Derimot: Bokanmeldelse: Alt det vi elsker ved klimakrisen, det skjer i språket. – Derimot
derimot.no:
Av Knut J. Michelsen
Om boka Klimatrusselen – Krise for demokratiet? skrevet av Jon Naustdalslid (1945-), Kolofon forlag 2022 (selvpublisering). Naustdalslid er statsviter og samfunnsforsker, tidligere forskningssjef og instituttsjef ved Norsk institutt for by- og regionforsking, NIBR, i Oslo fram til 2007.
Som interessert klima-amatør kan det være greit også å gjøre en mer retorisk analyse av klimabøker som denne – og som i norsk sammenheng fremstår som litt av en gamechanger i den litt fattige offisielle klimadebatten der nesten alt av såkalt «klimaskepsis» har foregått på sosiale medier. Boka Klimatrusselen er på 388 sider inklusive referanser, noter og stikkord. Over 70 sider med kilder og noter sier litt om arbeidsmengden som ligger i bunnen.
Når det er sagt: Klimaskeptikere eller skeptikere til dagens IPCC-konsensus – som Lindzen, Happer, Curry og Koonin mangler. Også den tsjekkisk-kanadiske forsker Vaclav Smil mangler. Samt statsviteren med fokus på miljøstatistikk og nytte-kost-analyser, Bjørn Lomborg. Enda forfatteren følger Lomborg-toposet nokså nøye.
Merk at Wikipedia som jeg linker til mest her, dessverre er nokså upålitelig når det gjelder klimaspørsmål. Det gjelder først og fremst på grunn av William Connolley, «ein viktig forkjempar for konklusjonen i FNs klimarapport, [som] hadde verv som senior-redaktør for kunnskap om klimaspørsmål. Over ein 6-års periode omskriv han omlag 500 artiklar der innhaldet ikkje stemte heilt med hans syn på global oppvarming. I alt 2000 bidragsytarar i dette feltet blei stengt ute på grunn av avvikande meiningar. Framleis ser vi tydelege spor etter Connolly i Wikipedia» (prof. em. Einar Sletten, Kjemisk institutt, UiB på Facebook).
Et topos er altså et «sted» i retorikken der man finner argumenter, vinklinger eller språklige vendinger. Lomborg-toposet går omtrent slik etter eget hode: Jeg tror også at klimaendringene er dramatiske og alvorlige, men klimapolitikken er feil, også fordi den underliggende klima-alarmismen om en klimakrise ikke forteller det klimaforskningen faktisk sier.
I et mer religiøst perspektiv: Jeg er også én av dere (men vil noe annet). Det nettopp religiøse ved klimaspørsmålet skal jeg komme tilbake til.
Naustdalslid har også den engelske kritikeren Rupert Darwall på litteraturlista, men bare boka fra 2013, The Age of Global Warming. Ikke boka Green Tyranny: Exposing the Totalitarian Roots of the Climate Industrial Complex fra 2017. Her fra omtalen av boka:
«Tysk besettelse av fornybar energi har nemlig sitt opphav dypt i kulturen. Få vet i dag at nazistene var det første politiske partiet som kjempet for vindkraft, Hitler kalte vind fremtidens energi.
Etter 1945 virket Vest-Tyskland som normalt, men anti-atomprotester på 1970-tallet førte til sammenslåingen av ekstreme venstre- og høyresiden og fødselen av De Grønne i 1980. Deres fremvekst endret Tyskland, deretter Europa og nå verden. Radikal miljøisme ble mainstream» (google-oversatt).
Rupert Darwall kaller slike organisasjoner eller NGO-er også for «sjokk-grupper» som mediene bevisst bruker for å sette en sterk og følelsesbasert agenda som skal påvirke opinionen og politikere til å handle slik medieverdenen ønsker.
