Binders.info:
De fleste av oss stoler på informasjon som Vitenskapen står bak. Derfor henviser personer som ønsker at vi skal tro på det de sier – som fagfolk, media, politikere og andre personer med makt og innflytelse – til Vitenskap og Forskning når de presenterer sine forklaringer og synspunkter. Nettopp for at vi skal tro på det de sier, for når Vitenskap og Forskning står bak, må det jo være sant? Men slik er det ikke lenger! Vitenskap og forskning har ofte sin egen agenda – en agenda som fremmer deres egne opportunistiske interesser i stedet for å søke etter sannferdig informasjon. Derfor kan vi ikke lenger stole på informasjonen som Vitenskap og Forskning presenterer! Den kan like gjerne være usannheter eller direkte løgner. Hvis du er interessert i å forstå hvorledes det er blitt slik, får du forklaringen nedenfor.
Den moderne vitenskapelige utviklingen begynte med Galileo Galilei for mer enn 400 år siden. Han var interessert i å forstå hvorledes naturen fungerte – fra planetenes og stjernenes bevegelser på himmelhvelvingen til legemers bevegelser her på jorden, og alt imellom. Inkludert åndsliv og spirituelle krefter. Men han forsto tidlig at hvis han skulle kunne si noe sikkert om det han observerte, så måtte det kunne måles. Han måtte kunne beskrive sine observasjoner med kjente måleenheter. På den måten kunne han repetere observasjonene og forsøkene sine og kontrollere om de stemte med det han tidligere hadde observert og målt. Og andre kunne utføre de samme forsøkene og observasjonene og kontrollere om de fikk de samme resultatene som han selv. Måling ble derfor selve grunnlaget for alt han og senere vitenskapsmenn arbeidet med: Tid, vekt, hastighet, lys- og lydstyrke, temperatur, energi, osv.
Dette behovet for å kunne måle observasjoner og resultater, medførte at den tidlige vitenskapen konsentrerte seg om fenomenene i våre fysiske omgivelser: Nettopp fordi disse kunne måles. Men det innebar slett ikke at vitenskapens pionèrer – som Newton, Halley, Lavoisier, Darwin, Einstein og mange, mange andre – ikke var klar over tilværelsens mange mentale og spirituelle fenomener. Men de hadde ingen mulighet for å måle dem. Det fantes ikke noen presis måte å beskrive og kvantifisere bevissthet og åndsliv på, med alle de følelsene og mentale kreftene som disse kan innebære. Hvorledes måles sorg og glede, vakre eller triste opplevelser, ubehagelig eller god lukt, angst og forventninger, tro og mistillit, mental påvirkning og spirituell innsikt? Derfor begrenset vitenskapen sine undersøkelser av naturen til de fysiske fenomenene – de som kunne måles, men som utgjør kun en liten del av hele tilværelsen. For den mentale og spirituelle delen av tilværelsen er uendelig mye større enn den fysiske og materielle. Dette visste Newton og Einstein og de andre, men de avfant seg med å begrense sitt arbeide til det de kunne måle – og ledet derfor vitenskapen inn i det fysiske og materielle sporet. Som sagt, dette ble ikke gjort for å underslå den mentale delen av livet, men fordi denne ikke lot seg beskrive på objektive måter.
Ettertidens vitenskap fortsatte i dette fysiske sporet, men vissheten om at det fysiske representerte kun en del av tilværelsens helhet, lå hele tiden i bakhodet – helt frem til vår tid. Eksempelvis var Einstein, kanskje tidenes største vitenskapsmann, en overbevist troende og visste at universet ble påvirket av mentale og spirituelle krefter. Men i løpet av 1900-tallet, og særlig etter Den andre verdenskrigen, skjedde en utvikling innen vitenskapen som skjøv vissheten om tilværelsens mentale og spirituelle dimensjoner, stadig mer i bakgrunnen. Denne utviklingen skjedde først og fremst blant vitenskapens nye ledende representanter som til slutt avviste fullstendig at det finnes slike dimensjoner i tilværelsen. Og holdningen spredte seg raskt til samfunnets eliter og kom til å prege både privat og offentlig sektor, og gjør det fortsatt.
Drivkraften bak denne utviklingen var ønsket om å gjøre vitenskapen til en allvitende institusjon som etter hvert ville kunne forklare alt i tilværelsen med sine fire naturkrefter og de mange naturlovene som var avledet fra disse. Og troen på sin egen fortreffelighet medførte en overbevisning om at det ikke lenger var behov for mystiske mentale og spirituelle krefter for å forklare livets fenomener og egenskaper. Det greide vitenskapen fullstendig på egenhånd ved hjelp av sin kunnskap om fysikk, kjemi og biologi. Universets eksistens ble forklart med det Store smellet (Big Bang) og den endeløse rekken av tilfeldige hendelser som fulgte. Alt som eksisterer i universet ble betraktet som rene tilfeldigheter, og logikken bak var at hvis man forsøker mange nok ganger, kan alt skje. De siste brikkene i denne fysiske forklaringsmodellen for livets eksistens, var oppdagelsen av gener og den senere beskrivelsen av DNA på 1950-tallet. Og da menneskets genom ble kartlagt på 1990-tallet, var vitenskapen sikker på at den nå hadde nøkkelen til alt liv: Det var bare spørsmål om tid før den ville være i stand til ikke bare å reparere og forbedre mennesket, men også å skape helt nytt liv.
