Derimot: Fagfellevurdert studie: Et varmere klima og Karbondioksid er ikke et problem. – Derimot
derimot.no:
Av Rhoda Wilson
I følge en fagfellevurdert artikkel publisert i American Journal of Economics and Sociology i mai 2024, «Carbon dioxide and a warming climate are not problems» så er det ingen grunn til å frykte varmere klima og karbondioksid.
Forfatterne, Andy May og Marcel Crok, skriver at den klima-realistiske holdningen til påstanden om «farlige menneskeskapte klimaendringer» støttes av faglige arbeider, etter en omfattende litteraturgjennomgang. Med andre ord, de som er nedsettende ble stemplet av etablissementet som «fornektere av klimaendringer» har troverdige bevis på sin side, for sine posisjoner i klimasaken.
Påstanden om at menneskelige klimagassutslipp, hovedsakelig CO2, styrer klimaet som hevdet i IPCC Sixth Assessment Report (AR6), eller at den resulterende klimaendringen er farlig, er uholdbar. AR6 WGI (Working Group I) og WGII-rapportene definerer klimaendringer som den globale oppvarmingen siden 1750 eller 1850. Den lille istiden, en setning som sjelden brukes i AR6, strekker seg fra rundt 1300 til 1850. Det var en veldig kald og elendig tid for menneskeheten, med mye godt dokumentert ekstremvær for hele den nordlige halvkule. Det var også en tid med hyppige hungersnød-perioder og epidemier. De to forskerne Andy May og Marcel Crok viser at dagens klima uten tvil er bedre nå enn da. Ikke verre!
Karbondioksid og et varmere klima er ikke et problem
Hovedargumentet i May og Crok’s studie er at bevisene for påstanden om at «menneskeskapte klimaendringer» er farlige, ikke er overbevisende i det hele tatt. For det første hevder IPCC at menneskelige klimagassutslipp er «hovedårsaken» for oppvarming siden 1979, men dette er omstridt. Naturlige klimasvingninger som Atlantic Multidecadal Oscillation (AMO) kan forklare en betydelig del av det 20 århundres oppvarming.
AMO er et syklisk fenomen med anomalier ved havoverflatetemperatur (Sea Surface Temperatures= SST) i Nord-Atlanterhavet. Det har en betydelig innvirkning på globale værmønstre. Det teoretiske målet på variabiliteten til SST i Nord-Atlanterhavet kalles AMO-indeksen. Den svinger mellom positive og negative faser. Under den positive fasen opplever Nord-Atlanterhavet varme SST-er, mens under den negative fasen er SST-er kjøligere. AMO-indeksen er assosiert med endringer i orkanaktivitet, nedbør og endringer i fiskebestander.
Studien reiser spørsmål om den statistiske metodikken som brukes av IPCC for å rettferdiggjøre det «antropogene fingeravtrykket» (det menneskeskapte fingeravtrykket), og argumenterer for at det statistiske grunnlaget for det menneskeskapte fingeravtrykket på klimaet er alvorlig galt. Studien tar også opp også avvik mellom klimamodeller og observasjoner, spesielt i den tropiske troposfæren. Den påpeker at de fleste IPCC-klimamodeller overvurderer oppvarming i den tropiske midtre troposfæren, med en statistisk betydelig mengde.
May og Crok skriver at det ikke er noen klare bevis på uvanlige eller farlige vær- eller klima-hendelser som definitivt kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer. Denne mangelen på klare bevis utfordrer IPCCs konklusjoner om den direkte innvirkningen av menneskelige aktiviteter på været. Avslutningsvis bemerker forfatterne at klimaendringer, enten de er naturlige eller menneskeskapte, har både fordeler og kostnader, men IPCC undersøker bare riskene og ignorerer de potensielle fordelene, for eksempel økt plantevekst fra høyere CO2-nivåer.
Varmere temperaturer og mer CO2 vil bety mer mat til en lavere pris for alle sammen, men i noen områder vil det bli mer tørke, og i andre vil ekstra nedbør forårsake flom. Men med moderne teknologi og billig energi, kan vi bygge akvedukter for å bringe vann til tørre områder, og bygge diker for å beskytte områder som er utsatt for flom. Stigningen i havnivået er for tiden svært beskjedne to millimeter per år, den kan øke med omtrent 0,02 millimeter per år per år, men stigningen i det neste århundre vil være mindre enn en fot (ca 30 cm), bare en tredjedel av det normale tidevannets nivå.
De påpeker også at «fossile brensler» (olje, gass og kull) ikke er problemet, og å redusere bruken av dem til null vil ødelegge økonomiene i verden. For tiden leverer olje, gass og kull omtrent 80 % av energien vår, og å redusere dette til null, vil ødelegge verdensøkonomien og forårsake omfattende lidelser, spesielt for de fattige. Global oppvarming siden 1950 har antatt redusert BNP med mindre enn 0,5 %, en ubetydelig mengde,omdet er riktig, når økonomien har vokst 800 % på den samme tiden. Ved å bruke IPCC-scenarier anslår forskeren Bjørn Lomborg at den økonomiske veksten vil gå ned fra 450 % til 434 % vekst for det 21 århundre. Vil noen legge merke til det?
Infrastrukturen for å erstatte olje, gass og kull eksisterer ikke nå, og kan sannsynligvis ikke bygges i fremtiden. Gjeldende realistiske estimater for energibruken i fremtiden, antyder at det meste av energien vår i 2050 og fremover vil fortsatt komme fra olje, gass og kull. Likevel finnes det ingen troverdige bevis for at dette er et problem, eller vil bli et problem. Ingen drastiske endringer i økonomien kan rettferdiggjøres før vi kan finne ut av dette.
Det er ingen økt fare for menneskeheten i dag på grunn av ekstremvær eller global oppvarming. Siden dagens klima uten tvil er bedre enn det før-industrielle klimaet, og vi ikke har observert noen økning i ekstremvær eller klima-dødelighet, konkluderer de to forskerne med at vi kan tilpasse oss eventuelle fremtidige endringer. Inntil en fare er identifisert, er det ikke nødvendig å eliminere bruk av olje, gass og kull.
Fra The Exposé, publisert 9. september 2024.
Oversatt av Northern Light fra engelsk og forkortet. Linker og oversikter i originalartikkelen.
Originalartikkel: Carbon dioxide and a warming climate are not problems, peer-reviewed paper says