Her fra en anmeldelse av boka i The Independent Review:
«Darwall understreker at poenget med De Grønne – spesielt de på toppen – IKKE er å fikse miljøproblemer, men å gjøre dem permanente slik at den grønne lobbyen vil være i stand til å skaffe stadig økende bidrag fra godgjørere og/eller tjene massive subsidier og overskudd fra skattebetalernes generøsitet. Deres endelige mål, advarer han, er å fullstendig undergrave demokratiet ved å foreslå toppstyrte «løsninger» på overdrevne problemer, og erstatte velgernes vilje og interesser med deres egne» (google-oversatt).
At ingen forlag ville gi ut Jon Naustdalslids bok i Norge, er nokså opplagt. Mer alarmistiske, økologiske eller dypøkologiske verker har fortrinn. Akademikerprisen 2023 ble fx gitt en norsk bevaringsbiolog og økolog. Merk at prisen også skal premiere akademisk frihet. At boka likevel ble oversatt til engelsk og utgitt av storforlaget Springer, endrer ikke dette. Her fra omtalen av boka:
«Et sentralt poeng i boken er behovet for å fokusere mer seriøst på energiproblemet som det virkelige problemet bak global oppvarming. Den globale klimapolitikkens manglende evne til å redusere CO2-utslipp og stanse klimaendringene har ført til at et økende antall forskere og aktivister har mistet tilliten til demokratiets evne til å håndtere klimaendringer og har ført til at de ser til mer autoritære tiltak for å møte problemet. Boken dokumenterer disse trendene, også fra et historisk perspektiv, kritiserer dem og skisserer mer demokratiske alternativer» (google-oversatt).
For tradisjonell utgivelse i Norge bør man altså helst tilhøre «flokken» eller «konsensus». Fordi det antakelig også selger best. Bøkers popularitet har falt de siste 10-15 år. Lønnsomheten i forlagene er varierende.
Boka Klimatrusselen‘s styrke er dokumentasjonen av klima-alarmismens røtter. Om den skal omtales politisk i mer moderne form, så ser den først og fremst ut som en høyrebevegelse, økologisk fascisme, evt. med røtter i grønn nazisme. Venstresiden har siden koblet seg sterkt på, men først og fremst de mer klimareligiøse grupperingene. Venstresidens politiske grunnholdning er jo den marxistiske materialismen, ikke religiøse anfektelser som sådan.
At De Grønne ikler seg venstresidens gevanter, kan kanskje oppfattes mer som politisk dydsposering eller et populistisk trekk for å øke sin oppslutning blant de som setter standarden i den offisielle samfunnsdebatten, globalismens «presteskap», også kalt «brahmin-venstre» av den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty. Nettavisen Steigan.no har en god omtale av fenomenet i 2019, siden det ser sosialdemokratiene i Tyskland og Norge mer eller mindre ut til å kollapse som styringspartier.
I den økologiske fascismen og grønn nazisme ligger også sosialdarwinismen i bunn:
«[…] samfunnet utvikler seg eller går til grunne i kampen for tilværelsen og i konkurranse med andre samfunn, etter et prinsipp om naturlig utvelgelse» (Store norske leksikon).
Naustdalslid skriver litt om den tyske nasjonalisten og antisemitten Ernst Moritz Arndt (1769-1860) og hans samfunnsteorier som «det første eksemplet på økologisk politisk tenkning i dette viktige kultur landet» (Klimatrusselen s. 84). Videre: «Med si samankopling av økologi, nasjonalisme og rasisme er Arndt sett på som ein av forløparane til økofascismen i moderne tid» (samme side).
