Derimot: 2. verdenskrig: Hvem vant krigen? – Derimot

derimot.no:

Som en oppfølger av den første delen av artikkelen som ble presenter i går legger jeg også ut den siste delen.

Knut Lindtner

Historien som propaganda:

Hvorfor Sovjetunionen ikke «vant» 2. verdenskrig. Del 2.

av Michael Jabara Carley
Han er Professor i historie ved Universitetet i Montreal.

Mens MSM ( Mainstream Media) legger skylden på Stalins «allianse» med Hitler som starten på 2. verdenskrig, tar de den motsatte versjon når gjelder kampene under krigen, ved totalt å overser Sovjets rolle i å ødelegge Nazi-Tyskland. Den Røde Arme er praktisk talt usynlig.

Den 22. juni 1941 invaderte mer enn 3 millioner tyske soldater Sovjetunionen. Fronten strakte seg fra de baltiske stater til Svartehavet. Den Røde Arme ble totalt tatt på sengen, fordi Stalin ikke ville tro på sine egne etterretningsrapporter. De hadde advart mot en tysk invasjon. Stalin ba en av sine egne dyktige agenter i Berlin «go f*** his mother» da denne advarte mot en snarlig invasjon. Det var en allment kjent hemmelighet i Europa at Hitler ville angripe Sovjetunionen.

Det ser ut som Stalin var den eneste regjeringssjefen som nektet å tro det. Etterretning i USA og Storbritannia regnet ikke med at Den Røde Arme ville holde ut mer enn tre – fire uker. Dette var tyskernes beregninger også.

I kampens første seks måneder mistet Den Røde Arme tre millioner soldater. 177 divisjoner ble utslettet. Men i stedet for å overgi seg etter tre – fire uker, fortsatte Den Røde Arme å kjempe, til tross for utenkelige katastrofer, som Kievs fall i september 1941. For å gjøre skrekken enda verre sendte Tyskland inn «einsatzgruppen», dødsskvadroner som skulle drepe kommunister, jøder, sovjetbyråkrater, intellektuelle, eller enhver som de kom over. Kvinner ble kledt nakne og måtte stille seg i kø for å bli skutt. Ukrainere og baltere hjalp til. Hundretusener, senere millioner av Sovjet-borgere døde.

Det var allikevel ikke en enkel jobb for Wehrmacht. De vant store arealer, men mistet rundt 7000 soldater hver dag. Dette var en ny erfaring for tyskerne. Fram til da hadde de knust all motstand med relativt små tap. Polen ble i praksis slått på fire dager, Frankrike på seks dager. Den britiske hæren var jaget ut av Europa, først i Dunkirk hvor de måtte legge igjen alle sine våpen, så i Grekenland og på Kreta, som var britiske fiaskoer. Senere også i Nord-Afrika. Wehrmacht ble til slutt slått i kampen om Moskva i desember 1941, lenge etter at britisk og USA-etterretning regnet med at kampen var over. Det var første gang Wehrmacht gikk på et strategisk tap.

Blitzkrigen mot Sovjetunionen hadde feilet.

Britene var lykkelige over å ha en alliert som ikke overga seg i løpet av tre – fire uker. Churchill serverte sigarer og konjakk da han fikk nyheten om invasjonen, og holdt en inspirerende tale i BBC. Men i løpet av sommeren 1941 tvilte den britiske regjeringen mer på å benevne Sovjetunionen som en «alliert», og Churchill var ubøyelig i kravet om at BBC ikke skulle spille den sovjetiske nasjonalsangen, Internasjonalen, på søndagskveldene, når de spilte nasjonalsangene til de andre britiske allierte. Churchill ga seg på dette punktet først etter kampen om Moskva.