For lesere som er interessert i å lese mer om denne utviklingen – og oppdage hvor fullstendig på villspor vitenskapen var – og er, henvises til min bok Maktens narrespill som kan kjøpes via nettsiden til Binders.
Utviklingen av Vitenskapen som en maktfaktor i samfunnet, medførte at den forandret karakter ikke bare med hensyn til sitt syn på tilværelsen og livet, men også på hvorledes vitenskapelig arbeide ble utført og ny kunnskap utviklet. I den tidligere vitenskapen var det noen hundre enkeltpersoner som sto for de store gjennombruddene, og det var enkeltpersoner som dannet vitenskapelige samfunn hvor nye vitenskapelige hypoteser og teorier ble livlig diskutert, og ny kunnskap og nye naturlover ble utviklet. Disse spredte seg omkring i verden og dannet grunnlaget for den tekniske utviklingen som kjennetegner alle moderne samfunn. Men i nyere tid, etter hvert som kunnskapsutviklingen omfattet stadig flere personer – ikke bare noen hundre eller noen tusen, men hundre tusener og til slutt millioner av personer – ble vitenskapelig arbeide organisert i store organisasjoner og institusjoner innen privat og offentlig sektor. Og med slike store organisasjoner fulgte ledelseshierarkier og byråkratiske beslutningsprosesser som etter hvert kontrollerte og styrte all kunnskapsutvikling. Forskning og vitenskap ble en karrierevei, og med den fulgte lønnsutvikling, forfremmelser, prosjektfinansiering, anseelse i vitenskapelige kretser, publisering i vitenskapelige tidsskrift, osv. – hvis man innordnet seg og fulgte retningslinjene og kulturen som rådet der man arbeidet. Dette medførte en strigling av meninger og oppfatninger som etter hvert formet alt arbeide innen Den Etablerte Vitenskapen – den som samfunnsmakten omfavnet fordi den ivaretok deres interesser. Og vitenskapelige medarbeidere skiftet sitt fokus fra å avdekke sannheter, til å arbeide for å fremme sin egen karriere, sinn inntekt, sine publikasjoner (som gir høyere inntekt), osv. Dette innebar nettopp at medarbeiderne innrettet seg etter retningslinjene og kulturen som hersket der de arbeidet – og ble en del av en omfattende gruppetenking som makten regissert. Dermed forsvant det ærlige og ekte vitenskapelige arbeidet og ble erstattet av feilinformasjon, usannheter, dogmer og propaganda som passet inn i maktens narrativ. Og slik er det fremdeles: Den Etablerte Vitenskapen er en «propaganda-maskin» som arbeider for å underbygge og støtte samfunnsmaktens skjulte agendaer.
Heldigvis finnes det fremdeles mange hederlige og høyt kvalifiserte vitenskapsfolk som arbeider etter de opprinnelige, vitenskapelig idealene: Å avdekke de reelle sammenhengene i naturen og våre samfunn – uavhengig av egen karriere, inntekt og personlige oppfatninger. De blir imidlertid kontinuerlig harselert med og latterliggjort av Den Etablerte Vitenskapen: De mister inntekt og forfremmelser, prosjektstøtte og publiseringsmuligheter, anseelse, osv. Men de fortsetter likevel med sin uegennyttige innsats – fordi de tror på ærlighet og sannhet, og har mot til å stå opp for dette verdigrunnlaget. Vi bør alle støtte opp om den innsatsen som disse uhyre viktige vitenskapens medarbeidere gjør – disse motstemmene til Den Etablerte Vitenskapen, for de gir oss innsikt i sviket og propagandaen som kontinuerlig produseres av Den Etablerte Vitenskapen.
Undersøkelser som er gjort av uhildete fagpersoner, viser at så meget som 35-45% av all vitenskapelig forskning er misvisende, mangelfull og direkte feil. Og den belgiske professoren og Mattias Desmet (Ph.d), har nylig avsluttet et omfattende arbeide som dokumenterer at 85% av forskningen på Covid19 har vært direkte feil: Det ble – og blir – benyttet mangelfulle og feil matematiske modeller for å kartlegge pandemiens spredning og dødelighet. Dermed ble sykdommens konsekvenser voldsomt overdrevet og skapte ubegrunnet frykt i befolkningen. Men også dette ble gjort med hensikt – for å gi Den Etablerte Vitenskapen og samfunnsmakten ytterligere makt og innflytelse. Den Etablerte Vitenskapen er derfor ikke lenger til å stole på: Den svikter oss og fører oss bak lyset. Og de ledende mediebedriftene er blendet av samfunnsmakten og er blitt talerør for Vitenskapen og makten bak.
Det er en tankevekker at hele denne begredelige utviklingen og situasjonen vi er endt opp i, kan spores tilbake til Galileis arbeide med å forstå naturen – og hans behov for å konsentrere seg om den fysiske og materielle virkeligheten vi er omgitt av, fordi denne kan måles med vitenskapens parametere. Den langt større delen av livet og virkeligheten, den mentale og spirituelle, ble derfor lagt til side – og senere oversett og benektet av vår tids vitenskap. Derfor må hver og en av oss lytte til de kompetente motstemmene – de som taler Den Etablerte Vitenskapen og samfunnsmakten midt imot: Det er de som kan vise veien til sannferdig informasjon og kunnskap.
