1600 vitenskapsmenn herav 30 nordmenn: Ingen klimakrise
Nyhetsspeilet.no:
John F. Clauser, vinner av Nobelprisen i fysikk i 2022, har signere verdensklimaerklæringen med dens sentrale budskap «det finnes ingen klimakrise». Dermed er det 1688 vitenskapsmenn som står bak erklæringen. 30 av de er nordmenn.
Clintel (The Climate Intelligence foundation) er en uavhengig stiftelse som ble grunnlagt i 2019 av professor emeritus Guus Berkhout og vitenskapsjournalist Marcel Crok.
Deres viktigste oppgave er å frambringe kunnskap og forståelse for årsak og virking av klimaendringene og om virkningen av klimapolitikken. Alle disse fagekspertene har signert verdensklimaerklæringen.
Se også: De faktiske CO2-tallene: Klimakrisen er en krystallklar bløff
Hvilke vitenskapsmenn roper klimakrise?
IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) er FNs organ for å vurdere vitenskapen knyttet til klimaendringer.
WMO (World Meteorological Organization) ble opprettet 23. mars 1950. Den ble utpekt som FNs spesialorgan for meteorologi (vær og klima), operasjonell hydrologi og geofysiske vitenskaper.
Det er disse to FN-kontrollerte organene som roper ulv, ulv om planetens klima og som får omtale av massemedia verden over. I tillegg lener FNs generalsekretær, António Guterres seg på EU-kommisjonens Copernicus Climate Change Service som er samkjørt med IPCC og WMO.
Når det er FN som står bak disse skreddersydde rapportene så sammenfaller dette med at en tidligere FN-direktør, Călin Georgescu, har avslørt at FN styres av kriminelle på toppnivå.
Frykt som verktøy for full kontroll over deg
I løpet av de siste tiårene har vi blitt oversvømmet av frykthistorier, som forteller oss at globale temperaturer vil stige til katastrofalt høye nivåer.
Klimaaktivister hevder at årsaken til denne forestående undergangen er den økende mengden CO2 produsert av menneskelige aktiviteter.
Den foreslåtte løsningen er den såkalte netto-null-utslippspolitikken, rettet mot å senke menneskelige netto CO2-utslipp til nivåene fra den førindustrielle æraen på slutten av 1700-tallet.
Det er FN og deres korrupte klimaorganer som utgir de feilaktige rapportene som politikerne baserer sine frihetsinnskrenkende og levestandardreduserende beslutninger på.
Neste steg kan bli klima-lockdowns hvor du kan si farvel til din frihet ved hjelp av kabalens løgner om CO2. Deretter går det mot totalitarisme via blant annet 15-minute city konseptet til kabalen. Alt pakket inn på en måte som gjør at det høres bra ut for miljøet og at vi solidarisk må stille opp for å redde vår felles fremtid på planeten.
En kynisme og brutalitet totalt uten grenser
Kabalens verktøy kan være særdeles destruktivt for å oppnå sine mål. Var ekstremværet Hans ekstremt, flommene raser, geologiske våpen brukt mot Tyrkia, 9/11 en gigantisk bløff, Maui-massakren på Hawaii og mye, mye mer.
Tidligere finansmann Ronald Bernard viser oss hvordan kabalen opprettholder deres iskalde makt over verden og hvordan de benytter pedofili og ofring av barn som kontrollmidler over politikere, direktører og alle involverte.
Greta Thunberg: «Mine påstander er ikke basert på vitenskap»
Her ser du Greta Thunberg innrømme ovenfor den amerikanske kongressen at hennes uttalelser om «panikk» ikke er basert på noe form for dokumentert vitenskap.
Det frosne klimasynet hos IPCC
Clintel har analysert siste AR6-rapport fra IPCC og har dette å si om innholdet:
IPCC ignorerer avgjørende fagfellevurdert litteratur som viser at normaliserte tap pga. katastrofer har avtatt etter 1990, og at menneskelig dødelighet på grunn av ekstremvær har blitt redusert med mer enn 95 % siden 1920.