1942 ble et nytt år med sorger og offer for Sovjetunionen. Alle visste at Den Røde Arme alene bar byrdene i kampen mot Tyskland. Om høsten kjempet sovjetiske styrker med ryggen mot veggen i Stalingrad. Noen sa at Stalingrad var helvete. «Nei, nei», svarte en annen. »Det var ti ganger verre enn helvete». Den Røde Arme vant denne ville kampen og de siste tyske styrkene overga seg den 3. februar 1943, femten måneder før landgangen i Normandie. Fram til den dagen var det ikke en eneste britisk eller amerikansk divisjon som hadde kjempet på europeisk jord, ikke én. I mars 1943 var tallet på tyske og aksemaktenes tap enorme. 68 tyske divisjoner, 19 fra Romania, 10 fra Ungarn og 10 italienske, var maltraktert eller ødelagt. Det var 43 % av aksemaktenes styrker i øst. Mange historikere og samtidige, fra det britiske utenriksdepartementet til president Franklin Roosevelt i Washington mente at Stalingrad var vendepunktet i krigen mot Hitler.
Du får ikke lest mye om dette i MSM, selv om noen historikere har rett om denne hendelsen. MSM vil fortelle deg at Den Røde Arme ikke kunne ha slått Wehrmacht uten USAs Lend Lease program, verdt milliarder av dollar. Det MSM ikke forteller er at mesteparten av Lend Lease ikke kom fram før etter Stalingrad, da var Hitlers skjebne allerede beseglet. De forteller ikke at allerede i 1942 produserte sovjetisk industri flere våpen enn Nazi-Tyskland, lenge før Lend Lease begynte å gjøre en forskjell. USA betalte prisen for krigen med Studebaker lastebiler og aluminium. Tusen takk, svarte russerne, mens Sovjetunionen betalte med elver av blod og tårer.

Den britiske regjeringen prøvde på sin side å overbevise den allmenne opinion, for den forsto betydningen av Den Røde Armes kamp mot Hitler, at de faktisk bidro til kampene. Britenes innsats var den «strategiske bombingen», selv om den ikke var så strategisk eller nøyaktig heller. En britisk studie antydet at bare én av tre bombefly kom så nært som 8 – 9 kilometer fra det planlagte målet. Så britene og amerikanerne begynte å bombe byer og drepte et stort antall sivile. I et raid mot Hamburg i 1943 drepte de 40 000 mennesker. Berlin ble også truffet, med et stadig økende antall sivile. Vel, jeg antar det var verdt noe med hensyn til moralen i Den Røde Arme.

Men mot midten av 1943 var moralen i Den Røde Arme bra. Kampen om Kursk i juli var begynnelsen på en stor mot-offensiv. Det førte til at Kiev ble frigjort, og lenger nord Smolensk høsten 1943. Wehrmacht var slått ett år før landingen i Normandie. Den Røde hær ble en ustoppelig kraft. «Mot vest!» lød ropet.

Det Stalin virkelig ønsket var en «annen front» i Frankrike.

Amerikanerne og britene kom med løfter som de verken kunne eller ville holde. Churchill var schizofren når det gjaldt Sovjetunionen. Noen ganger så han på dem som allierte, andre ganger kalte han russerne «barbarer» og bolsjeviker som måtte holdes ute av det østlige og sentrale Europa. Hans ide var å invadere Italia (september 1943), ikke Frankrike, bevege seg raskt nordover den italienske støvel og så dreie østover for å holde Den Røde Hær ute av Balkan. Det så ut som en god ide på papiret, men i virkeligheten var det en flopp. De allierte styrkene nådde ikke Roma før i juni 1944. Italia viste seg å være en prøvelse for de allierte styrkene, mye mer enn for Wehrmacht. Stalin presset stadig på for en «annen front» i Frankrike, det ville være den korteste veien inn til hjertet av Tyskland. Han fikk til slutt løfte om det på konferansen i Teheran høsten 1943. Det ble operasjon Overlord.

Naturligvis, hvis du bor i Vesten, var landingen i Normandie en avgjørende hending i 2. verdenskrig, den som satte en stopper for Hitlers skjebne. Alle i Vesten har hørt om operasjon Overlord. Men spør en studentklasse på et hvilket som helst universitet om de noen gang har hørt om operasjon Bagration, som startet to uker senere. Når jeg spør studentene om dette får jeg rådville øyekast i stedet for opprakte hender. Mens vestlige allierte var innesperret i lommer i Normandie knuste Den Røde Arme de viktigste tyske linjene i øst og avanserte 500 kilometer vestover på få uker. Den tyske propagandaen nektet for Wehrmachts nederlag. For å latterliggjøre dem ble 57 000 tyske krigsfanger, resultat av operasjon Bagration, vist fram i Moskva i juli 1944. Det var det eneste tyskerne fikk se av den sovjetiske hovedstaden.