Henry David Thoreau (1817-1862), amerikansk forfatter og filosof, er først og fremst «villmarkas og den urørte naturens ‘profet’ […] Dagens klimaaktivistiske demokratikritikk er som eit ekko av Thoreaus sivilisasjonskritikk 150 år tidlegare. I 2010 var påstanden at ‘det betyr fint lite om vi pleier demokratiet. Det vil ikke lenger være et folk der som kan utøve folkestyret.’ Og i 2020 formulerte Arne Johan Vetlesen [norsk professor i filosofi] det slik i Klassekampen: ‘No planet, no business – ei heller noe demokrati å bevare […]». (Klimatrusselen, s. 84-85). Videre:
«Dermed er vi framme ved eit heilt sentralt omgrep som er mykje av nøkkelen til å forstå grunnlaget for den antidemokratiske rørsla i klimadebatten, nemlig økologien, og i særlig grad den dypøkologiske rørsla. […] Det er dette folk flest er for dumme til å forstå, for å halde oss i James Lovelocks terminologi, og det er difor verda ikkje kan reddast, verken frå klimakatastrofen eller frå andre truande miljøkatastrofar, utan gjennom tvang og tiltak som det ville være uråd å gjennomføre i eit demokratisk samfunn» (Klimatrusselen, s. 85-86).
Naustdalslid er også innom den svenske filosofen Torbjörn Tennsjö fra 2018: «Jag tror att lösningen på problemet måste vara inte global demokrati, utan global despoti […] Om mänskligheten alls kommer att räddas, vilket är högst osäkert, så kommer det att ske med hjelp av en global upplyst despotisk styrelse.» (Klimatrusselen, s. 24).
Aftenposten har nå en fast spalte om Klimakrisen og klimaundergangen og åpner daglig mer enn villig avisen for krefter som kan skrive følgende: «Når myndighetene og loven ikke kan garantere tilstrekkelig beskyttelse av etterslektens livsbetingelser, er det borgernes rett å forsøke å gjenopprette et ansvarlig folkestyre og fremskynde de løsningene som er nødvendige for å avverge katastrofen. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør» (25 kulturpersonligheter og akademikere: Vi støtter skolestreiken, Aftenposten, 14.03.2019).
Her fra Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 – det samme opplagte behovet i en krisesituasjon for rett og slett å fjerne det hjelpeløse folkestyret: «Under disse omstendigheter er det den nasjonale samlingsbevegelses plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet. Vi er de eneste som i kraft av forholdene og vår bevegelses nasjonale mål kan gjøre dette og derved redde landet ut av den desperate situasjon som parti-politikerne har ført vårt folk opp i.»
Jon Naustdalslid har senere skrevet en lengre artikkel i Samtiden om akkurat dette, publisert august 2024, og der følgende norske perler kan leses: «For å redde verda fra økologisk samanbrot, var det behov for eit ‘tidsavgrensa opplyst økologisk einevelde’, skreiv populisten og økofilosofen Hartvig Sætra (Sætra 1990). Steinar Lem, leiar for organisasjonen Framtiden i våre hender, hevda i 1994 at ‘demokratiet er terror mot det ufødte’ (Lem 1994, 148). Min tidlegare lærar i statsvitskap, professor Thomas Chr Wyller, hevda alt i 1988 at jorda berre kan reddast gjennom eit opplyst einevelde (Wyller 2007, 123).»
Den mer konservative Jarle Fagerheim representerer en motstemme mot såkalt grønn vekst i Den norske Grønne bevegelsen. Han vil ha «grøn nedbygging av pengeøkonomien. Han vil tilbake til ein enklare livsstil, basert på meir håndverksmessig produksjon. Fossile traktorar skal erstattast av muskelkraft, noko som vil skape titusenvis av nye arbeidsplassar i primærnæringane. Vi skal tilbake til ei tid der livet blei levd lokalt: ‘Lokale samfunnshus, vertshus, dansehaller og bygdefester får en etterlengtet renessanse. Regionale og lokale identitetar styrkes på kostnad av forflating og kommersiell massekultur’» (Klimatrusselen, s. 286-287).