IPCC har trukket de motsatte konklusjonene gjennom selektiv utplukking fra litteraturen, og hevder at det er en økning i skader og dødelighet på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Dette er to viktige konklusjoner fra rapporten The Frozen Climate Views of the IPCC, publisert av stiftelsen Clintel.
Den 180 sider lange rapporten er så langt vi kjenner til den første seriøse internasjonale vurdering av IPCCs sjette vurderingsrapport, AR6.
I Clintels rapport vises hvordan IPCC omskriver klimahistorien, fremhever et usannsynlig worst-case scenario, har en betydelig tendens til å favorisere ‘dårlige nyheter’ fremfor ‘gode nyheter’ og tar ikke med i resultatsammendraget Summary for Policy Makers de gode nyhetene som finnes i de underliggende fagrapportene.
Feilene og ensidigheten som Clintel dokumenterer i sin rapport er langt alvorligere enn dem som ledet til granskingen av IPCC som ble utført av Interacademy Councel (IAC Review) i 2010. Clintel mener at IPCC bør reformeres eller avvikles.
Med den nylig publiserte synteserapporten, altså Synthesis Report, har IPCC fullført sin sjette evalueringssyklus, som besto av i alt sju rapporter. En internasjonal gruppe forskere fra Clintel-nettverket har analysert flere påstander fra WG1, (Arbeidsgruppe 1: Det vitenskapelige grunnlag), og WG2 (Arbeidsgruppe 2: Påvirkning, tilpasning og sårbarhet). Clintels arbeid har nå ført til rapporten The Frozen Climate Views of the IPCC.
I hvert kapittel dokumenterer Clintels rapport forutinntatte syn og feil i evalueringene fra IPCC. Denne typen feil er alvorligere i rapporten WG2 enn i rapporten WG1. Når man tar i betraktning den politiske betydningen av det som er kjent som ‘Tap og Skade’ (I de årlige klimamøtene, COP, forhandler landene for tiden om donasjoner til et fond for Tap og Skade), ville man forvente fra IPCC en grundig gjennomgang av den relevante litteraturen. Men nei. IPCC har feilet totalt på dette området.
I en oversiktsartikkel om Tap og Skade, publisert i 2020, viste det seg at i 52 av i alt 53 fagfellevurderte artikler om ‘normaliserte katastrofetap’ ikke fantes noen som helst økning i skader som kunne tilskrives klimaendringene. Derimot fremhevet IPCC den eneste artikkelen som hevdet at tapene økte.
Denne artikkelen er – ikke overraskende – feilaktig, men den ble antagelig plukket ut nettopp fordi IPCC syntes at dens konklusjoner passet godt i sin klimafremstilling.
IPCC visker ut klimahistorien
Rapporten fra WG1 er heller ikke fri for fordommer og misvisende konklusjoner, og Clintels rapport dokumenterer problemer i hvert eneste kapittel.
IPCC har eksempelvis forsøkt å skrive om klimahistorien ved å viske ut eksistensen til det såkalte Holosene Temperatur Maksimum (eller Holosene Klima Optimum), en varmeperiode som fant sted for mellom 10.000 og 6.000 år siden.
IPCC har også tatt i bruk en ny Hockeykølle graf, som er basert på spesielt utplukkede temperaturproxier, samtidig som de har ignorert rekonstruksjoner av temperaturer der disse viser at det tidligere har vært større variasjoner enn i dag, slik som den veldokumenterte Lille istiden.
Den nye grafen likner til forveksling på en graf som beviselig er basert på feil metode og feil bruk av data, kalt Hockeykølla, og som velorienterte forskere vet er falsifisert.
