Derimot: Blir det slutten på den globale klimasatsingen? Årets klimatoppmøte COP28 med uoverstigelige motsetninger.
derimot.no:
Kommentaren under forteller hvor håpløs en global klimapolitikk er. Interessene mellom en rekke aktører er i direkte konflikt. Land som India og Kina og andre større nasjoner i særlig Asia satser for fullt på energi uansett kilde. Da blir det for det meste hydrokarboner (olje, gass og olje). I vår del av verden har noen land gått den motsatte vei, f.eks. Tyskland og resultatet blir avindustrialisering, eller som med Norge å tømme ut nasjonalverdiene på håpløse elektrifiseringstiltak uten noen global effekt, men med god effekt på enkelte store lommebøker.
Borsett fra at det er fortsatt uavklart om CO2-utslipp har noen nevneverdig effekt på det globale klimaet. Geir Aaslids kommentarer er alltid skarpe.
Knut Lindtner
Redaktør
Bitter strid i klimapanelet
Av Geir Aaslid
Det ligger an til et skikkelig bikkjeslagsmål på høstens klimakonferanse COP28, mellom Vesten og Resten. Ikke siden spesialrapporten om 1,5 graders oppvarming ble diskutert i 2018–19 og avvist på COP24 i Katovice har det vært slik strid blant statlige klimabyråkrater. Den konstruktive tvetydigheten i Paris-avtalen lot hvert land definere teksten, men dette viser seg nå som destruktiv tvetydighet i de pågående forhandlingene. Her er de relevante detaljene.
COP28 UAE – årets klimakirkemøte
Innlegget er hentet fra Klimarealistene
COP28 hevdes av troende å være en milepel, siden 2023 i Parisavtalens artikkel 14 er satt som frist for en evaluering (Stocktake) av arbeidet med å holde seg under det uoppnåelige og uvitenskapelige 1,5-graders målet fra Paris-avtalen. Hvert år samles byråkratene til tekniske diskusjoner og andre forberedelser i Bonn i juni (SB58), hvor intensjonen er å bli enige om mest mulig av teksten som skal vedtas på COP-møtet på senhøsten. Årets Bonn-forhandlinger hadde et rekordhøyt antall forhandlingstimer, men uenigheten er svært omfattende.
President for COP28-møtet i Dubai i Emiratene fra 30. november til 12. desember er Sultan Ahmed al-Jaber. Han er toppsjef for Abu Dhabi National Oil Company. Det siste vervet har vært en bitter kamel å svelge for de galeste grønne i vestlige land, og bedre blir det ikke av at dette selskapet arbeider intensivt for å øke oljeproduksjonen til 5 millioner fat pr dag i 2030. Al-Jaber har i COP-sammenheng lirt av seg de sedvanlige frasene om utfasing av hydrokarboner i energimiksen, men uten å være konkret på når det skal skje.
Alle som har innsyn i det globale energibehovet i 2030 eller i 2050, vet at hydrokarboner ved begge disse tidspunktene vil utgjøre ca 80 % av den globale energimiksen, en miks som øker i volum for hvert tiår. Men innsyn i virkeligheten er for det meste irrelevant for landenes klimabyråkrater.
Noen enighet om hva COP28 skal kunngjøre om utfasing av hydrokarboner var helt fraværende i Bonn. Ikke særlig vanskelig å innse for folk flest at det må bli slik, siden mange EU-land nå støvsuger markedet internasjonalt for å sikre seg mest mulig gass til kommende vinter.
Striden i Bonn ble intensivert av flere forhold, allerede ved første møte i plenum kom det til høylytt krangling mellom Russland, Ukraina og flere NATO-land. Geopolitiske forhold lå som et teppe over alle forhandlingene. Vestlige medier var tidlig ute etter Bonn-møtet med sine varsler om at COP28 kan bli temmelig innholdsløst.
Hvor er pengene?
Klimakonferanser handler alltid om penger, spesifikt hvor mye den stadig fattigere vestlige befolkningen skal betale til den stadig rikere eliten i mindre utviklede land, stort sett diktaturer. Slik var det også i år, hvor skadetilpasning «Mitigation Ambition and Implementation Work Programme (MWP)» ikke kunne diskuteres separat fra klimafinansiering, hvor vestlige land enda ikke har nådd det årlige målet på 100 milliarder USD. Dette målet ble spikret på COP15 i København i 2009. Det meste av disse midlene er bare omdefinert tradisjonell U-hjelp, og dette har ført til at mottagerne forlanger å kunne bruke pengene helt fritt, på alt annet enn klima.