I et religiøst univers er dette selvsagt fornuft – ellers banker virkeligheten på for den som kjenner litt til norsk klimahistorie fra 1800-tallet. Sitat fra Den lille istid: «Sulten herjet blant de fattige. Når alle ting gikk imot de norske som i uårene 1812-13, fortelles det fra Singsås i Sør-Trøndelag: ‘[…] Med husmenn var sjølvsagt nauda størst. Niels fann deg til sist med Bakåsvolla nori Kosbergmarken. Han hadde vori på Herjådala og flekt bork til mjøl. Da dei ann han, satt han med ei borkbøre på ryggen – død. Desse hendingane har levd til nå mellom folk.’» (s. 149 i Klima, uår og krise i Norge gjennom de siste 1000 år).
Hva så med alle henvisningene til natur-, miljø- og klimaforskningen – «forskningen viser» osv.? Naustdalslid skriver oppklarende om det også:
«Det finst ingen vitskapeleg kunnskap om hva som er ‘naturens behov’ uavhengig av samfunnets tolkning av denne kunnskapen […] I folkeleg, enkelt språk, betyr dette at dei som hevdar å sitje på ein kunnskap om naturen og naturens behov, som er heva over – og eksisterer uavhengig av – samfunnet og politikken, vanskelig kan grunngje dette vitskapeleg» (Klimatrusselen, s. 87).
Skal et slikt samfunn overleve, må det antakelig styres av en elite etter Platons idé om idealstaten. Extinction Rebellion (fra 2018) og deres borgerråd eller klimaråd har altså historiske forbilder. Et slikt råd fikk som nevnt over, støtte fra 25 kjente personer fra norsk kulturliv og akademia i 2019. Irans prestestyre er muligens det nærmeste man kommer et slikt styresett.
Bruk av vold ligger også litt i kortene, om omfattende klimatiltak ikke gjennomføres. Og det ideelle antall mennesker på jorda – når naturen står over samfunnet – er kanskje under en milliard? I dag er vi over åtte milliarder. Noen må altså «bort» – for å nå Det økologiske Paradis?
Det fins norske dypøkologer som også har tenkt i de baner, fx vår alles Arne Næss rundt 500 millioner mennesker kanskje måtte være nok? Sammen med andre i denne skolen «var han heller ikkje for god til å omtale menneske som ein kreftsvulst på naturen. Menneske (homo sapiens) er med andre ord ein kostnad for kloden, ifølge dette perspektivet» (Klimatrusselen, s. 92).
Dette «tar utgangspunkt i eit allment økopolitisk syn som går ut på at naturen står over samfunnet, og at det å ta vare på og verne om det økologiske systemet er viktigere enn å ta vare på det einskilde individ. Her er det gjerne befolkningsproblemet som blir plassert i sentrum, og som må løysast for å redde kloden. Ekstremvarianten av denne retningen har sine røtter tilbake til et natursyn som vi også finn innanfor den tyske nazismen og som får sitt aktuelle uttrykk i innslaget av økofascisme i den miljøpolitiske debatten.
Den andre tradisjonen knyter seg meir direkte til klimaproblemet. Den koplar rett nok klimaproblemet til det vidare settet av økologiske utfordringer, men set til utgangspunktet klimatrusselen – og sidan 2019 og FNs miljøpanel sin rapport, også trusselen mot biologiske mangfald – over alt anna».
Videre: «Kritikken retter seg ofte direkte mot demokratiet, og demokratiet sitt påståtte manglande evne til å handtere så vel klimatrusselen som trusselen mot det biologiske mangfaldet. Begge tradisjonane møtest i avvisning av demokratiet, den eine hovedsakleg fra høyre i det politiske spekteret, den andre oftere frå venstre» (Klimatrusselen, s. 88-89).
Mulig dette retorisk sett kan oppfattes som en skjult eller avansert hitling av Arne Næss. Det ville i så fall vært meningsløst: Næss var under krigen aktiv i den norske motstandsbevegelsen mot nazismen gjennom etterretningsorganisasjonen XU og forsøkte under landssvikoppgjøret å åpne en kommunikasjonslinje mellom dømte og dømmende, tilhengere av nazismen og harde motstandere.
