Derimot: Tyrkia og deres Syria-ambisjoner. Har de bitt over mer enn de kan svelge? – Derimot
derimot.no:
Hva holder egentlig sultan Erdogan på med?
Av Pepe Escobar

ISTANBUL – Scenen er en tsjerkessisk restaurant like ved den sagnomsuste Istiklal-gaten i det historiske Beyoğlu. På bordet står en geostrategisk bankett – servert av noen av de skarpeste uavhengige analytiske hodene fra Bursa til Diyarbakır. Menyen, i tillegg til et festmåltid av meze, er enkel: kun to brede spørsmål om Sultan Erdogans tilnærming til BRICS og Syria.
Her er en kort oppsummering av vår middag – mer relevant enn en strøm av vestlig produserte ordsalater. Nyt den med en solid dose av den beste araken. Og la bordet ha det første – og siste – ordet.
Om BRICS:
«Tyrkia ser på seg selv som en del av Vesten. Hvis vi ser på våre politiske partiledere og tyrkiske eliter, enten de er høyre- eller venstreorienterte, er det ingen forskjell. Kanskje litt en del av Østen… Ankara bruker sitt BRICS-medlemskap som et forhandlingskort mot Vesten.»
Kan Tyrkia samtidig være medlem av både BRICS og NATO?
«Erdogan har ingen klare fremtidsplaner. Etter Erdogan er det ingen klar retning for AKP. De har ikke klart å etablere et normalt, permanent system. Vi har et regjeringssystem kun for Erdogan. Vi mottar gass fra Russland. Vi kjøper materialer fra Kina, monterer dem i tyrkiske fabrikker og selger dem til Europa og USA. Vi har fordeler i utenrikshandelen sammenlignet med EU, ifølge statistikk publisert av den tyrkiske regjeringen. Det største handelsunderskuddet er mot Russland – og deretter Kina. Dette er vår spesielle posisjon – og forklarer hvorfor Ankara ikke ønsker å miste det østlige alternativet. Og samtidig er vi avhengige av Vesten for å forsvare oss. Alt dette forklarer vår unike utenrikspolitiske atferd.»
Så det er ingen garanti for at Ankara vil godta å bli en BRICS-partner?
«Nei. Men Ankara vil heller ikke helt lukke døren til BRICS. Tyrkia vet at Vesten mister sin makt. Det er nye dynamikker, stigende stormakter, men samtidig er vi ikke en fullstendig uavhengig makt.»
Om de tre søylene i det tyrkiske samfunnet:
«Man kan ikke tenke geopolitikk uten ideologi. Erdogan og AKP bestemte seg for at det eneste mulige prosjektet for å integrere Tyrkia var et liberal-islamistisk prosjekt. Nesten to generasjoner har vokst opp med dem – og de vet ikke hva som skjedde før. De er ny-ottomanere, islamister, pro-arabisering. I Tyrkia, hvis noen åpent støtter islamisme, er han ideologisk arabisert. Her har vi tre søyler. Den første er en nasjonalistisk tankegang – vi har høyre-Kemalisme og venstre-Kemalisme. Den andre er et vestlig perspektiv. Og den tredje er islamistisk, også delt i to fraksjoner; den ene er nasjonalistisk og den andre er liberal-islamistisk, integrert med vestlige institusjoner, NGO-er og kapital. Derfor kan vi si at wokeisme og islamisme er to sider av samme mynt. Disse folkene bruker den tyrkiske staten for å manøvrere i den bredere Midtøsten-geografien – men i realiteten er de fokusert på en vestlig-orientert nyliberal økonomi, politikk og samfunn.»

