Derimot: EU fikk Nobels fredspris. Nå arbeider EU for opprustning og krig. – Derimot
derimot.no:
Krigspris eller fredspris?
Av Jan Christensen
I 2012 fikk Den europeiske Union, EU, Nobels fredspris. I et forsøk på å stanse sosiale opprør i Sør-Europa, vektla Nobelkomiteen EUs «langvarige bidrag til fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter.» Men var – og er – EU en freds-organisasjon?
Dominerende EU-land har århundrelange rulleblad med krigsforbrytelser og utbytting. Både i Europa og resten av verden.
Er det lurt om Norge i en spent verdenssituasjon knytter seg enda nærmere til sånne makter, fjernt fra våre verdier?
Gjennom store deler av historien har Europas folk vært ofre for tallrike kriger.
At de fleste årene etter andre verdenskrig var preget både av kald krig og fred, skyldes maktbalansen. Øst og Vest holdt hverandre i likevekt og valgte sameksistens og nedrustning framfor nye ødeleggende kriger.
Med Sovjetunionens fall og EU/NATO-lands brutte løfter om ingen utvidelser østover, ble likevekten forstyrret.
Vesten fikk overtaket. NATO ekspanderte, og Russland følte seg stadig mer truet.
I våre dager har dette ført til økt spenning og regionale kriger.
Som viktig pådriver for sånn utvikling, burde EU fått krigspris og ikke fredspris.
Josip Broz Tito var Jugoslavias landsfader fram til sin død i 1980. Noen år seinere begynte EU-makter å undergrave landets enhet.
Tyskland hadde store økonomiske interesser, og støttet aktivt opp om utbryterrepublikkene Slovenia og Kroatia. Seinere ble de andre EU-landene med på ytterligere oppdeling. I 1999 ble Jugoslavia bombet i månedsvis av NATO/EU-land. Bombingen var ikke godkjent av FN. Kosovo ble løsrevet, og huser i dag regionens største NATO-base.
Framfor fred og forsoning, førte krigene i Jugoslavia til 150.000 døde. Jugoslavias sosialisme ble tvunget i kne av EUs «friheter».
I dag lengter serbere, kroatere, bosnjakere, slovenere, makedonere, albanere og montenegrinere tilbake til gamle tider. Til tiden før oppdelingen, «balkaniseringen». Til den gang det var fellesskap og trygghet innafor felles grenser.
Libya er også eksempel på en ødelagt stat. Også her spilte ledende EU-land en aktiv rolle.
Utsagn fra landets leder, Gadaffi, ble tatt ut av sin sammenheng. Dermed ble det fritt fram for bombing av Afrikas fremste velferdsstat, også denne gang uten mandat fra FN. Fredsinitiativ fra den afrikanske union ble avvist. Libyas leder, Gadaffi, ble myrdet.
Norge bidro med jagerfly og 588 bomber. Vår fremste bombemann, daværende statsminister Jens Stoltenberg, angret ingen ting og ville gjort det samme pånytt.
Gadaffi stanset flyktningestrømmen over Middelhavet, og kjempet for et forent Afrika. Han var en trussel mot nykolonialisme og imperialisme.
Mens EU ønsket et markedsliberalt Europa, ønsket Gadaffi et Afrika bygd på sosialisme og selvforsyning.
Gadaffi hadde noe som EU trengte: Olje, gass og gull. Det kostet han livet, og bragte borgerkrig og terrorisme til hele regionen.
Sammen med sine «villige» EU-land, har USA i de siste tiårene ført mange ødeleggende kriger. Verken i Somalia, Mali, Irak, Afghanistan eller Syria, har dette styrket fred, forsoning, demokrati eller menneskerettigheter. Bare skapt mer splittelse, kaos og fattigdom.
I Palestina fortsetter lidelsene. Israel bomber og utvider stadig okkuperte landområder. Folk utsultes og titusener myrdes. Med Europa – og Norge – er det business «as usual».
Et fåtall EU-land anerkjenner Palestina. I halvparten av EU-landene er det iverksatt tiltak mot støttemarkeringer. Tyskland og Frankrike er «verstinger» med sine forbud mot Palestina-demonstrasjoner og folkemøter.
I Ukraina har EU vært en aktiv pådriver både for regimeskifte og fortsatt krig. Ingen reelle fredsinitiativ, bare stadig mer våpen. Med den ene aggressive uttalelse etter den andre, ikke minst fra EUs «utenriksminister», estlenderen Kaja Kallas.
Dermed har EU satt seg selv på sidelinja.
At det nå er bevegelse mot fredsløsninger, skyldes kun en nyvalgt amerikansk president som seinere håper å kunne sole seg i fredsprisen. Kanskje vil han i Nobelkomiteens øyne være en like aktuell kandidat som EU i sin tid var?
Blant partiene her hjemme, står nå Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Høyre i fremste rekke for norsk opprustning og for norsk EU-medlemskap.
Krigen i Ukraina tas som bevis på at også vi kan bli bli invadert av russerne.
Trump tas som bevis at vi ikke lenger kan stole på at amerikanerne vil forsvare oss.
Begge påstandene vinner terreng i en fordummende mediakampanje for snarlig norsk EU-medlemskap.
Norge og Russland har en helt annen forhistorie enn Ukraina og Russland. For oss har Russland både vært god nabo og frigjører. Rett nok var forholdet spent noen dager for 65 år siden, da det ble avslørt at amerikanske U2-fly fikk bruke Bodø som spionbase mot Sovjet.
I dag er tolv amerikanske militærbaser på norsk jord lite egnet til å skape gjensidige trygge naboforhold.
Med andre ord: Det er snarere vi som utgjør en sikkerhetstrussel mot Russland – og mot oss selv. Til en pris av minst 1.635 milliarder kroner i de nærmeste 12 årene. Vedtatt av et enstemmig Storting.
USA er også en stormakt som – i likhet med Russland – er fokusert på egen sikkerhet. Deres trusler om å ta Grønland fra sin nære allierte Danmark, får mange til å undres: «Hva skal en med fiender når en har slike venner?»
Norge har, i likhet med mange europeiske land, bygd opp sitt forsvar med materiell fra en lukrativ amerikansk krigsindustri. At USA med få tastetrykk kan parkere våre rådyre jagerfly, synes ikke å oppta Politiets Sikkerhetstjeneste og andre toneangivende krefter. For dem er påstått russisk spionasje og kinesiskeide Tik-Tok, langt verre.
Det er ikke sånn at vi må inn i Den Europeiske Union for å bli tryggere. Det er snarere sånn at vi må holde oss utafor for å sikre trygghet, fred og utvikling. Så lenge EU er preget av russofobi og «våpen for fred» vil medlemskap øke spenningen. Vi blir påtvunget en politikk fjernt fra våre interesser.
Om våre politikeres manglende forhandlingsvilje fører til krig, vil alle land være seg selv nærmest. Sånn det var under kampene om Narvik i 1940. Britiske, polske og franske styrker fikk viktigere oppgaver og trakk seg ut. Tilbake lå en by i ruiner og store sivile tap.
Framfor krigsfare er det nå viktigere å fokusere på den største trussel mot norsk selvstendighet og uavhengighet: Den europeiske union.
EUs frihetsidealer er kun for de få og mektige.
EUs fred og forsoning er kun for de som vil underkaste seg.
EUs menneskerettigheter er kun for de som aksepterer vestens dobbeltmoral.
Ønsker vi enda tettere tilknytning til et sånt «verdifellesskap»?
Er det sånne «friheter» vi ønsker oss?
Forsidebilde: Lexica