Det er dette norske politikere omtaler som innsats for å begrense utslipp i utlandet, men for velgerne spiller det ingen rolle om våre politikere kaster pengene ut vinduet på meningsløse klimatiltak her hjemme eller om det skjer i utlandet.
Mottagerne av pengene er delt i to grupper som innbyrdes strides om hvem som skal få vestlige midler; LMDC (likesinnede utviklingsland) eller AOSIS (Alliansen av Små Øystater). Disse forlanger at Vesten kommer opp med pengene som skal til for å få Resten til å gjennomføre klimatiltak, og de forlanger også at Vesten må ta det historiske ansvaret for alle utslipp siden førindustriell tid.
Pengespørsmålet fikk en ny dimensjon i fjor med vedtaket på COP27 i Egypt som førte til opprettelse av et fond for tap og skade, som en følge av klimaendringer. Vise statsbyråkrater har regnet seg til at Resten av kloden trenger 400 milliarder USD pr år fra 2030 til dette fondet for å dekke skader fra ymse klimaforhold, fra tropiske stormer til havstigning. Dette fondet skal også fylles opp av Vesten, og kranglingen om hvem som skal få og hvem som skal gi utviklet seg i Bonn i et svært forutsigbart mønster. I Bonn greidde man ikke engang å bli enige om hvor man skulle legge «sekretariatet» som skulle arbeide videre med tap og skade.
Blant vestlige land innser nå flere at utslippene i overveiende grad i dag kommer fra LMDC-land, og man angrer i det stille på løssluppenheten på COP15, der både Obama og Stoltenberg var blant de mest uansvarlige politikerne. Vestlige politikere prioriterer nå penger til 155mm granater til Ukraina, langt foran klimamidler til land som ikke vil begrense egne utslipp.
I Bonn kom man ikke videre på disse to punktene.
Årets evaluering (stocktake)
Paris-avtalens tvetydighet viser seg nå å være det største hinderet for enighet om veien videre. Hver part stiller krav til motparten basert på egen forståelse av avtalen, hvor forståelsen slett ikke deles av motparten. Årets COP-leder fra UAE har avstått fra å megle i denne striden. Således er Paris-avtalen den mest mislykkende internasjonale avtalen siden Versailles-traktaten i 1919 som viste seg å være en oppskrift på neste verdenskrig.
Evalueringen skulle klargjøre veien videre for landene som deltar, og legge til rette for en kollektiv innsats for å nå målene, men Bonn-møtet ble dominert av flere geopolitiske kriser og den voksende striden mellm USA og Kina. Det var ingen enighet om teksten for årets evaluering, med klimafinansiering som største stridspunkt. Referatet fra Bonn-møtet ble et diplomatisk ordgyteri på 16 sider.
Hva er beste vitenskap?
Både rammeverket UNFCCC og Parisavtalen viser til beste vitenskap, «best available scientific knowledge.» Underforstått at Klimapanelets hovedrapporten er beste vitenskap. Nytt i år var at LMDC-landene motsatte seg at COP28-møtet skal vise til Klimapanelets sjette hovedrapport som beste vitenskap. De ser på denne rapporten som et sammensurium av politikk og bestillingsforskning, hvor spesielt sammendraget (SPM) er villedende, hvor også vestlige kritikere har pekt på den nyeste hovedrapporten som den mest uredelige av de seks vi har fått siden 1990. LMDC_landene ønsker ikke å sause sammen politikk og vitenskap.
Spesielt Kina hadde innsigelser mot at uenigheter var utelatt, at IPCC manglet inklusivitet, og at rapportene ikke var robuste. Andre land pekte på kunnskapshull og manglende balanse i mange paragrafer.
Vestlige klimabyråkrater og klimaforskere uroer seg over Kinas utspill i Bonn, og lurer på om Kina nå åpent reposisjonerer seg i sin klimapolitikk. Flere vestlige delegasjoner skal til Kina for å klargjøre situasjonen, og Kina bekrefter at de slett ikke vil fase ut hydrokarboner. Så langt går det mot tidenes mest mislykte COP-konferanse.
Forsidebilde: Karsten Würth
Redaksjonen har lagt til bilde.