Ny-ottomanismen gjenoppstått:
«Vesten planla Syria sammen med dem – ny-ottomanerne. Under Gaza-krigen fortsatte de å sende olje til Israel, det var en PR-gimmick for Erdogan. Han må sende dette budskapet til den anti-imperialistiske, islamistiske delen av det tyrkiske samfunnet. Problemet for Erdogan er at Tyrkia er annerledes enn arabiske land. Tyrkisk kapital er knyttet til Vesten, noe av den også til Russland, og Tyrkia er opptil 40 % avhengig av russisk energi. Ankara må opptre balansert, men det endrer ikke det store bildet: Kapitalen som støtter Erdogan, og drar fordel av Erdogan, inkluderer at 40 % av Tyrkias eksport går til Europa. Når det gjelder BRICS, kan de prøve å håndtere forholdet, men de vil aldri direkte bli medlem av BRICS.»
Sultanen sover aldri:
«Erdogan er en pragmatiker. Ideologisk. Han kan svikte palestinerne – lett. Han kan være veldig mektig og forstå hvordan statssystemet fungerer, men han har ikke total lydighet fra samfunnet for å styre. Derfor sikter han alltid etter en slags balanse.»
Kan vi si at med Store Idlibistan under kontroll av Tyrkias MIT – med Jolani som en av deres hovedaktiva, om ikke det viktigste – visste MIT om HTS sine kapasiteter og at de visste at dette ville stoppe i Aleppo?
«Ikke helt til Damaskus. Det var den opprinnelige planen. Målet med operasjonen var å angripe regimet. Målet var ikke å erobre Damaskus. Dette var det beste uventede resultatet av angrepet. Den militære ledelsen til HTS sa: ‘Vi mistet våre beste krigere i de første øyeblikkene av operasjonen’. Men så kom det syriske forsvarets kollaps.»
Så hva vil egentlig Erdogan? Styre over Aleppo eller hele Vest-Syria?
«Syria var en del av det osmanske riket. I hans drømmer er dette fortsatt det osmanske riket. Men han kjenner Tyrkias begrensninger i å prøve å styre Syria – og den arabiske verden, rasende, kan slå seg sammen mot Tyrkia. Det er delvis mulig å ha en proxy-regjering i Damaskus. Dette var det Erdogan ønsket fra Assad-regjeringen for bare seks måneder siden. Erdogan ba Assad: ‘Vær så snill, kom til forhandlingsbordet’. Det viste seg at han faktisk var oppriktig. Jolani sa: ‘Vi var virkelig engstelige for at Assad ville akseptere tilbudet fra Erdogan’. Dette var Assad-regjeringens store feil. Assad hadde allerede mistet evnen til å styre landet. Ankara ønsket aldri en plutselig kollaps av Assad-regjeringen. Å styre dette kaoset er ikke lett. Og Tyrkia har ikke militær kapasitet til å gjøre det. HTS heller ikke. Og uten Tyrkia kan ikke HTS overleve.»
Så Syria som en provins av ny-ottomanismen vil ikke skje?
«Dette er ikke bare Tyrkias strategi. Dette er også USAs og Israels strategi – å kantonisere Syria. Så de har oppnådd noe, men det er ikke over. Vi vet ikke hva som kommer til å skje. Husk at før 7. oktober kunne ingen forutse hva som skjedde i Gaza. I Tyrkias tilfelle var dette et felles prosjekt. Det begynte i 2011. Målet var så åpenbart, å integrere Syria i den vestlige verden. Det mislyktes, men amerikanerne ble værende, fordi de skapte et merke kalt ‘ISIS’, en amerikansk investering i kurderne. Og til slutt fikk Tyrkia Idlib; det var nødvendig på det tidspunktet, fordi Syria, Russland og Iran ikke er som amerikanerne eller amerikansk-tilknyttede islamister – de er ikke en destruktiv makt. De ønsket å ‘tjene’ Tyrkia, steg for steg, med Astana-prosessen. Til slutt fulgte Tyrkia den amerikanske politikken, de ventet og ventet, og nå har de fått noe annet enn det de ønsket. Og det er en alarmerende situasjon for Tyrkia – fordi de ikke vil at Syria skal bli oppstykket. Det er ikke engang sikkert at amerikanerne vil la Tyrkia trene den nye syriske hæren. Vesten har nå full økonomisk innflytelse.»
Oversettelsen er KI-generert
Innlegget er hentet fra Strategic Culture
Forsidebilde: iStock