IPCC hevder at det i løpet av de siste ti-år har vært en akselerasjon i havnivåstigningen. Clintel viser at denne påstanden er feilaktig, fordi IPCC ignorerer en ti-årig (syklisk) variasjon i havnivået. Vi viser også at IPCCs verktøy for havnivå – som er gjort tilgjengelig for første gang – viser et mystisk og usannsynlig hopp oppover i 2020.
Klimafølsomheten manipuleres for propagandabruk
Den kanadiske økonomen Ross McKitrick peker på at alle de globale klimamodellene som brukes av IPCC viser altfor mye oppvarming i troposfæren, både globalt og i tropene (der det ifølge modellene skal være en varmeflekk – Hot Spot). Dette viser etter alt å dømme flere fundamentale problemer med den måten modellene simulerer klimasystemet.
Et ‘spektakulært’ resultat i IPCCs rapport AR6 var at den nedre grensen for det sannsynlige området for klimafølsomheten ble hevet fra 1,5oC til 2,5oC, og derved hevdes det at lave verdier for klimafølsomheten nå er usannsynlige.
Clintels rapport viser at den observerte oppvarmingen og uavhengige forskeres arbeid, klargjør at den virkelige verdien heller vil være under 2oC enn over 2,5oC. Dette betyr også at det beste estimatet for klimafølsomheten, som IPCC sier er 3oC, ikke kan rettferdiggjøres.
I tillegg til dette er det slik at IPCC fastholder sitt høyeste utslippsscenario, det såkalte RCP8.5 (eller nå SSP5-8.5). I de senere år har en rekke artikler vist at dette scenariet er helt usannsynlig og at det ikke burde bli brukt for utforming av politikk.
Dypt inne i rapporten fra WG1, vedgår IPCC at dette scenariet har ‘en lav sannsynlighet’ men denne svært viktige merknaden ble ikke framhevet i Summary for Policy Makers, så de viktige beslutningstakerne er uvitende om dette forholdet. Til tross for den lave sannsynligheten for at RCP8.5 skal inntreffe er dette det scenariet som er mest omtalt i IPCCs rapport fra Arbeidsgruppe 2.
Granskningen fra IAC ignorert av IPCC
Tilbake i 2010 medførte feil i rapporten fra WG2, i den fjerde evalueringsrapporten AR4, til at Interacademy Council (IAC) foretok en gransking av IPCC. Evalueringsrapporten anbefalte blant annet at «å ha grupper av forfattere med divergerende syn er det første skrittet mot å sikre at det tas hensyn til en stor bredde i gruppens synspunkter.»
Denne viktige anbefalingen ignoreres fortsatt av IPCC.
Og enda verre er det at vi kan dokumentere at Roger Pielke Jr., en vitenskapsmann med betydelig ekspertise på disse områdene, er betraktet som en slags ‘Voldemort’ av IPCC, og at de forsettlig unngår å nevne både hans arbeider og hans navn. Dette fører til forutinntatte konklusjoner.
Dagens klimapolitikk benytter IPCCs rapporter
Vi må dessverre konkludere med at IPCC har gjort en dårlig jobb med å evaluere den vitenskapelige litteraturen. Alle land stoler på at IPCCs rapporter understøtter deres klimapolitikk, og de fleste media stoler blindt på deres påstander. Clintelrapporten The Frozen Climate Views of The IPCC viser at denne tilliten ikke er berettiget.
Etter vårt syn bør IPCC reformeres og burde favne om et bredere område av synspunkter. Et første skritt vil være å invitere forskere med andre synspunkter, som for eksempel Roger Pielke Jr. og Ross McKitrick.
Hvis det å inkludere andre synspunkter er uakseptabelt, burde IPCC bli avviklet.
Våre egne konklusjoner om klimaet – basert på den samme underliggende litteraturen – er langt mindre alvorlige. Gjennom økende rikdom og teknologiske framskritt er menneskeheten i det store og hele motstandsdyktig når det gjelder klimaendringene og kan lett håndtere dem.
Den globale oppvarmingen er langt mindre farlig for menneskeheten enn det som IPCC forteller oss.
