Derimot: Nå tyver kjemper mot tyver i britiske rettssaler. Det de kjemper om er penger stjålet fra det russiske folket. – Derimot
derimot.no:
DEN SKJULTE HÅNDEN TIL RUSSISK OLIGARKKAPITAL ER I BRITISK ADVOKATKLØR.
Av John Helmer, Moskva
De russiske oligarkene skapt av Jeltsin-administrasjonen og videreført av Putin-administrasjonen (med noen få unntak) har aldri stolt på Russland.
Derfor har de vært villige til å betale ekstreme summer for utenlandske eiendeler – gruver, stålverk, jetfly, lystyachter, gamle mesterverker og herskapshus med havutsikt – fordi pengene var blitt ført ut av Russland skattefritt, ofte stjålet fra andre russere eller staten, noen ganger i kofferter, skjult i kjeder av overføringer mellom ugjennomsiktige holdingselskaper, truster og stråmenn, hvitvasket i strid med russiske lover om hvitvasking – lover som, på ordre fra Kreml og Sentralbanken, ikke håndheves. Med andre ord: penger som var både «hete» og billige.
Denne lukrative pengestrømmen har naturligvis vært sårbar for plyndring, særlig fra russere som har handlet ut fra prinsippet om at det ikke er ulovlig å stjele fra en tyv – og ut fra metoden om at det er enkelt å rane eiendeler når eierskap baserer seg på hvisking og håndtrykk.
Når slike russiske røvere har blitt uenige, har de likevel brakt sine tvister inn for High Court i London. Men hvorfor skulle slike russere stole på britiske domstoler og advokater? Det gjør de selvsagt ikke. Men de stoler enda mindre på russiske domstoler og advokater.
Den mest kjente rettssaken i High Court mellom to russiske røvere var Boris Berezovskij mot Roman Abramovitsj. Dommeren avgjorde i 2011 at selv om begge på bevisene var storstilte tyver, særlig fra den russiske staten, var Abramovitsj den mest overbevisende løgneren. Berezovskij tapte, og da han stod overfor konkurs, tok han sitt eget liv i herskapshuset sitt i London – fylt med malerier som ikke kunne selges fordi de var forfalskninger. Saken pågikk i fem år, 2007–2012; Berezovskijs krav lød på 5,6 milliarder dollar. Mer enn 20 advokater (barristers) var involvert, i tillegg til et enda høyere antall jurister (solicitors). Saksomkostningene oversteg 100 millioner dollar.
Slik endte det. Statsminister Vladimir Putin la til sin egen kommentar måneder før dommen:
«Hva kan jeg si? Det hadde vært bedre om denne rettssaken ble holdt i Russland. [Spørsmål: Ville Russland tjent økonomisk på det?] Det ville vært mer ærlig – både for dem og for landet vårt. Pengene ble tjent og stjålet her – så la dem dele dem her også.»
Mindre kjent, men mye lengre og dyrere, var rettsprosessen i London rundt det russiske statlige rederiet Sovcomflot og tilknyttede selskaper, som til sammen driver verdens største tankflåte for energi. Sakene pågikk i hele 16 år (2005–2021), ble behandlet av 13 dommere i High Court, Court of Appeal og Supreme Court, og kostet over 200 millioner dollar i advokatsalærer og bøter. To russiske skipsledere og en russisk befrakter ble frikjent og kompensert. De ble senere dømt in absentia i Moskva basert på bevis de britiske domstolene hadde forkastet – men de hadde fått asyl i Storbritannia og slapp fengsel.
Putin har ikke kommentert utfallet av denne saken, og for hans skiftende politikk rundt russisk skipsfart vises det til boken.
Oleg Deripaska, oligark i aluminiumindustrien (Rusal), har trolig ført flere saker i High Court enn noen annen russer. I én sak avgjort i fjor sa dommeren innledningsvis:
«Det er rimelig å si at saksøkerne (‘Deripaska-partene’) og Vladimir Tjernukhin og hans selskap Navigator Equities Ltd (‘Chernukhin-partene’) ikke er de beste venner. Det er også rettferdig å si at både Deripaska og Tjernukhins ærlighet og integritet har blitt vurdert som mangelfull i flere saker for engelsk domstol…»
Deripaska vant saken, og dommeren konkluderte:
«Deripaska-partene ønsker å avdekke hvem som – det finnes sterke grunner til å tro – forfalsket et dokument i den hensikt å bedra denne domstolen og et voldgiftsorgan, og svindle dem for 300 millioner dollar. Jeg mener det er nødvendig og rimelig å innvilge den etterspurte rettslige hjelpen.»