Dypest sett i klimaalarmismen og dypøkologien ligger uansett offer-retorikken. Vi er alle ofre. Særlig for oss selv. Mennesket er altså en form for «kreftsvulst». Offer-retorikk er i tillegg en form for religiøs kitsch-adferd, skriver Marianne Egeland i sin doktorgradsavhandling Biografiens retorikk fra 2001.
Naustdalslid ser først og fremst ut til å ende opp med kjernekraft som løsning på klimaproblemene. Han mener det også fins utslippsfrie energiløsninger. Professor Vaclav Smil med 40 bøker på CV-en skriver imidlertid dette om det i Time, 12. mai 2022:
«Dessuten vil overgangen til fornybar energi som utspiller seg kreve enorme mengder stål, betong og plast. Ingen strukturer er mer åpenbare symboler på ‘grønn’ elektrisitetsproduksjon enn store vindturbiner – men fundamentene deres er armert betong, tårnene, nacellene og rotorene er av stål, og de massive bladene er energikrevende – og vanskelige å resirkulere – plastharpiks, og alle disse gigantiske delene må bringes til installasjonsstedene med store lastebiler (eller skip) og reises av store stålkraner, og turbingirkasser må gjentatte ganger smøres med olje. Disse turbinene ville generere virkelig grønn strøm bare hvis alle disse materialene ble laget uten fossilt brensel. Fossilt brensel er fortsatt uunnværlig for å produsere alle disse materialene» (google-oversatt).
Men uansett hva Naustdalslid, Smil eller andre skeptikere måtte mene eller skrive, det er stort sett bare regimetrubadurer som kommer til orde i norsk redaktørstyrt offentlighet, altså det vi kaller den frie presse, sita:
«For nokre år sidan sende to av dei mest kjende ‘klimaskeptikarane’, professor Ole Humlum og førsteamanuensis Tom Segalstad, inn ein kronikk om forholdet mellom CO2 og klimaet til Aftenposten. Den ble avvist med grunngivningen at Aftenposten ikkje ville ‘forvirre sine lesarar’. I slutten av februar 2020 hadde programmet ‘NRK Debatten’ planlagt en debatt mellom to deltakarar for å organisasjonen ‘Klimarealistene’ og to klimaforskarar frå Bjerknessenteret i Bergen og CICERO, Senter for klimaforskning, i Oslo. Debatten blei avlyst i siste liten, mellom anna fordi deltakaren fra CICERO hadde ombestemt seg og ikkje lenger ville delta. Grunngivninga var for å trekke seg frå debatten var, ifølge Nettavisen, at CICERO sidan februar 2017 hadde bestemt ein policy om at deira forskarar ‘ikkje deltar i debatter med legfolk som fornekter klimavitenskapen’. Debatter der ‘uvitenskapelig synsing skal imøtegås’ ville difor bli overlatne til andre».
Jeg legger ved bibliografien til prof. em. Ole Humlum og litt om prof. em. Tom Segalstad, så kan folk dømme selv om det evt. er direktøren i CICERO, den forhenværende SV-politikeren Kristin Halvorsen, som står bak den dypfaglige vurderingen her.
Det svakeste punktet i boka – om det er en svakhet – er kanskje hvordan forfatteren nettopp presenterer Lomborg-narrativet. Alt hviler på IPCC-forskningen. Temperatur-økningen fram til neste århundreskifte kan altså bli alt fra 0,3 til 4,8 grader Celsius høyere (AR5, 2013) – evt. fra 3,3 til 5,7 grader høyere, pessimistisk (AR6, 2021) (Klimatrusselen, s. 56).
Men alt virker å være omtalt med usikkerhet, også med stor grad av usikkerhet. Og når alt eller det meste av dette er usikkert, er dette derfor enda mer alvorlig, hvis jeg forstår dette rett. Og om dette faktisk er noe Naustadslied også går god for, er litt usikkert (for meg som leser).