Æraen med global koking har kommet
Tiden med global oppvarming er over og «tiden med global koking har kommet», sa FNs generalsekretær, António Guterres, i juli 2023 etter at forskere bekreftet at juli 2023 var på vei til å bli verdens varmeste måned noensinne.
«Klimaendringene er her. Det er skremmende. Og det er bare begynnelsen, sa Guterres. «Det er fortsatt mulig å begrense den globale temperaturstigningen til 1,5 C [over førindustrielt nivå], og unngå de aller verste klimaendringene. Men bare med dramatiske, umiddelbare klimatiltak.»
Sist jeg sjekket så var kokepunktet på 100 grader celsius. En uttalelse som er fryktelig overdrevet og langt unna faktiske klimatiske forhold, ment for å skremme opp deg til å akseptere alle nye lover, regler, bestemmelser og begrensninger som ligger planlagt i vår fremtid.
«Vi er på en motorvei mot klimahelvete», har FN-sjefen Guterres uttalt. Men et dypdykk i tilgjengelige dødelighetsdata viser at antallet klimarelaterte dødsfall er på det laveste i manns minne. Den velkjente økonomen Bjørn Lomborg publiserte i 2020 denne viktige opplysningen i et fagfellevurdert tidsskrift, men igjen valgte IPCC å ignorere dette.
IPCCs strategi synes å være å gjemme alle gode nyheter om klimaendringene og å rope høyt om alt som måtte være mindre bra.
I sine mange «siste advarsel»-taler refererer Antonio Guterres til datasimuleringer, ikke den virkelige verden.
Klimakrisen er basert på feilaktige modeller
Hvorfor er det så stor forskjell mellom de skremmende klimaaktivistenes påstander og de optimistiske klimaforskernes budskap som mener det ikke er noen klimakrise?
Få er klar over at alle de skremmende klimaspådommene er generert av datamodeller. Og vi vet av erfaring på mange andre komplekse områder hvor misvisende datamodeller kan være.
Se for eksempel på de mange feilaktige spådommene fra økonomiske modeller. Utdataene til datamodeller avhenger fullt ut av forutsetningene som modellskaperne legger inn i dem. I løpet av de siste 50 årene har spådommene til klimamodeller om global oppvarming og deres alvorlige utslag vært feil. I ingeniørmiljøet ville de bli kvalifisert som ubrukelige.
Mer spesifikt er forutsetningene i klimamodellering slik at predikerte temperaturendringer viser seg å være vedvarende for høye. Enda verre, ekstreme værhendelser – som hetebølger, tørke, flom, orkaner osv. – brukes med hensikt for å støtte de ekstreme klimaspådommene. Men hvis vi posisjonerer de nåværende ekstremværhendelsene i en historisk kontekst, ser vi at disse hendelsene er klima «business as usual». Ref. Goklany, 2020.
Konklusjonen er at modeller (datasimuleringer) går «for varmt» og at spådommer om uønskede effekter på mennesker er svært tvilsomme. De projiserer en katastrofal fremtid som ikke kommer ut av observasjoner. Det er mye klokere og sikrere å stole på målinger. Vitenskapens historie forteller oss at betydelige skritt fremover alltid er drevet av observasjoner fra nye måleinstrumenter.
Tenk på de helt nye spektakulære bildene av verdensrommet med det nye James Webb-romteleskopet. De samme gode nyhetene gjelder de moderne satellittene som har levert høykvalitetsmålinger rundt om på jorden siden 1979.
Satellittdata viser INGEN ekstrem oppvarming og dette kryssjekkes av millioner av værballongmålinger.
Fra 1850 til 2020: 1,1 grad høyere
La oss derfor benytte oss av de rikelige temperaturmålingene som er gjort gjennom årene. De fra begynnelsen av industriperioden (1850) og frem til i dag (2020) ser vi i figur 1. Målinger forteller oss at temperaturen i 2020 er 1,1 grad høyere enn i 1850.