Berømmelsen til disse sakene og deres aktører har fungert som reklame for britiske domstoler og advokater – for selskaper og enkeltpersoner med store pengekrav og personlige hevnmotiver. Britiske advokater i London er vurdert som bedre og mer forutsigbare enn korrupsjon og «administrative tiltak» i russiske domstoler.
I teorien burde Storbritannias sanksjonskrig mot Russland, særlig mot oligarker, ha hindret britiske advokater fra å ta slike saker, og domstolene fra å behandle dem. Men det har ikke skjedd.
Hovedgrunnen er selve krigen – russerne har gjengjeldt sanksjonene ved å nekte å tilbakebetale lån til britiske og europeiske banker gitt før de ble sanksjonert. Prinsippet er det samme: det er ikke ulovlig å stjele fra en tyv. Utenlandske banker bruker også sanksjonene som skjold mot krav fra russiske domstoler.
En gjennomgang av 257 dommer i London Commercial Court mellom april 2024 og mars 2025, dokumentert i Portland’s Commercial Courts Report 2025 (utgitt 19. mai), viste:
«Domstolene har hatt et rekordår for mangfold blant saksøkere – hele 93 nasjonaliteter var representert, den høyeste andelen noensinne. 62 prosent av partene kom fra utlandet.»
I 2025 gjorde russerne et kraftig comeback i statistikken:
«Antall russiske parter steg til 60 – det høyeste noensinne. 80 % hadde juridisk representasjon, mot bare 30 % i 2024. Bare ni russiske parter opptrådte som saksøkere; 51 som saksøkte – det største skjevforholdet vi har registrert.»
Denne trenden syntes å kollapse i 2024, da Russland falt til 10. plass med bare 27 parter – en nedgang på over 50 % fra året før. Fallet skyldtes trolig en kombinasjon av faktorer: vedvarende sanksjoner, en avtagende juridisk vilje til å påta seg slike saker, og økende usikkerhet rundt internasjonal håndhevelse.
Men i 2025 har det skjedd en dramatisk oppgang, med 60 russiske rettsparter – det høyeste tallet siden målingene startet – og en retur til 3. plass.
Kilde: Portland Communications, s. 11
Mellom 2020 og 2023 klatret russiske parter i rangeringen, med 58 saker på topp i 2023. I 2024 falt de dramatisk til tiendeplass med 27 saker, trolig grunnet sanksjoner og usikkerhet rundt internasjonal tvangsfullbyrdelse. Men i 2025 gjorde de et dramatisk comeback, tilbake på tredjeplass.
Portland bemerker også at reelt antall russiske saker kan være høyere, ettersom russisk-eide selskaper ofte er registrert i skatteparadiser som Kypros, Caymanøyene, Britiske Jomfruøyer, Luxembourg – og selvsagt Storbritannia.
I den 26 sider lange Portland-rapporten blir krigen i Ukraina fremhevet som årsak til en kraftig nedgang i rettssaker ført av russiske parter i Londons domstoler i perioden 2022–2024 – før en markant oppgang igjen i fjor. Rapporten noterer:
«Det var en nedgang på over 50 prosent fra 2022/23 til 2023/24. Antallet har imidlertid tatt seg kraftig opp igjen i år, og ikke bare gjenvunnet tapt terreng, men overgått det – selv om det geopolitiske landskapet og sanksjonsregimet fortsatt er fastfrosset. Det er sannsynlig at flere faktorer ligger til grunn for denne utviklingen. Kanskje viktigst: det har åpenbart blitt lettere for russiske parter å få juridisk representasjon i Storbritannia (selv når de er sanksjonert – noe mange av de 60 som omtales i denne publikasjonen er). Dette støttes av analysen i rapporten, som viser at 80 % av de russiske partene i år hadde juridisk representasjon, sammenlignet med bare 30 % året før.»
Den viktigste drivkraften bak denne veksten i juridisk virksomhet under krigen har vært den britiske regjeringens sanksjonskrig i seg selv. På den ene siden har et av de russiske mottiltakene vært å nekte å betale kontraktsforpliktelser, lån og andre fordringer til britiske og europeiske banker og forretningsforbindelser, fordi sanksjonsregimet har blokkert betalingssystemet. Til sitt forsvar har utenlandske banker bestridt jurisdiksjonen til russiske domstoler og gått til sak i High Court for å sikre at sakene blir behandlet i Storbritannia – og for å blokkere at russiske domstoler gir medhold til lokale russiske parter.