Man spår altså fremtidig havstigning, ekstremvær, virkninger på jordbruket, tørke, stormer og sykloner i ulike scenarier. Og det knyttes først og fremst til økende CO2 (Klimatrusselen, s. 57).
Hvis en frafallsforsker på sin side hadde vært alvorlig bekymret for nettopp frafallet i norsk skole og operert med tall mellom 5 og 25% eller enda mer, hadde folk kanskje smilt og antakelig lagt rapporten stille til side. Da hadde det kanskje vært litt mer ærlig å si: Vi vet rett og slett ikke. Usikkerheten er for stor. Isteden økes alvorlighetsgraden av klima-endringene – rett og slett fordi man ikke vet?
Hvis forfatteren hadde kjent til den teoretiske fysikeren og klimamodell-eksperten Steve E. Koonin om dette, så kunne han jo bare sitert ham om dette:
«Det er lett å bli forført av forestillingen om at vi bare kan mate den nåværende tilstanden til atmosfæren og havene inn i en datamaskin, gjøre noen antagelser om fremtidige menneskelige og naturlige påvirkninger, og så nøyaktig forutsi klimaet tiår inn i fremtiden. Dessverre er det bare en fantasi, som du kanskje kan utlede fra værmeldinger, som kan være nøyaktige opp til to uker eller så» (oversatt fra engelsk).
På den annen side, Naustdalslid er enig i det opplagte at «framtida ikkje lar seg bestemme», det gjelder særlig «den globale oppvarminga og klimaendringane» (Klimatrusselen, s. 164).
Også et IPCC-sitat fra 2021 kunne vært greit her – om Naustdalslid hadde kjent til det. Her fra ekstremvær-forskeren Roger Pielke jr.:
«IPCC har konkludert med at et signal om klimaendringer ennå ikke har dukket opp utover naturlig variasjon for følgende fenomener:
Elveflom
Kraftig nedbør og regnflom
Jordskred
Tørke (alle typer)
Kraftige vindstormer
Tropisk cykloner
Sand- og støvstormer
Kraftig snøfall og isstormer
Hagl
Snøskred
Kystflom
Marine hetebølger
Videre forventes ikke fremveksten av et klimaendringssignal under det ekstreme RCP8.5-scenarioet innen 2100 for noen av disse fenomenene, bortsett fra kraftig nedbør og regnflom og det med bare middels sikkerhet […]» (oversatt fra denne artikkelen).
Mer IPCC helt til slutt, fra den underliggende fagrapporten fra 2021. Klimakrisen er omtalt ett sted (så langt jeg og flere har greid å undersøke det):
Framing Contex and Metods – Chapter 1 – 1.2.3.4: Media Coverage of Climate Change, s. 173:
«Noen medier har også nylig tatt i bruk og fremmet termer og uttrykk sterkere enn de mer nøytrale ‘klimaendringene’ og ‘global oppvarming’, inkludert ‘klimakrise’, ‘global oppheting’ og ‘klimatisk nødsituasjon’. Google-søk på disse termene, og på ‘klimahandling’, økte 20 ganger i 2019, da store sosiale bevegelser som School Strikes for Climate fikk verdensomspennende oppmerksomhet. Vi vurderer dermed at spesifikke kjennetegn ved mediedekning spiller en stor rolle for klimaforståelse og -oppfatning (høy tillit), inkludert hvordan IPCCs vurderinger blir mottatt av allmennheten» (google-oversatt).
Naustdalslid omtaler også sitatet på side 208-209 i boka: «Det er med andre ord ikkje IPCC som beskriv klimautfordringane som ei krise. Det er eit medieskapt fenomen».
For å avslutte dette med en vending fra Hamsun-forskningen: Alt det vi elsker ved klimakrisen, skjer i språket. Jon Naustdalslid har uansett skrevet en lettlest og svært lesverdig bok. Nynorsken flyter så lett at man nesten ikke merker det som hårdnakket bokmålsbruker.