Ved å bruke figur 1 så ekstrapolerer vi satellitttemperaturene til år 2050 ved å anta at temperaturøkningen de siste 40 årene (1980-2020) vil fortsette uten noen pause og avkjøling. Denne rikelige fremskrivningen resulterer i en 2050-temperatur som er 1,6°C høyere enn i 1850.
Her er det store spørsmålet: ‘Er den globale oppvarmingen på 1,6°C et skummelt resultat? Forteller dette resultatet oss virkelig at det er «fem minutter til midnatt»?
22°C forskjell på Oslo og Singapore uten problemer
La oss se på dagens forskjell i middeltemperatur mellom Oslo og Singapore (en av storbyene nær Ekvator), se figur 2. Målinger viser at forskjellen er hele 22°C, tjue ganger større enn den globale oppvarmingen mellom 1850 og 2020 og nesten 14 ganger større enn den såkalte «skumle» globale oppvarmingen mellom 1850 og 2050.
Til tross for denne enorme middeltemperaturforskjellen på 22°C, er begge byene veldig velstående og innbyggerne i begge byene nyter livet.
Så hvorfor forteller media oss at en global oppvarming på 1,6°C eller mer vil føre til en katastrofe («slutten er nær»), mens 22°C forskjell mellom Oslo og Singapore viser seg å ikke være noe problem?
Svaret er tilpasning. Menneskeheten viser til en imponerende historie etter å ha overlevd mange store endringer i sitt livsmiljø inkludert store endringer i jordens klima. Takket være vår oppfinnsomhet har mennesker alltid funnet smarte løsninger for å takle alle tidligere utfordringer, igjen og igjen.
Under avkjølingsperioden rundt 1900 og temperaturpausen på sekstitallet (se figur 1), fortsatte CO2-konsentrasjonen i atmosfæren å øke uten forsinkelser. Derfor var den unormale temperaturadferden i disse to periodene utvilsomt forårsaket av moder natur. Det samme gjelder den store klimaforskjellen mellom Oslo og Singapore.
CO2 er naturlig og nødvendig for planeten
For de som fortsatt tror at CO2-utslipp er forurensning, oppfordrer vi dere til å huske at CO2 er avgjørende for alt liv på jorden. Ytterligere CO2 i luften har fremmet vekst i global biomasse. Det er også veldig gunstig for landbruket og øker avlingene over hele verden.
Nullutslipp er ikke et fornuftig mål, men tvert imot galskap. Ikke la fryktpropagandaen til overnasjonale institusjoner som FN, EU og WEF skremme deg.
Den gradvise globale oppvarmingen som startet rundt 1700 etter slutten av den lille istiden er et faktum og har ikke skapt noe alvorlig problem. Rådet er: «Nyt dagens klima, for historier fra den lille istiden forteller oss at et kaldt klima er full av motgang».
Vi må stoppe de demoraliserende tilbake-til-fortiden-løsningene. Det vil bare fører til nedgang, fattigdom og dystopisk totalitarisme.
Klimarelaterte dødsfall (flom, tørke, stormer, skogbranner, ekstreme temperaturer) har gått kraftig ned fordi rikere og mer motstandsdyktige samfunn reduserer katastrofedødsfall.
Tretti år med klimatoppmøter har ikke hatt noen merkbar effekt på økningen i atmosfærisk CO2-konsentrasjon. Disse toppmøtene koster enormt mye penger. Penger som kan brukes bedre på tilpasningstiltak.
De 30 norske vitenskapsmennene
Her har du en oversikt over de fagvitenskaplige nordmennene som har gitt sin signatur for å få sannheten frem uten at de tjener noe på det annet enn at de har satt sitt gode navn og rykte på spill. Med fakta.