Ken Burns er en dyktig amerikansk skaper av dokumentarfilmer. I filmen The War, om USAs erfaringer i 2. verdenskrig, erklærer han at «uten amerikanske krefter og uten offer av amerikanske liv, ville utfallet av kampene i Europa blitt annerledes». Dette er sant, men ikke slik Burns hadde ment det. Uten «amerikanske krefter» var det Den Røde Hær som ville hatt æren av å plante det røde flagget på Normandies strender, og frigjøre hele Europa med støtte av antifascistiske motstandsbevegelser. Dette var det utfallet som Churchill, blant andre, var fast bestemt på å unngå.

Etter Overlord og Bagration var det bare et spørsmål om tid før Nazi-Tyskland falt sammen, det visste alle.

Jo sterkere vissheten om seier over nazismen var, jo svakere ble alliansen bak den. Roosevelt døde i april 1945, og før det var gått to uker skiftet USAs politikk til anti-sovjetisk fiendtlighet. I London ba Churchill sine antirussiske generaler om en plan for krig mot Sovjetunionen. Den skulle bestå av amerikanske og britiske styrker, og styrkes med tyske divisjoner – dog uten nazisymboler. Disse skulle konfrontere Den Røde Arme. Det ble til og med utarbeidet et dokument, «operasjon Unthinkable», den første versjonen sirkulerte to uker etter seiersdagen. «Det generelle eller politiske målet» skrev Churchills generaler «må være å få russerne til å bøye seg for viljen til De Forente Stater og det britiske samveldet». Russerne kunne bøye seg for dere vilje, eller de kunne la være. Men «hvis de ønsker en total krig, kan de få den».

Å ja, generalene kunne skryte! Planen var halvferdig, ugjennomførlig og totalt forkastelig. Til slutt ble den lagt på hyllen. «Unthinkable» var begynnelsen på det som skulle bli en offisiell kampanje som har fortsatt fram til i dag. Den gir Stalin ansvaret for årsaken til krigen, og vil skjule Den Røde Armes innsats for å ha ødelagt Wehrmacht. Det er bare å se på en vestlig meningsmåling om «hvem vant 2. verdenskrig». I Vesten mener folk flest at det var amerikanerne. Denne forvrengning av virkeligheten har hjulpet enkelte øst-europeere, som mener at krigen mot Nazi-Tyskland var et stort feilgrep. Hvis bare ikke Hitler hadde vært så urimelig.

På noen måter har ingen ting forandret seg siden 1945. De forente Stater og deres lojale vasall Storbritannia prøver fremdeles å true sin vilje på Russland. General Buck Turgidson-Breedlove, en slags Dr. Strangelove (hvordan jeg sluttet å bekymre meg og elske Bomben), som er leder for NATOs Europa-styrker, sa bare for noen uker siden (våren 2016) at NATO var klar «til å slåss og til å vinne» en krig mot Russland. Det høres ut som «Unthinkable» nok en gang. Europaparlamentet og OSSE leder progagandaen som peker på Stalin som Hitlers viktigste medsammensvorne og startet 2. verdenskrig.

Husk Stalin, glem Den Røde Arme! Det er Vestens strategi for å forandre historien om den 2. verdenskrig til en russiskfiendtlig fortelling. Man kan forstå hvorfor Vesten dyrker denne strategien. Den sanne historien om begynnelsen og slutten på 2. verdenskrig passer ikke inn i eventyr-historien om det vestlige lammet og den sovjetiske ulven. Den Røde Armes og det sovjetiske folkets seier over Nazi-Tyskland er så ekstraordinær og inspirerende at vestlig propaganda, mangfoldig og velfundert, ikke har vært i stand til å slette den ut. Og det vil de aldri greie…….

Oversatt og bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst

Artikkelen er hentet fra derimot.no sine rikholdige arkiv

Les artikkelen direkte på derimot.no