagelse og selvrealisering. Også reduksjonen i barnedødelighet fører til at mange familier ikke ser store barnetall lenger som en nødvendighet.
Dette er en gledelig utvikling etter min mening, selv om det også medfører noen nye problemer.
Knut Lindtner
Redaktør
Japan vil tenne avfolkingsbomba
Av Fred Skulthorp, Unherd. Omsett av og henta frå saksyndig.
Demografar har ein annan type katastrofe å bekymre seg for.
No i veka kom dei ikkje overraskande nyheitene at befolkningstalet i Japan har falle igjen. Ein dyster sjefskabinett-sekretær, Hirokazu Matsuno, fortalde nasjonen at der no er 556 000 færre menneske i landet, ein tolvte nedgang på rad, og eit rekordfall utløyst av ein flyt inn i landet på berre 175 000 immigrantar i 2022.
For verdas tredje største økonomi blir det dalande befolkningstalet no behandla som ei nasjonal krise. Japan er no «på randa av å ikkje kunne oppretthalde sosiale funksjonar», sa statsminister Fumio Kishida til sine landsmenn tidlegare i år. Leiaren av det konservative liberal-demokratiske partiet ser no på «barneoppdraging» som ein av dei viktigaste formene for politikk i landet.
Erfaringa til Japan kan godt vere ei åtvaring til resten av verda. Sidan pandemien har fallande fødselsrate saman med ein aldrande befolkning vore topplinja i global utvikling. I fjor rapporterte FN den lågaste befolkningsveksten sidan 1950. Europa, Nord-Amerika og Kina står no alle overfor ei framtid med søkkande og aldrande befolkningar. Innan 2030 vil ein milliard av verdas befolkning vere over 65. Der er til og med teikn på at befolkningsveksten kan gå ned i Afrika.
Kanskje den mest overraskande stemma som sluttar seg til dommedagspredikantane, er Club of Rome. Deira berykta 1972-rapport, The Limits to Growth, argumenterer muntert at «den grunnleggjande åtferdsmodusen til verdssystemet er eksponentiell vekst av befolkning og kapital, følgt av kollaps». No ser tenkjetanken ut til å ha ombestemt seg.
I sin nyaste rapport i partnarskap med Earth4All, spår den ny-malthusianske organisasjonen at den globale befolkningsveksten vil nå eit platå rundt år 2050 med ein nedgang totalt på opp til to milliardar innan slutten av hundreåret.
Rapporten legg framleis vekt på problema knytt til ressurs-knappheit, global oppvarming og sosial spenning; derimot, i begge scenarioa sine spår dei at befolkningsvekst i stor grad vil falle på alle kontinenta mellom 2040 og 2060. Rapporten tilstår til og med at med «eksisterande politikk», vil det å avgrense planeten til ni milliardar innan 2046 «ikkje resultere i openlys økologisk eller total klimakollaps».
Eit halvt hundreår etter den apokalyptiske 1972-rapporten, er det no tydeleg at alarmismen om overbefolkning var feil. Trass dette består ettermælet. David Attenborough har leika med ideen om overbefolkning og det å redde planten i filmane sine. Der er òg evidens for at yngre generasjonar assosierer det å ikkje få barn med eit liknande føretak. Sjølv Greenpeace har kome med eit edikt om temaet, og åtvara medlemmene sine om å ikkje bale med overbefolkningsargumentet, og skildrar Paul Ehrlich si påverknadskraftige 1968-bok The Population Bomb som ei «rasistforteljing».
Det ser no ut til at denne bomba ikkje akkurat kjem til å gå i lufta slik ein spådde. Men, som vi ser i Japan, fører dette med seg ei rekkje nye problem. Konservative demografar slik som Paul Morland og Philip Longman har argumentert for dei økonomiske og sosiale katastrofane til dalande fødselsratar kombinert med ei aldrande befolkning, ein debatt som enno har til gode å penetrere hovudstraumen.
I eit stadig veksande felt av apokalyptiske bekymringar, frå klimaendring til trugselen om AI [kunstig intelligens], byrjar problemet med global avfolking å snike seg inn. Snart vil verdas auge godt vere retta mot at Tokyo prøver å presse på for fleire babyar.
Forsidebilde: Tianshu Liu