1. Ivar Giaever, Nobel Laureate Professor, Nobel Prize Winner in Physics, Emeritus Professor of the Rensselaer Polytechnic Institute, Chief Technology Officer of Applied Biophysics Inc., Fellow of the American Physical Society; Honorary WCD Ambassador
2. Jan-Erik Solheim, Professor Emeritus Astrophysics, University of Tromsø – The Arctic University of Norway; WCD Ambassador
3. Gunnar Abrahamsen, Professor Emeritus Soil Science, University of Life Sciences
4. Knut Åm, retired geoscientist, holding positions at the Geological Survey of Norway, the Norwegian Petroleum Directorate, Statoil (R&D Manager), several positions with Phillips Petroleum Company both in Norway and the United States and adjunct Professor of Geophysics at the University of Bergen, Norway. Knut Åm is Honorary member of The Norwegian Academy of Technological Sciences
5. Egil Bergsager, MSc of UCLA, and also University of Oslo, Petroleum Geologist, Director Norwegian Petroleum Directorate, President Rogaland Science Park. Board member of many advanced technology companies
6. Stein Sorlie Bergsmark, Phycisist, Former Head of Renewable Energy Studies Programmes, University of Agder
7. Einar R. Bordewich, multidiscipline Engineering
8. Dr. Hans Borge, Associate Professor in Mathematics, University of Stavanger
9. Reidar Borgstrøm, Professor Emeritus in Fishbiology and Nature Conservation, University of Life Sciences
10. Ole Henrik Ellestad, Physical Chemist. Former Research Director and Professor in Petrochemistry at the Centre for Industrial Research and University of Oslo. Former Managing Director of Norwegian Computer Centre. Former Division Director of Norwegian Research Council. Previous Chairman of the Board Klimarealistene
11. Jon Gulbrandsen PhD, Biologist, Associate Professor NOFIMA and NOAA (USA)
12. Arve Gleissner Gustavsen, Msc in Cybernetics, Lifelong Experience in Design and Engineering
13. Rögnvaldur Hannesson, Professor Emeritus, Norwegian School of Economics
14. Geir Hasnes, Adjunct Associate Professor, Institute of applied Cybernetics, Norwegian
University of Science and Technology
15. Martin Torvald Hovland, Geophysical and Geological Advisor, Former Lecturer at University of Tromsø
16. Ole Humlum, Professor Emeritus in Physical Geography, University of Oslo
17. Morten Jødal †, Biologist, Former Employee of the Norwegian Research Council and the Centre for the Development and Environment at the University of Oslo
18. Dr. Ing. Hans Konrad Johnsen, Dr. Ing.
19. Olav Martin Kvalheim, Emeritus Professor, Chemistry, Bergen University
20. Arnfinn Langeland, Professor Emeritus Biology, Norwegian University of Science and Technology
21. Mikael Lindgren, MS Applied Physics and electronics, PhD Chemical Physics, Prof Applied Physics (Optics) and Biophysics (spectroscopy)
22. Willy Nerdal, Professor of Chemistry, University of Bergen
23. Johannes Oraug, Landscape Architect, Researcher for 11 years at the Norwegian Institute for Urban and Regional Research
24. Egil Pedersen, Dr. Eng. and Professor of Technology at UiT The Arctic University of Norway
25. Elen Roaldset, Emertitus Professor in Geology, University of Oslo, Former Director of Natural History Museum Oslo, Professor at Norwegian University of Science and Technology
26. Ulf Torgny Rock, Master of Chemical Engineering, Norsk Hydro
27. Håkon Gunnar Rueslåtten, Geological Researcher, Trondheim
28. Tom V. Segalstad, Associate Professor Emeritus of Geochemistry, University of Oslo
29. Einar Sletten PhD, Professor in the Dept of Chemistry, University of Bergen
30. Jørgen Stenersen, Professor Emeritus Eco-Toxicology, University of Oslo
Selve erklæringen
Her finner du hele erklæringen:
https://clintel.org/wp-content/uploads/2023/08/WCD-version-081423.pdf
Mer info på CLIntel.org.