Kjente eksempler er rettstvister som startet i Moskva og deretter ble overført til London:
- mellom Barclays Bank og den russiske statlige banken VEB, om inndrivelse av 147 millioner dollar i valutaswapper,
- mellom Barclays og den russiske kommersielle banken Sovcombank,
- og mellom RusChemAlliance (RCA) og bankene Commerzbank, Unicredit og Deutsche Bank, om utbetaling av flere hundre millioner euro i garantier knyttet til LNG-anleggskontrakter verdt totalt 10 milliarder euro; RCA hadde betalt inn 2 milliarder euro på forskudd før sanksjonskrigen stanset prosjektene.
Rettsdokumentene i disse sakene avslører at de utenlandske bankene også bruker sanksjonskrigen som påskudd for å unngå å møte sine betalingsforpliktelser overfor russiske motparter.
«Den siste trenden er det store antallet kommersielle tvister av høy verdi som har oppstått direkte som følge av Russland-sanksjonene – for eksempel der én part hevder at sanksjonene gjør det ulovlig å oppfylle en kontrakt. Selv om slike tvister ikke utelukkende gjelder russiske parter, er de naturlig nok mer sannsynlige når én av partene er russisk – og i enda større grad når vedkommende er underlagt sanksjoner. Selv om sanksjoner kan ramme begge parter i en transaksjon, kan én forklaring på det uforholdsmessig store antallet russiske parter i Londons kommersielle domstol i år (hvor 51 av 60 er saksøkte) være en tendens til mislighold fra russiske parter som er sanksjonerte eller på annen måte hindret fra å oppfylle sine kontraktsforpliktelser av sanksjoner som i utgangspunktet er designet for å ramme nettopp dem.»
Det britiske finansdepartementet, som leder sanksjonskrigen mot Russland, har også gjort det mer lønnsomt for britiske advokater å føre saker for sanksjonerte russiske klienter, ved å heve det opprinnelige honorartaket fra £500 000 til £2 millioner. Dette har, ifølge Portland, «tillatt [sic] at flere tyngre kommersielle tvister blir skikkelig behandlet rettslig».
For Private Eye – som nå har passert The Economist som det mest leste nyhetsmagasinet i London – er dette intet mindre enn krigsprofitt fra forræderske engelskmenn i kriminelle russeres tjeneste. Magasinets hovedreportere innen næringsliv, far og sønn Michael Gillard, skriver under psevdonymet Slicker. Både Gillard og redaktør Ian Hislop er uttalte Russland-kritikere og støttespillere for krigen i Ukraina.
I utgave nr. 1652 (27. juni – 10. juli) rapporterte de data innhentet gjennom innsynsbegjæring til kontoret for økonomiske sanksjoner i det britiske finansdepartementet:
Disse viser at totalt £62 millioner ble utbetalt til britiske advokater for å representere sanksjonerte russere i perioden oktober 2022 til april 2025.
Men i den siste seksmånedersperioden frem til april, nådde summen et rekordnivå på £18,95 millioner – tidligere rekord var £13,94 millioner (april–oktober 2024).
Den nye rekorden kom fra 46 advokatfirmaer som til sammen sendte inn 280 søknader om sanksjonsunntak for å kunne fakturere sine russiske klienter.
Gillard oppsummerte Portland-rapporten slik:
«Rettssalskrigen raser videre og genererer flerfoldige millioner til Londons juridiske elite for å representere sanksjonerte russiske individer og selskaper i kommersielle pengekonflikter, mens den virkelige krigen i Ukraina fortsetter å kreve liv… Ironisk nok fører dommene ofte ikke til noe praktisk resultat: hvis avgjørelsen går mot en sanksjonert russisk part, vil domstolene i Russland trolig nekte å håndheve den – noe som er Kremls offisielle politikk.»
Men Gillards oppsummering utelater et vesentlig poeng: bevisene i de britiske rettssakene viser at britiske dommere favoriserer sin egen jurisdiksjon for å støtte sanksjonskrigen og blokkere flerfoldige millioner i dollar, euro og pund fra å bli tilbakebetalt til russiske kravstillere.
Private Eyes ellers så grundige gravere har oversett at økningen i det britiske honorartaket for advokater i realiteten subsidierer de langt større summene som britiske domstoler har besluttet ikke skal tilbakeføres til Russland.
Forsidebilde: KI-generert
